tirsdag 27. mai 2008

Poetokratiet


Har vi noen som helst grunn til å lytte spesielt til forfattere når de uttaler seg om samfunnspørsmål? Media, og mange andre, oppfører seg slik, i alle fall.

Forfattere har en åpenbar rett til å uttale seg om hva som helst - helt på linje med andre borgere. Spørsmålet er bare om det er noen spesiell grunn til å høre på hva de har å si? Nå i det siste er det Dag Solstads angrep på ytringsfriheten som, paradoksalt nok, har medført en aktualisering av denne problemstillingen.

Fiksjonsforfattere har som håndtverk å dikte opp folk og situasjoner. De argumenterer ikke. De flinkeste og mest framgangsrike isolerer seg ofte fra omgivelsene for best å skape. Er det da disse vi skal lytte til når det gjelder hvordan samfunnet best skal styres og organiseres? Platons Sokrates var, for å si det mildt, skeptisk til disse, men en trenger ikke gå inn på hans argumentasjon for å se at man helst burde la forfatternes ytringer om samfunnspørsmål få dø i ensomhet. Louis-Ferdinand Céline, Ezra Pound, Nordahl Grieg og våre hjemlige "m-l forfattere" har alle støttet totalitære regimer. At Solstad ytrer seg mot friheten til å ytre seg føyer seg inn i en dyster tradisjon.

Det er vel særlig nasjonalromantikken, og den kopling mellom nasjon, ånd og ytring som har gitt grobunn for at forfatterne har en spesiell innsikt i samfunnet. Her her Bjørnstjerne Bjørnson mye å svare for. Men at denne tendensen til å gi stor plass for og å lytte til store forfattere i samfunnsdebatten ikke fikk en plutselig død med Knut Hamsuns ytringer i april 1940 er for meg ufattelig. Det må vel bety at nasjonalromantikken ikke er død?
(Foto: Dagbladet)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Men det er nå mistenkelig så ofte ytringsfriheten påkalles når ma føler behov for å prate dritt om noen man ikke liker. Ytringsfriheten hadde stått seg bedre om den av og til ble påkallet av mennesker med intelligente tanker i hodet og et minimum med almen høflighet og respekt for andre.

Just my 2 cents...

Odd

Anonym sa...

Jeg er litt overrasket over innlegget. Hvis jeg forstår deg rett sier du at 'forfattere bør ikke prioriteres som deltagere i den offentlige debatten'.

Årsaken er at 'forfattere ikke argumenterer'. Som en generell påstand virker dette merkelig: Borges, Dostoevsky og Mann, for å nevne noen eksempler, er alle forfattere som har komplekse argumenter i verkene sine.

Videre, selv om deres praksis ikke er argumenterende (i en eller annen uspesifisert forstand), så er de ressonerende. Alle gode (omtrent) romaner inneholder analog, kontrafaktuell, induktiv og abduktiv ressonering. Kvaliteten av ressoneringen er en av kriteriene vi bruker for å vurdere et verks kvalitet.

Gitt at den form for ressonering som er nødvendig for å skrive gode romaner i stor grad overlapper med den som er benyttes i viktige politiske spørsmål, vil jeg heller si at det er ikke mange jeg ville lyttet til framfor en forfatter.

Og jeg er tilhenger av en form for poetokrati; bardolatry.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...