Nå har vi kommet til viner fra Italia. Ikke at de nødvendigvis har så store fellesnevner at de kan skjæres over en kam, men en eller annen slags oppdeling må man jo ha.
Mine erfaringer med lang lagring av Italiensk vin er ikke omfattende. Jeg deler dette i to, viner av Sangiovese - Chianti og Brunello - og viner av Nebbiolo fra Piemonte. De siste først.
Jeg har smakt en Barbaresco fra 1967 for noen få år siden. Den var helt strålende. Men mange har opplevd Barbaresco som har klappet sammen nesten over natten. Drikkevinduet blir som en glugge, eller et skyteskår, men dette kan skyldes produsenten (Produttori del Barbaresco). Som ellers gjelder altså mitt store forbehold: det er så store variasjoner at det er vanskelig å generalisere - men det må man jo, så:
Barbaresco: 7-12 år etter årgang, mye mer for de beste årgangene fra de beste produsentene.
Barolo: 8-20 år etter årgang, mer for gode årganger fra gode produsenter.
Faren for begge, men aller mest for Barbaresco etter mine erfaringer, er at de mister frukten. Da blir det dyr buljong, da!
Med lagring forsvinner også det lokale preget mer og mer, og vinene dufter av tobakk og edelt treverk. Det siste er nesten en fellesnevner for eldre viner fra Italia. Det gjelder ikke minst:
Brunello di Montalcino. Her har jeg erfaringer med en vinsamling fra Mobile, Alabama. Eieren måtte slutte å drikke (stakkars mann), og han ga hele samlingen til min svigerinne og mannen i Atlanta, Georgia. Der var jeg heldig nok til å smake mange av disse vinene sist påske.
De var ikke akkurat oppbevart ideelt. De hadde ligget i kjøkkenet. Men amerikanerne har jo air-conditioning. Vinene var fra slutten av 80-tallet, for det meste, altså nær på 20 år gamle. Mange av de andre vinene i samlingen var avgått ved døden. Men alle vinene på Sangiovese var i strålende form!!! Det gjaldt særlig Brunello di Montalcino (Brunello er bare en under-art av Sangiovese) og Chianti Ruffina. Nesten 20 år gamle, småkokt over flere år i et kjøkken nær Mexico-gulfen, og friske og fine. Duftende av kirsebær, lær, og det obligatoriske edle treverket. Deilig, deilig.
Jeg har også smakt Chianti Ruffina Riserva Bucerchiale fra Selvapiana i flere årganger langt tilbake. Erfaringen var at når de rundet 10 år (dette varierer sikkert litt med årgangen) så åpnet de seg. Og så varte de så lenge du klarte å ligge unna å drikke dem. Så jeg våger følgende:
Chianti Ruffina Riserva: 10-30 år.
Brunello di Montalcino: 15-40 år.
Så lenge lagringen er forsvarlig. Men det gjelder for alle disse anslagene.
4 kommentarer:
Du har kanskje lært fra andre allerede at det heter Rufina, ikke Ruffina? Det er en produsent som heter Ruffino, så det er jo lett og forveksle.
Mvh
Morten Smith
Hei. Nei, men det er viktig å være presis. Jeg kan sitere fra karakterboka i Barneskolen: "Ole Martin er godt over middels i lesning og matematikk, som begge faller noe lettere enn rettskrivning". Intet er nytt under solen!
Hei Ole Martin,
Jeg har akkurat fått tak i 12 fl. Biondi Santi Brunello di Montalcino 2008 og lurer best måte å lagre denne på.
Ser at dette blogginnlegget er en del år gammelt men, det er lov å håpe at du fortsatt holder bloggen ved like ��
På forhånd takk!
Hei
Som jeg vel skriver i innlegget (for ti år siden) har jeg ikke mye erfaring med lagring av Brunello. Lagringsmåten er imidlertid lik for all vin: stabil temperatur, som ikke bør under fire grader og heller ikke over 20. Rundt 12 grader er vel omtrent optimalt, og det gjør ikke noe om luften er fuktig (men da blir også etikettene lettere uleselige).
Lykke til!
Legg inn en kommentar