Inflasjon er det mange unge som aldri har opplevd, men vi som fikk med oss 70-tallet og ikke minst 80-tallet har inflasjonserfaring. Pengene smuldret opp i lommene våre.
Nå er inflasjonen tilbake, og det overrasker meg ikke. Jeg har lenge advart mot den heidundrende pengetrykkingen og politikken med nullrente, og til dels negativ rente, i en del land. Nå får vi svi for dette, og vi har vel antakelig bare sett starten på oppvasken. (Les her hva jeg skrev i oktober 2008.)
Nullrentene og pengetrykkingen var kanskje nødvendig for å redde finansinstitusjonene etter Finanskrisen i 2008, men ble holdt gående altfor lenge. Det er som opioidene som er nødvendige for smertebehandlingen under og like etter en operasjon. Fortsetter du med dem får du en avkreftet og avhengig pasient.
Pasientene i rente-scenariet har blitt ført over på risikable investeringer siden pengene i banken bare krympet, og aksjer, fast eiendom og alskens eksotiske investeringsobjekter (som kryptovaluta) har blitt blåst opp noe enormt. Det siste har ført til økende (og til dels groteskt store) forskjeller mellom de som har papirverdier og de som ikke har.
Da covid-epidemien kom var allerede rentene langt nede og pengemengden i samfunnet - lokalt i Norge og kanskje særlig globalt - enorm. Så fulgte en periode med BÅDE lockdown (mindre tilbud) OG null/negativ rente og pengetrykking av gigantiske proporsjoner (høy etterspørsel). Kan noen undres på at det ble inflasjon?
Verken krig eller forsyningslinjer i ulage har vært til hjelp, men pengemengden i forhold til mengden varer og tjenester har vært mer enn nok til å skape den inflasjonsbølgen som slår inn over alt - og kanskje særlig i USA og Storbritannia. Prisen på energi i Europa og særlig Norge har økt enormt, men det er ikke bare krig og miljøavgifter som har skylden: Produksjonen av varer og tjenester har også økt noe enormt etter pandemien siden det er for mange penger på jakt etter for få varer, og den produksjonen fordrer energi!
I England og andre steder får vi nå en bølge med streiker. Ikke så rart, for inflasjonen spiser opp reallønnen. Faren for en lønns- og prisspiral er absolutt til stede. Da vil inflasjonen bite seg fast, og ødelegge alle markedsøkonomiens selvregulerende mekanismer for lang tid. Pengene brenner i lommen, for alt du kan tenke deg å kjøpe må du kjøpe nå før det blir mye dyrere. Det fører til større etterspørsel som bare presser prisene oppover. Og så videre, og så bortetter.
Det som trengs er en resolutt og tydelig inngripen fra sentralbankene. Høyere renter må til for å dytte inflasjonsånden tilbake i lampen.
En annen inflasjonsdrivende faktor har også blitt oversett av svært mange som burde visst bedre: Mangelen på arbeidskraft i verdens største økonomier. Kinas inntreden i verdensøkonomien, og nærmere oss Øst-Europas gjenkomst i den felles europeiske økonomien har gitt oss et voldsomt positivt sjokk på tilbudssiden de siste 30-30 årene som har drevet inflasjonen ned. Nå er denne bølgen på retur, delvis på grunn av demografi (Kinas ettbarnpolitikk) og mindre mobilitet i etterkant av pandemien. Arbeidsstokken krymper i viktige land som Kina, Japan, Tyskland, Spania og Italia.
På lang sikt trenger man en global økonomi med høykompetente folk, åpne grenser og god tilgang til kraft. Før det er oppnådd (i den grad det kan det), behøver vi sentralbanker som er klare og tydelige på hva som trengs (høyere renter og en balansert pengepolitikk) og at de kommer til å gjennomføre dette.
Ellers vil stagflasjonen bite seg fast, og den vil bite oss alle. Hardt.
