Griseri i 1945

Tidligere her på bloggen skrev jeg om hvordan mitt hjemsted, Skilleås, ble del av andre verdenskrig. Siden det straks er jul og folk har fred i hjertet følger jeg opp med en historie fra min onkel Olai - fars eldste bror - om da han hentet avlsokse med tog like etter freden i 1945. Han måtte personlig ta seg av en gris. Dette er stort sett det han fortalte meg og båndspilleren jula 1997 da han var 95 år. Her følger historien:

Griseri

Det var like etter krigen, i 1945, så nær fredsslutningen at det ennå var nødvendig med reisetillatelse og pass for å ta en tur. Skilleås og Hammer Fe-avlslag hadde vedtatt å gå til innkjøp av ny stamokse og starte avl på en ny fe-rase (RSB), som var en blanding av norsk og svensk fe (rødt fe med kvite flekker). En okse av denne rasen kunne de få kjøpt av en gårdbruker i ei bygd like sør for Trondheim.

         Kjøpsavtale ble inngått, og avlslaget mente at det beste var om Olai reiste nedover og hentet oksen. Dette fordi han hadde slekt, med onkel og tante, på Møllenberg (Øvre Møllenberg 47) i Trondheim. (Nikolai Skilleås eide denne bygården). Slik ble det, og reisetillatelse ble ordnet og Olai tok toget til Trondheim, overnattet hos slekta, og dro tidlig neste dag til gårdbrukeren. Her hentet han oksen, og fikk den plassert i krøttervogn.

         Vogna skulle koples til godstoget til Trondheim og sendes til Skage stasjon. Mye gods ble sendt med toget den gang, og tyske tropper og krigsmateriell var det fremdeles mange av i Trøndelag. Vognene var nedslitte og svært lite komfortable. Godstoget stoppet på hver stasjon, og måtte vente på kryssende trafikk lenge og ofte. Krøtterforsendelse med godsvogn krevde at det var tilsyn med dyra, det vil si noen som så til at dyra fikk vann og fôr, og passet på at de ikke slet seg og skadet seg selv og andre. Oppasseren, som her var Olai, fikk utlevert signallykt med rødt lys. Denne skulle han bruke til å påkalle konduktøren dersom det skulle oppstå en situasjon som krevde assistanse.

         Olai rustet seg med høy og vann til oksen, og mat og drikke til seg selv. En stor sekk høy ordnet han seg til "bosso", der han kunne sitte, ligge og hvile på. Oksen bandt han fast i et hjørne av vogna, fikk ut et høyfang og så til at dyret var rolig. Selv tok han plass i bosso i motsatt hjørne av vogna, sjenket seg kaffe, slappet skikkelig av. Dette skulle bli en grei tur.

         Toget satte seg i bevegelse, men stoppet jevnlig for å krysse med annen trafikk, og for å ekspedere gods på alle stasjonene som den gang ble betjent mellom Trondheim og Skage. Etter flere timer kom de inn med en hest i vogna. Den ble bundet i god avstand fra oksen, begge dyra var rolige og alt gikk bra. Etter enda flere timer og stopp kom de inn med en stor gris. Den var plassert i en skrøpelig kasse som så ut som den kunne gå i stykker når som helst. Grisen var meget urolig, gryntet og slengte hodet i alle retninger, bet og rev i kassen. Olai fryktet at den skulle bryte seg ut av kassen, og med en vill gris på rømmen ville det bli utrivelig i krøttervogna. Å bruke signallykta og varsle konduktøren om situasjonen, nei, det ville ikke Olai. Det ville være å kapitulere for raskt. Han var vant med dyr, så han fikk heller prøve å roe ned grisen. Han gikk bort til den, godsnakket med den, klødde den bak ørene, på ryggen og på trynet. Grisen roet seg ned med denne behandlingen, og Olai gikk bort til sitt hjørne for å få litt hvile. Men straks han kom dit startet grisen et fryktelig rabalder. Etter flere gjentakelser måtte Olai innse at grisen rett og slett var selskapssyk. Det var derfor ingen annen råd enn å flytte bosso bort til grisen, og underholde den med kløing, klapping og småprat. Slik gikk reisen helt til de kom til Skage stasjon. Da hadde Olai vært i krøttervogna med grisen som reisekamerat i nesten to døgn. Det var i begynnelsen av juni, og det var varmt i været. Stanken i vogna kan en prøve å tenke seg, men neppe forstå. "Æ va skjettinj, ovaska, obarbert og det lokta gris tå mæ", sa Olai.

         På Skage stasjon var Ole H. Vannebo og Johannes Skilleås møtt opp for å bistå Olai med å leie oksen til Skilleås. Da de så hvor trett, "klar" og uflidd Olai var, og oksen rolig, ble Olai permittert. Han fikk låne sykkelen til Ole H. Vannebo, og sykla straks heim der han vaska og barberte seg, åt godt og gikk og la seg. "Æ sov i eitt døgn i strækk ætti denj tur'n", sa Olai og lo godt.