Above Suspicion (DVD)

Lynda La Plante er en kvalitetsprodusent av krim der spenningen ligger vel så mye på det mentale planet som på action. Jeg har ikke lest noen av romanene, men mange av TV-produksjonene de har gitt opphav til har jeg fått med meg. Ikke minst gjelder det serien Prime Suspect med Helen Mirren i hovedrollen som Jane Tennison.

Denne TV-produksjonen ble da også naturlig nok sammenlignet med den velkjente serien, og den ble omtalt som dens 'younger, sassier successor'. Her er det en vesentlig yngre kvinne som står sentralt i politiets etterforskningsgruppe. Hun spilles av Kelly Riley, som helt klart er både (relativt) young og utvilsomt sassy. Riley er en god skuespiller, men jeg sliter med å tro på henne som politikvinne. Det er kanskje ikke noen ulempe, for en av trådene i fortellingen er at flere sliter med det.

Forbrytelsene som etterforskes er seriedrap på prostituerte som har felles MO, og her kommer en skuespiller i søkelyset. Det er Jason Durr, en skuespiller de fleste kjenner fra Heartbeat (eller "Hjartet på rette staden"), som spiller denne karen. Han dukker også opp i siste serien av Lewis, og jeg må tilstå at jeg har klassifisert han som just a pretty face. Ikke etter "Above Suspicion"! Det er Riley og Hinds som får navnene på omslaget, men det er Jason Durr som spiller begge av settet her.

Dette er veldreid og velspilt, men ingen whodunit. Jeg ser til min store glede at det er laget flere episoder med det samme teamet. Flotte greier!

Konklusjon - Klar anbefaling.

Røverkjøp

Det er få vintyper det kan være så store prisforskjeller på mellom butikker i Frankrike og Vinmonopolet som bordeaux. På "mitt" supermarked i Languedoc, Carrefour i Balaruc, har det vært svært gode priser på noen bordeauxer. Så også i år.

Château Camensac 2007
Denne klokket inn til omtrent en hundrelapp (13 euro), mens 2006-årgangen kommer på 260 på VP. Både årgangen og slottet antyder vel tidlig konsum, noe mitt møte med en 1996-årgang bevitner. Blyantspiss, fin fruktighet, men litt skranglete i strukturen. Passet likevel knallgodt til entrecôte med poteter og salat. Som bildet tyder på gikk det med to flasker, og begge var i god form.

Château Cantemerle 2009
Den første av de to flaskene jeg kjøpte av denne vinen var i nesten for god form. Jeg fikk dem for 27 euro flasken, omtrent 200 kroner. Det var en grei pris. For et år siden fikk jeg 2005-årgangen for to euro mindre. Den var forbløffende utviklet, mens den første av disse var både gniten og snerpete. Tross lufting og en lang aften ble den lite annet enn stram og utilnærmelig. Litt solbær og grafitt ble det, men først og fremst et angrep på munnhulen. Og så 2009 som skal være så fruktig og Parker-vennlig!

Den andre flasken var mer imøtekommende. Kanskje var det nesten to uker på kjøkkenbenken som gjorde forskjellen? I alle fall var det en annen og mer behagelig opplevelse. Ikke noe her som tyder på at de er noe annet enn "underperformers" i konteksten til vinområdet og årgangen, men i forhold til prisen var det helt fabelaktig.

Clamery L'Arnede 2010
Denne vinen vet jeg lite om. Druene vokste like ved der vi bodde, og den sto på bordet som velkomst fra eieren av huset. Produsenten er samarbeidende kooperativer som har "Clamery" som varemerke. Vinen var god, det kan jeg si, overraskende god til og med. Fruktighet med et klart urtepreg, god struktur og lang ettersmak. Skulle jeg ta en tur i butikken for å kjøpe vin ville jeg ikke nøle med å foreta et gjenkjøp! (Men skulle de selge i Norge ville jeg foreslå et navnebytte for å unngå ufred).

50 i juli

Jeg ble femti i sommer. Her er et bilde fra selve dagen som ble feiret i Sør-Frankrike. Samme dagen jeg ble født markerte Konrad Adenauer og Charles de Gaulle freden, etter tre store kriger mellom de to folk, i Reims i Champagne, og en storslått messe i byens fantastiske katedral. At denne markeringen falt sammen med min fødsel er selvsagt en tilfeldighet, men for meg knytter det ting sammen: historien, Europa og vinen. Hollande og Merkel (neppe like historiske figurer som de to fra 1962?) markerte også de femti i Reims samme dag som meg:

Uten sammenligning forøvrig: Fire dager senere, 12. juli, spilte The Rolling Stones sin første konsert i Marquee Club i London. Fire herrer var der for å markere de femti de også:

Bare tre av dem var med første gangen. Jeg legger derfor til et av de første bildene av gruppen, og anbefaler bildeserien i The Daily Telegraph.

La meg kort få legge til at en av de uventede effektene av å ha blitt et halvt århundre, er at et århundre ikke virker så uendelig lenge som det gjorde før. Historien har på et vis krympet for meg.

Alt var bedre før - i alle fall popmusikken

Det er ikke bare jeg som har blitt gammel: det var mer variasjon i musikken før. Da jeg leste artikkelen i lenken dukket plutselig "Sitting on a Fence" opp i min indre jukebox (se over: dobbelklikk gjerne). Jeg forstår god folk som er plaget av å høre stemmer, men for min del er jeg beriket over å ufrivillig høre mye musikk. I sommer har det særlig vært Stones "Sweet Black Angel" som har rullet og gått, i tillegg til Led Zeppelins "Ten Years Gone". Det er ikke nødvendigvis mine favoritter, og jeg har ikke den fjerneste ide om hvorfor akkurat disse sangene dukker opp når de gjør det. Det kan være en stemning, en assosiasjon, eller noe helt stokastisk som utløser det hele.

Men tilbake til artikkelen: Det er spanske forskere som har brukt arkivet "Million Song Dataset" med sanger fra perioden 1955 til 2010, og de fant at musikken har blitt høyere, og at variasjonen har blitt mindre. Vi som kjøpte våre første plater på 60-tallet har vårt på det tørre når vi hevder at musikken har blitt mindre variert. Akkorder, melodier og typer lyd viser et snevrere spenn enn før.

Moderne sanger har også færre instrumenter, og et smalere utvalg noter rett og slett. Det er kanskje derfor Brian Jones og hans sitar-klimpring dukket opp på min indre jukebox?

De spanske forskerne har også en oppskrift for å få eldre sanger til å høres mer moderne og nyskapende ut: færre instumenter, mer forutsigbar harmonisk progresjon, og fremfor alt høyere lyd.

Fri og bevare oss: Alt var bedre før!

Den morsomste bok jeg har lest?

Stephen Piles The Ultimate Book of Heroic Failures er kanskje den morsomste boken jeg har lest, men jeg lo nesten på meg brokk også av den første boka.

Den består av et større antall fiaskoer. De kan ikke gjenfortelles med effekt, siden formen er en vesentlig del av bokas appell. Det hjelper også å ha evnen til å forme visuelle forestillinger, men først og fremst er dette ren komisk nytelse. Jeg utporsonerte den over lengre tid, for jeg ønsket at den aldri skulle slutte.

Konklusjon - Klar anbefaling

Online igjen

To og en halv uke offline i Frankrike er over. Sukk!

Godvær hele tiden, med unntak av en regnbyge nær Chablis på turen ned fra Paris og til Languedoc.

En periode offline tror jeg er sunt for sjelen - i alle fall om jeg klarer å oppdrive en engelsk avis nå og da.

Men det jeg ønsket å formilde var i grunnen det samme som i fjor etter ferien (da katten min, og ikke beina mine, prydet innlegget): "Jeg regner med å være tilbake til vanlig blogging ganske umiddelbart, og det vil si nye innlegg annenhver dag i snitt."

Val McDermid - The Retribution

I denne siste boka om Tony Hill og DCI Carol Jordan foregår det mye grusomt. Her også. TV-serien er såpass etablert at de færreste kan lese om disse karakterene uten å se for seg Robson Green og Hermione Norris. Blir dette den absolutt siste boka i serien om disse to? Det spør man jeg jo når man starter å lese, men jeg røper ikke noe om slikt.

Karakterene er kjente og etablerte, og dermed har forfatteren mer å spille på. Når også en av de skumleste av alle de skumle galningene fra seriens tidlige fase rømmer, og er fast bestemt på hevn, har McDermid mye å spille på. Parallelt med denne handlingen foregår det en serie drap på prostituerte i Bradfield som utfordrer kløkt og innsikt.

Dette er svært god underholdning, men den egner seg ikke for lettskremte.

Konklusjon - Klar anbefaling

Lewis 6 (DVD)

What's not to like: vakre, akademiske og historiske omgivelser. Gruoppvekkende mord. Svært gode skuespillere og intrikate plot. Oppskriften har vært den samme siden Morse, selv om man selvsagt savner John Thaw - og den klassisk musikken (særlig opera).

Serie 6 er ute på DVD, men disse episodene kommer trolig på norsk TV en eller annen gang. Det føles likevel godt å ha dem på plass i hyllen - en slags trygghet mot kvelder der kjedsomheten truer.

Det man også savner, kanskje, er en mer tydelig utvikling av karakterene. Laurence Fox som Hathaway har båret i seg et stort potensiale for utvikling - og kanskje enda mer i fortiden som kan komme aktivt inn i episodene. Det skjer ikke her, og han utvikler seg ikke noe særlig videre.

En annen kritikk er at et par av plotene ikke er helt overbevisende i alle detaljer. Men dette er kritikk på høyt plan, og svekker ikke min

Konklusjon - Klar anbefaling

Roagna for hverdagen (nesten)

Flere viner fra smakingen med Roagna - denne gangen de noe rimeligere utgavene. Bortsett fra den siste, da, som jeg ikke vet har vært i salg i Norge i det hele tatt. Kartet over: Langhe, i provinsene Cuneo og Asti.

Dolcetto d'Alba 2010
Fiolette toner, noe som vanligvis indikerer en ung vin. Det stemmer jo. Dype toner i duften, virker "kjøttfull". Men det er noe som ikke stemmer her. Alt skjer liksom i fronten av munnen, og vinen liksom forsvinner etter midtpartiet. Null ettersmak. Typisk pastavin.

Barbera d'Asti Selezione Luca Roagna 2010 kr. 145
Fine høye toner av rødfrukt - mest i retning tranebær. Lysere enn Dolcettoen, og strukturen er også frisk, lett og fin. Kommer fra venner av Luca i Asti, og denne cuveen lages bare for det norske markedet. Den er jo mye billigere enn Barberaen under, og selges også i en BiB til ca. 390 kroner.

Barbera d'Alba 2006
Dufter overmoden banan og litt murstein. Som Dolcettoen er denne også ganske "frontal", men ikke i samme grad. Den biter seg mer fast etter hvert, men har likevel lite å by på i avslutningen av smakskurven og i ettersmaken. Ganske pussig vin - med banan og et noe volatilt preg.

Langhe Rosso 2005
Nebbiolo-nese, med nype og murstein. Tørrer godt, men tanninene er elegante. Lett stil, med nydelig nese.

Opera Prima Vino Rosso XVIII
Dette er en Piemontesisk Non Vintage. Den startet som en "cuvee de familie". Det er Barbaresco fra flere vinmarker, mest Pajè. Kraftigere enn vinen over, og denne utgaven består av 2001, 2003 og 2004. Det er litt vanskelig å karakterisere vinen, men den fremstår som typisk Nebbiolo.

Dette er en stilistisk ide, et forsøk på å lage samme type vin som et uttrykk for hva de ønsker å få til. Denne utgaven er laget i ca. 2000 eksemplarer. Svært interessant! Nebbiolo laget etter champagne-filosofi. Noe for terroiristene!

Roagna Barolo

I mai hadde vi en smaking med viner fra Luca Roagna som først ble omtalt her, og toppcuveen ble omtalt her. Denne gangen er det ganske riktig Barolo som gjelder.

Barolo la Pira 2005
Duftet ost i starten, men ble mer floral etter hvert. Merkbare men ikke ubehagelige tanniner. Det er en svært komplett vin, men tanninene blir etter hvert mer og mer merkbare og plagsomme uten matfølge.

Barolo la Rocca e la Pira 2004 kr. 389
Klassisk, ganske utviklet merkelig nok (siden dette er 2004). Lysere farge enn over. Duft med roser og fioler som mest fremtredende. Balanserende fruktighet til det flotte bittet i munnen. En svært flott vin - en av de beste denne kvelden, og den er tilgjengelig i følge polets nettsider.

Barolo la Pira 2001
Litt pussig duft. Den har buljong og et stilkete eller grønt preg, og det kan da vel ikke være korrekt? Vinen er ikke god - og er definitivt utypisk. Trolig er det flaskefeil av noe slag.

Fem millioner "and counting"

I disse dager har European Society of Human Reproduction and Embryology sin årlige konferanse i Istanbul. Noe av det som har kommet frem der er at per i dag har man assistert i tilblivelsen av 5.000.000 mennesker - to av dem er våre.

Jeg har tidligere omtalt det offentliges engasjement og bidrag til assisert befruktning, og fremdeles er det mye vankunne og lite imponerende tenkning rundt denne problematikken. Men mitt anliggende her er det motsatte av problematikk: det er et lite bidrag for å takke de som driver med dette, og som ikke bare bidrar til liv men også til stor lykke for de som blir foreldre på denne måten.

I går skrev The Times om emnet, og konkluderte med at "it surely cannot be permitted, as long as the procedures are safe, to deny prospective parents the pleasure of a child they cherish." Man har kommet langt på de 34 årene siden Louise Brown ble født.