Opptøyene igjen

Jeg klarer ikke helt å slippe opptøyene og masseplyndringen i England i forrige uke. Mitt forrige innlegg dreide seg mye om at kommentatorer først og fremst avslører sitt verdensbilde når de skal komme med forklaringer: de fordommer man har sitter dypt, og man har nok, som kommentator, lett for å fortsette der man slapp sist.

For min del vil jeg peke på noen trekk det kan være verdt å få med seg, og som har havnet litt under radaren for de fleste.

1. Det hele startet som en demonstrasjon i forbindelse med at politiet skjøt og drepte en firebarnsfar i Tottenham. Han var bevepnet, men hadde såvidt vites ikke avfyrt sitt våpen. Politiet fikk beskjed om å holde en lav profil, og ikke provosere. Når demonstrasjonen så kom ut av kontroll og plyndringen begynte holdt de seg tilbake og grep ikke inn i noen grad. Mange ellers lovlydige følte nok at det var fritt fram, og vi fikk et sammebrudd i den offentlige orden som vi ellers også ser i krig og krise. I Namsos 20. april 1940 var det plyndring i forlengelsen av bombingen, og mannen som kom ut av naboens kjeller med en sekk potet da han møtte eieren sa "det vart ei underlig tid". Slik masse-psykose var nok en vesentlig del av forklaringen i Tottenham og andre steder.
2. Det har vært mye fokus på lærere, lærlinger, studenter og millionærdøtre som ble tatt etter plyndringen, men mindre på det at 69% av de arresterte var gjengangere. Mange av disse igjen var gjengmedlemmer. Det sies på engelsk at opportunity makes the thief, men her var det mange tyver ute allerede.
3. Mange har oversett et klart etnisk aspekt: blant de arresterte er det en relativ overvekt av unge menn med karibisk og hvit engelsk bakgrunn, mens det blant ofrene (drepte og plyndrede) var en klar overvekt av asiater (pakistanere og bangladeshi i særlig grad). Det er de siste som driver forretninger i fattige områder, og bygger lokalsamfunnene. Deres familiestruktur er vesentlig sterkere enn blant karibiere og hvite engelske, der fraværende fedre synes å være normen.
4. Britene er kanskje planetens mest selvkritiske folkeferd. Det er mye vrangt og leit i landet, men også mye fortreffelig og bra. Jeg anbefaler sterkt denne artikkelen i det venstreorienterte tidsskriftet Prospect. Når livet påviselig blir bare bedre og bedre, så mener britene at det blir værre og værre.

Men det er, for all del, store og påviselige forskjeller i landet og innen London. Da jeg bodde i England var jeg svært ofte i London, særlig i helgene. Jeg brukte å bo hos en venn i Tottenham (fem min. spasertur fra Seven Sisters tube) og en venn i Kensington (i Lexham Mews - der eiendommer i snitt selges for 13 mill. norske kroner). Det var virkelig a tale of two cities - selv om det var samme byen. Det første en nedkjørt del av et arbeiderklassestrøk, det andre på motsatte enden av den sosiale skalaen. Ikke helt Mayfair, men absolutt øvre middelklasse. (Min venn i Tottenham var jøde, kommunist og politisk flyktning fra Sør-Afrika. Jobbet i det britske motsvaret til Kommuneforbundet, mens min venn i Kensington bodde i foreldrenes hus og var konservativ chartered accountant. Født i Argentina, oppvokst i Brasil, utdannet på katolsk kostskole i England).

Very educational!