SN: Riesling fra Østerrike

Steinriegl Riesling Federspiel 2006 (Prager)

Duften er utpreget mineralsk - slettes ikke ulik den Riesling Privat 2001 (Nigl) som jeg nettopp smakte. Litt blomster, mye hvit pepper (som gjorde at jeg sikkert ville gjettet Grüner om dette var servert blindt), men først og fremst mineralsk. I munnen gjør den livlige syren seg svært bemerket, og vinen er fint balansert. Ikke alle klarte balansegangen i 2006, men denne klokket inn på 12,5%. Noen skrev om årgangen at den var "easy to drink, hard to walk" siden alkoholen var vanskelig å balansere. Her tror jeg kanskje det er en antydning til høyere restsødme enn vanlig.

Min tenkning var at i 2006 går jeg for Federspiel, for Smaragd blir lett over the top gitt årgangens høye modning. Denne vinen traff planken helt perfekt, og ser ut til å bekrefte planen min.

Stoltenbergs exit-strategi?

Jeg vet jeg burde latt det være, men jeg klarer det ikke. Noen spekulasjoner må jeg bare dele med leserne av bloggen. Jens Stoltenberg er nå inne i sin tredje periode som statsminister. Vil han søke en fjerde i 2013? Jeg har tungt for å tro det. (Bilde: Eirik U. Birkeland)

Mange har pekt på at Arbeiderpartiet har blitt betydelig mer maktarrogant etter valgseieren 14. september. Kanskje går det en arroganse-grense rundt 33% for Arbeiderpartiet? De er i alle fall på feil side av grensen nå, men kanskje det ikke bare dreier seg om partiet men like mye om dets leder og statsminister? Det er krevende å lede, og det meste tyder på at Stoltenberg er bedre utad enn innad. En koalisjon er ikke noe te-selskap, og Åslaug Hagas dårlig kamuflerte angrep på Stoltenberg i sin bok I de innerste sirkler tyder på at spenningene og kampene innad har vært hardere enn offentligheten har fått innblikk i.

Det tydeligste tegnet på at Stoltenberg begynner å gå lei er utnevnelsen av Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen til minister uten portefølje. Arrogant er det også, selvsagt, men det er tydelig at Schjøtt'n skal være Statsministerens dobbeltgjenger og også gjøre en jobb innad i regjeringen. Kanskje det letter presset såpass at det blir mer fristende for Stoltenberg å fortsette?

Problemet for Stoltenberg er at det er få steder å avansere. Han er for ung til å bli Stortingspresident ved neste høve, og det vil ikke passe hans temperament heller. Norge er for lite for han, men Norges og Nordens "kvote" med internasjonale toppstillinger er full. Eide, Egeland og Jagland er mer enn nok for et lite land oppe mot isødet, og med Norge utenfor EU og Fogh som leder av NATO bugner det ikke av tilbud der ute.

Dette taler for avgang i 2012, slik at Gahr-Støre vil få muligheten til å etablere seg som Statsminister før valget året etter. Han har suverent størst tillit blant norske politikere, og det er ingen på høyre-siden som har lyst til å ha han som motstander i en valgkamp. Avgang i et valgår lukter krise og desperasjon, så det er ganske utelukket.

Hva som er tilfelle vet bare Stoltenberg selv - eller kanskje ikke han heller? 2013 er langt fram, men det ville være overraskende for meg om Stoltenberg fronter Arbeiderpartiet når vi kommer dit. Mitt tips per i dag er at Arbeiderpartiet velger ny leder på Landsmøtet i 2012, etter at Stoltenberg har annonsert sin avgang kort tid etter Kommunevalget 2011.

SN: Viner i julen så langt

Champagne Grand Cru Le Mesnil Sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Pascal Doquet)
Dette er faktisk en RD, for den er flasket i april 1997 og degorgert i september 2008. Jeg kjøpte de fem siste flaskene i Norge, og det er jeg glad for. Gyllen, kremet mousse, aroma av appelsin og sjø, lang og intens ettersmak. Drukket selveste julekvelden. Skal man først drikke dyr vin kan det godt være champagne. 1996-årgangen begynner å modnes hos noen produsenter. Kun de svakeste, som H. Blin, har tippet over - mens mange av de beste har noen år igjen. Peter Liem skriver om vinen her, og jeg slutter meg helt til hans vurdering. Liems blog ble avsluttet i oktober, men er vel verdt et besøk likevel.

Chateau Poujeaux 1999 (Moulis-en-Medoc)
Mørk farge med litt vandig kant. Utpreget frisk - har også en appelsintone i tillegg til mørke bær og blyantspiss. Ikke av de store vinene fra Bordeaux, men likevel svært så tilfredsstillende. Kjøpt på Bordeaux-slippet på Valken i november. "Bare" 12,5%, men dette er en vinstil jeg liker godt og som virker å være på tur ut. Drukket til boeuf provencale, og det var en utmerket kombinasjon.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2000 (Jean-Marc Pillot)
Det alle lurer på med disse vinene er: var den oxidert? Nei, det var den ikke, og den var akkurat så deilig og tilfredsstillende som man drømmer om. Litt mørkere på farge enn den forrige flasken jeg tok for to-tre år siden, om jeg ikke husker feil, og den dufter etter læreboken: sitrus, litt smør, og først og fremst allehånde. Tror jeg kunne plassert denne vinen blindt. En kremet fylde sto ikke i veien for en intensitet som bare økte på utover smakskurven. Skulle gjerne hatt flere av denne!

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (W. Fèvre)
Stålsyre, god fylde, fin vin, og ikke antydning til oxidering. Kan med fordel ligge lengre, og jeg har noen flasker til. Men den neste flaska kan godt være helt skutt med oxidering for alt jeg vet. Det er ikke gøy.

En liten tilføyelse på siste vinen: etter noen timer i flaske i kjøleskapet kommer det noen oksidative toner på vinen. Mine gjenværende flasker skal ikke leve lenge i kjelleren!

Bilder og ord

Et bilde kan si mer enn tusen ord? Det kan også være omvendt. Men nå på første juledag lar jeg et bilde fra min venn fra oppveksten, og slektning (et stykke uti), Geir Tore Mjønes do all the talking. Det er fra Namdalen, fra Sjøåsen, på riksveg 17. Et sted jeg har passert et utall ganger, og på vinterdager som denne kan det altså se slik ut.

Geir Tores blogg, spekket med svært gode bilder, anbefales. Mange bilder fra Namdalens "sjøside", og fra flere steder i Norge og Europa.

Ønske for 2010

Når man har levd så lenge som meg begynner livstrettheten å sige på. Lyspunkter finnes: det er en fryd å se barna vokse opp, for eksempel. Jeg kan til og med glede meg over det vakre i tilværelsen, og nyte det å lære meg noe nytt. Men om man nå skal fokusere på det som ikke er direkte trist og leit, men som gir den oppgitte here we go again-følelsen: "årets viktigste begivenheter", "først, størst og flatest i 2009", osv. Og de direkte latterlige: "dette blir viktigst i 2010", "10 på topp av X i 2010", "Dette er de nye stjernene i 2010". You get the picture? Man kan få utslett og livslede av mindre.

Jeg har opplevd å se det første mennesket på et annet himmellegeme. DET var noe. Jeg har opplevd at Muren falt. Også helt der oppe. Hva kan man ønske seg av 2010 som ER noe, og som ikke er katastrofalt? Jeg har et ønske av kosmiske dimensjoner:

Beteleguse (pilen på bildet, i stjernebildet Orion) imploderer og blir en supernova! DET ville vært noe å få med seg før man logger ut for godt. Ønsket er ikke helt vilt. Stjernen, som er den (antagelig) mest massive i vår galakse (hvis den var i vårt solsystem ville den omfattet hele systemet ut til mellom Mars og Jupiter), vil i løpet av de neste 1000 år - sånn omtrent - implodere og bli til en supernova. Når det skjer vil den lyse sterkere på himmelen en månen selv om den er 640 lysår borte! Astrologer, Biodynamikere og andre lunatics må trykke CTRL+ALT+Delete, og vi andre kan undre oss (over hvor lett de fant alternative forklaringer slik at de ikke trengte endre noe i sine "teorier", PLUSS, selvsagt, Universet og Meningen Med Det Hele). Alle kvisete tenåringer vil plutselig studere astrofysikk.

Nyere målinger viser at stjernen har krympet 15% siden 1993, akkurat på den måten som man forutsetter som starten på en kollaps til supernova. Kult om det kunne skje i 2010, men det vil vel ikke bli før jeg godt og vel er gått i penalet, antakelig. Men mann på månen og murens fall: det er jo ikke dårlig det heller!

Hjelpen er nær

Copenhagen

Fiasko i København. Big surprise. Når 192 stater skal utøve sin suverenitet i en bygning ville noe annet enn dette resultatet vært et mirakel. Å legge møtet så tett opp mot jul var vel et forsøk på assistanse fra oven, men den lar visst vente på seg. Polsk riksdag har vært prøvd før uten de overbevisende resultatene på handlekraft-fronten. Den lille stillehavsstaten Tuvalu er blant landene som truer med å avvise forslaget. Det er kostelig når Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp sier dette til Aftenposten: "Tuvalus avvisning av forslaget bekrefter FNs styrke".

Nasjonal selvråderett er jo noe vi i Norge setter høyt. Svært høyt. I alle fall har denne besvergelsen vært høyt oppe på dagsorden gjennom to folkeavstemninger om EF/EU. Men er den virkelig så nyttig når 192 land skal bli enige om viktige endringer?

Nå er det tid for det man på engelsk så treffende kaller the blame game. Som vanlig er det de rikeste som utses som de store skurkene av miljøbevegelsen. Fordi de kutter minst? Nei. Fordi U-landene går foran? Nei - de vil ikke kutte noe. Fordi Kina kutter mer? Nei, de er verdens største forurenser med stadig større margin. Nei, det er mest fordi de er rike, og ikke vil gi enda mer penger til de fattige.

I neste runde burde kun større sammenslutninger, som EU, NAFTA, OAU, etc. møte - og med rett til å inngå avtaler for medlemslandene. Forhandlerne burde stilles i utsikt å få leve i sus og dus med sine familier resten av sine liv. På Maldivene, vel å merke. Tror det ville gi bedre resultater enn 192 deltakere på polsk riksdag i København.

Suksessen svir

Det virker lurt å bruke markedsmekanismer til å endre folks adferd. Legg avgifter på det som er uønsket, og så vil folk heller velge det som er ønsket.

Men hva skjer da nå folk gjør som de bør? Inntektene blir borte. Nå kjøper folk heller biler som er drivstoffgjerrige, og statens inntekter faller dramatisk.

Kort sagt: det er dypt problematisk å basere offentlige inntekter på uønsket adferd. Stat og kommune bør ha forutsigbare inntekter. Det sies at lastenes sum er konstant, så inntekter fra avgifter på vin og brennevin er ganske stabile, men miljøvern er tydeligvis et mer variabelt fenomen.

Nå er visst løsningen ikke særlig overraskende: alle bilavgiftene økes, for folk har gjort som myndighetene ønsket. Nå blir nye bilkjøpere straffet for det.

Til forlystelse

Jeg er syk for tiden, og trenger noe til å dra humøret opp - og å fylle bloggen på meningsfullt vis.

Bill Dance er en veteranfisker med eget program på et av de amerikanske nettverkene, men det har ikke alltid gått som planlagt med innspillingen av programmene.

SAAB

Dette er tiden for spådommer. Mest fordi avisene ikke har noe å skrive om, men må fylle tomrommet mellom annonsene på et eller annet vis. Det er mange nok som med finurlige modeller kommer med bastante svar på hva som kommer til å skje i 2010. I dagens Bergens Tidende sto det en svært betimelig artikkel med tittelen "Tåke i krystallkula" der fjorårets spåmenn (det er få kvinner i akkurat denne delen av spådomsbransjen) blir avkledd.

Nå var vel 2009 litt ekstra vanskelig å beregne, men det artikkelen ikke nevner er jo det helt grunnleggende: vi vet ikke noe om framtiden!

Men av og til kan man glimte til. Jeg vil gjerne få kommentere en av mine tidligere artikler her, en av flere om SAAB. I dag ble det kjent at et Kinesisk selskap har kjøpt rettighetene til dagens 9-3 og 9-5 og vil ta med seg produksjonsutstyret til Kina.

Siste avsnittet i mitt akk så klarsynte (om jeg får si det selv) innlegg fra 20. februar framholder dette som det mest sannsynlige utfallet. Så lærdommen er denne: selv om vi ikke vet noe om framtiden kan man slumpe til å treffe rett likevel.

Alternativ julegave

Hva skal man gi til intellektuelle som har alt? Svaret ser du her. De har helt sikkert ingen hage-nisse, eller Garden Gnome som det heter på originalspråket. Hva er da bedre enn en slik figur utformet som lingvisten og venstreaktivisten Noam Chomsky? Her har dere Gnome Chomsky, the Garden Noam.

For høyreorienterte som ikke vil male fanden på veggen, så kan de nå sette han (eller hans jordlige representant) i hagen. I tidligere tider, rundt 1150 da de bygde Ranem Kirke (der jeg vikarierte i mange somre som kirketjener) for eksempel, la de ned en figur i kirkemuren som skulle forestille djevelen. Det er greit å vite hvor man har den karen. I vår sekulære tidsalder er vel en hage-gnom et naturlig alternativ?

Klasse!

Er det tilfeldig? Når aviser og andre skal illustrere øvre samfunnslag, eller her: det midterste, så er det noen som drikker champagne.

Men om valget av illustrasjon er sørgelig forutsigbart, så er innholdet i undersøkelsen NTB-artikkelen viser til interessant. Vi har klasser også i Norge, og folk klarer å si noe vettugt om hvor de hører hjemme i klassesamfunnet.

Nå er det ikke god tone å snakke om klasse i Norge, og i alle fall liker ikke folk på høyresiden å snakke om det. I Storbritannia, der jeg på mange måter føler meg vel så hjemme som i Norge, er det ikke tabu å snakke om klasse. Klassesystemet er da også mer finmasket, og blir av flere oppfattet mer presist, enn i Norge. Forfatteren Eric Arthur Blair (mer kjent som George Orwell) kunne si "I was born into the lower upper middle class" - og de fleste visste hva som kjennetegnet disse.

I England er det tabu å snakke om penger - i alle fall i alle deler av middelklassen - men ikke om klasse. I Norge er det vel omvendt? Den fantastiske boka Watching the English: The Hidden Rules of English Behaviour viser dette med all ønsket tydelighet, og klasse har ikke nødvendigvis med penger å gjøre. Har man vokst opp i den øvre middelklassen så endrer man ikke klasse fordi man blir fattig. Det hevder i alle fall Kate Fox, og hun har forskning som viser dette.

Men tilbake til undersøkelsen. Det er flere som stemmer FrP som sier de er arbeiderklasse enn det er av de som stemmer Arbeiderpartiet. Dette overrasker ikke oss som har fulgt norsk politikk over tid. Det kan også være med på å forklare at FrP er sterkere ute i distriktene enn i bystrøk, for mens bare 21% av de i Oslo sier de tilhører arbeiderklassen, så sier 37% av de i Finnmark det samme.

Jeg lurer på: er ikke mye av forakten for FrP mest forakt for de med lavere utdanning og en Harry livsstil? Trykk på "kommentar" under og si din mening.

Blogging - en tilstandsrapport

Jeg begynte å blogge nesten ved en tilfeldighet. Plutselig hadde jeg etablert en blogg. Det ble "learning by doing". Etter noen innlegg lærte jeg å legge inn bilde, og det ble et av mine kjennetegn: øverst skal det være et bilde som illusterer innlegget.

Tålmodigheten på nettet er kortere enn med avisen eller magasinet i sofaen. Innleggene bør derfor ikke være for lange. I januar la jeg også ut en personlig redaktørplakat som jeg har forsøkt å følge.

I januar i år var jeg på bloggerkonferanse i Høyre. Der lærte jeg mye, ikke minst om hva som kreves for å lykkes som blogger. Det mest vesentlige, tror jeg, er regelmessige oppdateringer. Etter konferansen la jeg meg på ca. 15 oppdateringer i måneden, eller annenhver dag. Etter sommerferien (med julis 4 oppdateringer som et lavmål) har jeg vært rundt 20 oppdateringer i måneden. Resultatet er da også ca. 500 besøkende per måned, et tall som jeg følger på Google Analytics. Jeg har flest besøkende på mandager og tirsdager, og færrest på fredager og lørdager.

Blogger bør være personlige i den forstand at en person har ansvaret for den. Jo flere som skal skrive der, jo mer blir ansvaret pulverisert. Et eksempel på det er Dagens Næringslivs Mat- og vinblogg. Jeg sa ja til å skrive der, og lovet oppdateringer en gang i måneden. Men to av de tre siste innleggene ble skrevet av meg, og jeg har gjort redaktøren oppmerksom på at bloggen neppe er liv laga med mindre man gjør dype strukturelle endringer - fortrinnsvis med ansvar. En fin ting med DN-bloggen var at jeg fikk reklamert litt for min egen blogg til ganske mange.

Naturlig seleksjon gjør sitt, og blogging er ikke lenger en snakkis. Facebook (som jeg har kastet meg på etter lang tids nøling) og senere mikrobloggertjenesten Twitter har tatt over. Det er ganske sikkert mange ganger så mange døde blogger der ute som levende, men jeg lover å holde koken her.

En liten ting til slutt: fint om flere kommenterer innleggene. Det er en smal sak å trykke på "kommentarer" under og skrive noen ord.

Nord-Irland

Man kunne tenke seg lystigere tema nå før jul, men sikkerhetssituasjonen i Nord-Irland er langt fra lovende. Bare flaks og dyktig politiarbeid har forhindret tap av menneskeliv siden mars. Hvofor jeg bryr meg? Generell interesse, at jeg har undervist om konflikten, og at kona mi skal til Belfast fire dager til uken.

I Nord-Irland har det utenkelige skjedd. Like vanskelig som det var å se for seg at muren falt, var det å se for seg at de ytterliggående protestantene ledet av Ian Paisley og Sinn Fein (her representert av Martin McGuinness - som, sies det, var nestleder i IRA i Derry, og som ble arrestert med bilen full av eksplosiver og ammunisjon i 1974). Paisley var den mest militante på andre siden. Da begge ble ministre i den nye regjeringen i 2007 tegnet uforlignelige Matt i Daily Telegraph det på denne måten. Da avtalen var klar tegnet han en misfornøyd Lucifer som skøytet med avtalen under armen (for de tungnemme: Hell DID freeze over).

Så hva ligger under når utbrytere fra IRA vil blåse folk til himmels? Offisielt er det nok det at Nord-Irland fremdeles ikke er en del av et forent Irland. Uoffisielt? Her er det personer som har viet sitt liv til en sak som har gått ut på dato. De har kanskje tatt liv. Helt sikkert har hver og en knyttet sitt selvbilde til seg selv som militant republikaner. Det eneste de har i livet, kanskje, er en posisjon i en paramilitær organisasjon. Slikt gir man ikke opp selv om verden forandrer seg. Det er antakelig også et solid utkomme: "beskyttelsespenger", smugling og omsetning av narkotika har lenge vært en del av finansieringen deres. Noen bomber for å rettferdiggjøre dette må man regne med.

Det mest overraskende er at de har kommet så langt i Nord-Irland. Men de siste døde i konflikten har vi dessverre ikke sett ennå.

Thatchers økonomiske arv

Kan Thatchers ettermele på det økonomiske området kvantifiseres? I min serie om "Politikk og personlighet" - der jeg forsøker å svare på hvilke faktorer som har hatt størst betydning for mine politiske ståsteder - har jeg ennå ikke skrevet så mye om Mrs. Thatcher. Men hun var og er en viktig figur for oss alle, og ikke minst for meg som lider av Anglophilia Totalis og også bodde i England under Thatcher fra høsten 1988 og til hun gikk av.

Thatcher var en typisk conviction politician. Hun var fantastisk når hun hadde rett, og fryktelig når hun tok feil. Svært mange mente at hun kun gjorde det ene hele tiden. Hun var en erketypisk hat-eller-elsk-figur. En venn av meg i England kjøpte TV med "mute-button" ene og alene for å kutte lyden når hun snakket. I Norge var medias dekning av hennes politikk utrolig skjev. At de konservative vant valg etter valg framsto som et rent mysterium for de fleste som kun leste norske aviser.

Mange har nok overdrevet det ideologiske grunnlaget for den økonomiske politikken hennes regjeringer førte. Mye ble gjort av ren nødvendighet (som kutt i offentlige budsjetter). Men da hun tok over i mai 1979 var Storbritannia på felgen, satt under administrasjon av IMF og med en velutviklet streikekultur (for å si det forsiktig). Men var omleggingen vellykket? I første omgang førte den til stor ledighet, og nå det siste året har deregulering av den finansielle sektoren vist sin store svakhet (men mye av de viktigste avreguleringene i Storbritannia og i USA ble gjennomført av hhv. Labour og Demokratene).

Men på tross av dette viser utviklingen fra Thatcher gikk av og framover at Storbritannia (og USA med lignende politikk) fikk en betydelig bedre utvikling av GDP. Nå er ikke penger alt, men de er nå greie å ha.

Det ordner seg nok når det gjelder

Jeg legger ut en klassiker. 'It'll be Alright on the Night' gikk jevnlig på ITV da jeg bodde i England, og her er noen få minutter med godbiter.

Obama og Afganistan

Jeg er ingen ekspert på Afghanistan, og landet er en kirkegård for alle spådommer. Men noe vet jeg, og det jeg vet peker ubønnhørlig i en retning: de samlede operasjonene i Afghanistan vil slå feil. De 34.000 nye troppene vil ikke klare det samme som the surge gjorde i Irak.

Det vi har hørt, og det jeg har trodd inntil jeg begynte å undersøke litt mer, er kort oppsummert det følgende: vi (dvs. Vesten) må vinne Afghanistan og drive Taleban ut. Hvis ikke det skjer vil Al Quaida bygge seg opp igjen i landet, og bruke det som base for terror mot Vesten. Videre: hvis vi kan gi landet en stabil regjering, og fremme utvikling, vil Taleban holdes ute.

I Irak kunne man bygge på eksisterende strukturer. Sunni-muslimene var en gruppe man kunne forholde seg til. I Afghanistan finnes ikke noe lignende. Landet har aldri vært en stat, men en gruppering av småkonger. Og de er ikke ute etter noen avtale med Vesten.

En viktig forutsetning for Vestens virksomhet nå er at Taleban vil gjenta sin tabbe med å gi Al Quaida fritt leide og fritt spillerom. Hvor sannsynlig er egentlig det? Svært lite sannsynlig, vil jeg tro. Og trenger de nå egentlig store leire for å gjenomføre angrep? Har de ikke alt de trenger i Waziristan i Pakistan? Området er jo et no-go område for utenforstående.

Er det troverdig at Afghanistan skal kunne bygge og vedlikeholde et militærvesen eller et politi som er solid nok til å sikre landet mot f.eks. Taleban? Kilder påstår det vil kreve 500% av landets brutto nasjonalinntekt, mens diktaturer væpnet til tennene bruker ca. 30%.

USA og flere vestlige land sliter økonomisk, for å si det forsiktig. Min amatør-analyse tyder på at spørsmålet nå er hvordan en solid nedskalering av innsatsen i Afghanistan kan skje uten at det blir for pinlig. Den opptrappingen Obama vil kunngjøre i natt er begynnelsen på slutten - men slutten blir neppe slik Obama vil få det til å høres ut i natt.