Månesyke og biodynamikk

Jeg er en stor tilhenger av å beholde et åpent sinn, men det er ikke det samme som å godta alt mulig. Jo mer jeg har av kunnskap, jo større er flaten mot alt der ute som jeg ikke vet. Men det viktigste vi har i møtet med det ukjente er skepsis. Det er skepsis og kunnskap som får oss til å avvise skadelig tull som raseteorier om mennesket, og det er de samme parhestene vi må satse på når vi utsettes for månesyke.

Jeg deltar for tiden i en debatt på Vinforumbloggen (http://www.vinforum.no/?article=2473&type=news), men mitt siste innlegg ble så langt at bare det første avsnittet ble med (det er en grense på 2000 tegn). Her skal jeg bare ta opp noen tema der fornuften tydeligvis har forlatt ellers rasjonelle sinn. Hvorfor? Fordi jeg har en trang til å vite hva som er sant, hva som er tilfelle, og jeg føler ubehag ved å gå rundt og tro på noe som bare er humbug. Det er sikkert ikke videre moderne, i alle fall ikke særlig postmoderne, men der har du meg: opplysningstidens siste mohikaner.

Debatten står om Rudolf Steiners teorier om jordbruk, og om de er holdbare (svært knapt formulert). I mitt første innlegg sa jeg at jeg satte stor pris på vinene til mange høyt profilerte produsenter som driver biodynamisk, og at mye av det de driver med åpenbart har en kausal sammenheng med kvaliteten til vinene. Men: det er også en del svada og humbug som jeg gjerne vil ta avstand fra. Det er kanskje ikke skadelig, men senker man først kravene til kunnskap på ett område følger gjerne andre (og mer alvorlige) etter. Jeg omtalte det også som "flaggermusvinger og kirkegårdsjord", og under denne overskriften finner vi for eksempel deres svada om kosmisk strålig og månefaser. Det er særlig på det siste at mange - åpenbart - ikke gidder tenke kritisk.

Biodynamikken er Steiner, og Steiner er - i tillegg til mange fornuftige tanker om jordbruk, arkitektur og pedagogikk - okkultisme. Okkultisme har en nær tilknytning til astrologi, og astrologi er tullball. Delvis avansert tullball, men tullball likevel. Steiners utlegginger av den betydning månens faser har er astrologi - som overhode ikke har noe vitenskaplig grunnlag. Det er greit nok, men når ellers rasjonelle mennesker skal forholde seg til dette med månefaser kommer de inn på at månen jo utøver tyngdekraft på jorden, og dermed også på planter og dyr. Den kan jo påvises, og det blir derfor den de forholder seg til, og det er her det går skikkelig ille med rasjonaliteten.

På flo og fjære ser vi månen (og solens!) tiltrekningskraft på jorden. Det er mye vann som flytter på seg, så den må sannelig være sterk, tenker man. Men hold litt igjen! Vannet i havet er ubundet og reagerer på svake krefter, og månens gravitasjonseffekt er svær svak. Astronomen George O. Abell har beregnet dens effekt på et menneske til å være mindre enn en myggs. En mor som holder sitt barn vil utøve en gravitasjonseffekt på barnet som er 12.000.000 ganger større enn månens (det er tolv millioner, for dere som ikke er vant med tall). (George Abell - "The Alleged Lunar Effect", i Science Confronts the Paranormal, ed. Kendrick Frazier, Prometheus Books, 1996). Månens gravitasjonseffekt på vinplanten kan ikke være noe større, og siden denne effekten ikke finnes må det altså være noe okkult eller paranormalt som foregår. Jeg venter spent på å høre en forklaring på hva dette skulle være.

Et annet forhold som glattes over når det er snakk om månen og gravitasjon, er at biodynamikerne forholder seg til månens synlige faser - ny og ne, etc., mens gravitasjons fasene (nær og fjern) er en annen. Den første går i en syklus på 29,53 dager, mens den andre - der månen utøver større og mindre tiltrekning, og selvsagt ikke har noe med hvor mye vi ser av den - er på 27, 5 dager. Det skal ikke mye regning til for å skjønne at disse ikke har noe med hverandre å gjøre. Ikke at det gjør noen forskjell heller, for månens gravitasjonskraft er som sagt svært svak.

I tilfelle noen lurer: månen har heller ingen invirkning på menneskelige sykdommer, fødsler, eller øvrige handlinger heller. Les for eksempel studien av 100 studier: "The Moon Was Full and Nothing Happened", av I. Kelly, G. A. Dean og Roger Culver, i The Outer Edge, ed. J. Nickell et alia CISCOP, 1996.

Men månen får tydeligvis flere fornuftige mennesker til å tro mye rart.