Opsjoner

Uglen Minerva legger ut på sin flukt først ved solnedgang", skrev Hegel i innledningen til Phenomenologie des Geistes. En annen måte å si det på er at klokskapen følger etter handlingen. Nå når støvet har lagt seg kan man kanskje ha håp om å tenke balansert gjennom de saksforhold som lå til grunn for det såkalte "opsjonsbråket" i Hydro i sommer.

Det som er uomtvistelig er at omtrent 210 millioner i opsjonsgevinster skulle deles på omtrent 35 direktører i Orkla, men Eivind Reiten på topp med circa 28 millioner i gevinster. Dette var gevinster som var påløpt over fire år, så summen var i overkant av 50 millioner i året for alle 35, og syv millioner i året for Reiten. Dette er fantasisummer for statsansatte akademikere som meg, og selv for godt betalte ansatte i Hydro var det store penger. I et land der den gamle dødssynden Grådighet snart er den eneste gjenværende, og der dens gamle makker Misunnelsen er på god tur inn som statsreligion etter noe man kalte Kristendommen, måtte det bli bråk. Big time!

Før jeg går videre kan vi se litt breiere på dette med fantasisummer til folk på toppen av sine profesjoner. Jeg har aldri lagt merke til noe ramaskrik mot fotballspillere som f.eks. Ole Gunnar Solskjær som må ha tjent i uka det den gjennomsnittlige Hydrodirektøren tjente i året på opsjonene. Men min navnebror er folkelig, åpenbart svært dyktig, og hans karriære er over ved fyllte 35. Dessuten har han det i beina. Det er en fordel i et land der heltene har mot og muskler, og der alle som har det i hodet blir betraktet med stor mistenksomhet. Med flagget på brystet kan også Solskjær være "oss", som i "vi vant klart over Moldova". Da er det nesten som man blir fotballmillionær selv, og da så.

Da er det verre med forretningsadvokater og aksjemeglere - og den typen der. De er ikke "oss". Tvert om, de virker sleipe og utkrøpne, og de tjener mye. Svært mye. Ikke på Solskjærnivå, men godt over Hydrodirektør. Hydrodirektørene er industribyggere - de forvalter langsiktig betydelige verdier, og sikter mot at alt dette skal være lønnsomt. Forretningsadvokatene og meglerne er kapitalismens blodsugere. De gjør kanskje at kapitalen kommer dit den kaster mest av seg, og sikrer opprettholdelsen av kontrakter og slikt, men de er utgiftsposter. Likevel tjener de, i alle fall i gode år, betydelig mer enn Hydrodirektørene. Lederne i meglerforetakene tjener betydelig mer enn Reiten, men likevel er det ikke noe ramaskrik og krav om at de skal betale pengene til fellesskapet. Hvorfor? Et svar er at de tjener penger til seg selv. De byr fram sine tjenester, og kjøperne kan gå dit de vil. Det er, i alle fall tilsynelatende, et fritt marked der de beste tjener mest.

Opsjoner er et frivillig tilbud om å kjøpe en gitt aksje på et fremtidig tidspunkt for en gitt pris. Som del av belønningen for ledere i næringslivet startet dette selvsagt i USA. Der hadde avstanden og makten i store selskaper flyttet seg fra eierne, som ofte var mange og spredd, til direktørene. Direktørene er som maktmennesker flest, de vil bli konge på haugen. En måte er å kjøpe opp andre selskaper, eller fusjonere, for på den måten å bli størst. Men dette er ikke nødvendigvis bra for aksjonærene. Fusjoner og oppkjøp er faktisk sjelden lønnsomt, og dermed dårlig for aksjekursen.

Opsjoner kom inn som en måte for eierne i store etablerte bedrifter å styre direktørene mot det å øke aksjeverdien, altså arbeide for eiernes interesser. I nyoppstartede småbedrifter, særlig i IT-bransjen, ble de også en måte å trekke til seg dyktige og erfarne ledere i en periode med lav og usikker inntjening: ved å love bort aksjer et sted i framtiden kunne lederne gjøre et kupp, og forsvare å bruke sin tid og energi på noe usikkert. Ut fra disse hensiktene, må det være lov å si at de ble mer vellykkede for den siste typen bedrifter enn den første.

For: opsjoner måler ikke bare direktørenes dyktighet - de måler også konjunkturene i økonomien totalt sett. I oppgangsperioder kunne opsjonseierne kassere inn store summer på noe de ikke påvirket, og la være å kjøpe aksjene dersom pilene pekte nedover. Manglende nedside er en annen svakhet med opsjoner.

For Hydrodirektørene ble oppgangen i oljeprisen riktig gunstig, kan man si. Den styrte ikke de. De kunne gjøre fint lite fra eller til med den, men de tjente stort på den. Og var det nå så tilfeldig at fusjonen med Statoil ble gjennomført i tider med gode oljepriser? Det peker på en annen svakhet: som ledere kan opsjonseiere slippe gode nyheter i passe tid foran innløsing av opsjoner, og gjemme dårlige til etterpå. Manipulasjon til egen vinning er ikke særlig vakkert å skue.

Så kort oppsummert:

For opsjoner: mulig å trekke til seg gode ledere i nystartede og lovende små bedrifter.

Lederne vil ikke støtte fusjoner og oppkjøp med tvilsom lønnsomhet.

Mot opsjoner: Svak kopling til egen innsats, fristende å manipulere, flaks er lite akseptert som grunnlag for lønn, demotiverende på medarbeidere uten opsjonsavtaler.

I Hydro ble det stort bråk, av mange gode grunner. Men ingen har laget et ramaskrik mot Røkkes kupp. Han solgte store deler av Aker til Staten da aksjen var på topp, under trusler om å selge til Russiske interesser. Alt tyder på at Staten ble lurt trill rundt, at det store vi sitter med et solid verditap, og at styringsmulighetene er svært begrenset. Her gikk det med milliarder av våre penger, og Røkke sitter med redusert risiko og en solid verdistigning.

Men Røkke er "vår" kapitalist. Han stemmer Arbeiderpartiet, kan bruke LO som lobbyist, og vi har en stat som kaster seg rundt i aksjemarkedet uten store betenkeligheter. Han var skoletaper og er sosialdemokrat. Det er nesten så han går rundt med flagget på brystet. Da kan vi vel tåle å bli lurt for noen milliarder. I alle fall når LO og Ap går god for han.