Politikk og personlighet - del VII

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg i denne serien nå. Det siste "offisielle" var fra 19. februar, men i "Gjengen" fra 18. mars var jeg innom et vesentlig tema: hvordan våre omgivelser former forestillingen om hva som er "normalt" og "naturlig". Dette er jo noe av motivasjonen min for å skrive dette også: det å være offentlig ansatt akademiker i Norge er å være venstreorientert politisk. Det var også jeg, som leserne av denne serien har fått med seg. I del VI kom jeg fram til ca. 1982 da jeg flyttet til Trondheim, og dermed ut av det nettverk av posisjoner og personer der jeg hadde operert.

Jeg hadde forbindelser inn i NKP i mange år, særlig gjennom min ex.-lærer E. Min onkel Palmer var også kommunist, og abonnerte på Friheten og Sovjet-Nytt. Gjennom E. ble jeg også kjent med Odd S. Karlsen i Levanger. Han var ikke bare fast i troen på kommunismen, han var også mer enn alminnelig dyktig. Odd var fra Vardø og hadde opplevd å bli befridd av Den Røde Arme. Det hadde satt dype spor. Odd hjalp meg også med å få tilgang til kildene da jeg skrev særoppgave om NKP i Namsos 1945-1979. Ingen andre utenom Partiet hadde fått bruke disse kildene, fikk jeg forklart, og jeg var beæret over det. Objektet var forskningsmessig interessant siden NKP sto usedvanlig sterkt i Namsos.

Hvor mye sympati hadde jeg for NKP og kommunismen på denne tiden? Jeg var ikke mer hjernevasket enn at jeg ikke hadde mye til overs for mangelen på demokrati bak jernteppet. AKP betraktet jeg som fantaster helt uten demokratisk sinnelag, mens NKPerne jeg kjente i alle fall hevdet full støtte til demokratiske institusjoner. Ulikt en del SVere var de også alminnelige arbeidere, og i tillegg trauste og skikkelige. Jeg mente, da som nå, at sosialisme uten opphevelse av den private eiendomsretten er noe helt annet enn sosialisme. Det impliserte at samfunnene øst for jernteppet var modeller for sosialismen. SVs modeller var utopier i mer eller mindre urealistiske scenarier.

I 1982 ble jeg med NKP og noen "sympatisører" til DDR, til Bezirkparteischule der SED, "Hermann Matern" Magdeburg, Lehrstuhl Parteiaufbau/Parteileben sowie der Kreisparteischule Marxismus/Leninismus. Alt var gratis, og jeg fikk til og med lommepenger. Forelesningene var traurige og dårlige versjoner av Marxismen-Leninismen, men de ble oversatt til norsk. Jeg lærte mye tysk på de to ukene, og mye både om DDR og ikke minst om hvordan det var å være kommunist i Norge. Sosialpsykologiens begreper om "belief resilience" og "confirmation bias" kom absolutt til sin rett, og mange andre betraktninger over sekterismens betingelser kunne jeg gjøre meg. Men ingen kunne si annet enn at dette var svært hyggelige og interessante mennesker.

Likevel: jeg følte meg innestengt (ikke så rart, kanskje, når landet var murt igjen) og mistet det jeg måtte ha hatt av illusjoner om sosialismens arbeidsmoral. Jeg kom ikke hjem og meldte meg ut av SV, men engasjementet sank. Etter et par møter ga jeg meg. Fra neste år sluttet jeg å betale medlemskontingenten, og meldte meg aktivt ut i 1987. Jeg var uavhengig sosialdemokrat.
Bilde: Erich Honecker får symbolisere det DDR sto for.