Natur og klima

For tiden demonstreres og skolestreikes det mot at klimautfordringene ikke takles fort nok, og mot kobbergruve og fjordeponi i Finnmark. Samtidig vokser det fram en opinion mot utbygging av vindkraft mange steder i landet.

Bare så det er sagt: Det er på tide at man lager en samlet plan for vindkraftutbygging her i landet. Det er klart at vindmøller og turbiner legger beslag på store områder, og så langt har dette skjedd stykkevis og delt. Inngrepene må være forholdsmessige. 

Men når det er sagt, så er det også på tide at vi innser at det grønne skiftet vil bety inngrep i naturen, og at omleggingen fra brenning av fossile energikilder kan bli smertefull på flere områder.

Et eksempel er kobbergruvedriften som er planlagt i Finnmark. Det grønne skiftet er helelektrisk, og strømmen krever ledninger, og ledningene er av kobber. Så enkelt er det. Trolig er kobbergruven som er planlagt i Finnmark av de mest miljø og naturvennlige kobbergruvene som tenkes kan. Det er ikke det samme som at det ikke vil være inngrep i naturen, for all menneskelig virksomhet vil gi inngrep i naturen. (Bildet: Koppegruve i USA)

Men det er selvsagt behagelig å være i mot alt av inngrep. Det er ingen omkostninger for ensidige kamporganisasjoner å være i mot alt. Men en økende grad av realisme i hva det grønne skiftet krever av oss vil også øke gjennomslagskraften i klimakampen. 

Det å innrømme at det grønne skiftet vil innebære naturinngrap kan være en god start. 

Lærerstreiken

Nå sitter partene i lærerstreiken sammen, og det er håp om at det kan bli en løsning før neste uke. Kanskje.

For mistilliten mellom partene er stor. En viktig bakgrunn for dette skrev jeg om i dette innlegget i juni. For KS er lærerne en svært stor utgiftspost. Svært mange kommuner er forgjeldede, og befolkningen blir stadig eldre og trenger mer omsorg og pleie. Den er det kommunene som må punge ut for - samt for alle prestisjebyggene.

For lærerne har KS blitt arbeidsgiveren fra, vel, om ikke Helvete så i alle fall fra langt fra noe ideelt sted. Fokus fra KS har aldri vært på "Kunnskapssamfunnet", "Læreren som ressursperson og autoritet" og mange andre velformulerte og velbegrunnede slagord i det nasjonale ordskiftet om skolen og utdanning. Fokus har vært på å få flere lærere for pengene, og mer arbeid på skolen uten å måtte investere i for eksempel bedre kontorforhold.

Det er et grovt misforhold mellom det at lærerne er det helt vesentlige element i å realisere Norge som kunnskapsnasjon, og det at en sammenslutning av fattige kommuner skal være arbeidsgiverne.

Da KS tok over som forhandlingsmotpart for lærerorganisasjonene var det etter lang kamp fra KS sin side, og i tiden etterpå har lærerne tapt i lønnsutviklingen sammenlignet med andre grupper - også utdanningsgruppene som de kalles. Lærerne har nok god grunn til å tro at KS nettopp ville redusere sine utgifter ved å ta over som forhandlingsmotpart.

Regjeringen, derimot, og Stortinget, de vil gjerne gjøre læreryrket mer attraktivt slik at flere av de mest motiverte og flinke elevene velger yrket. Læreren er den desidert viktigste faktoren for det resultatet som oppnås for den enkelte eleven. Høyre er vel sammen med Venstre det partiet som har gått lengst i å fronte behovet for å gjøre læreryrket attraktivt, men de sitter helt uten innflytelse på sentrale faktorer som lønn og arbeidsforhold selv i Regjering. Det gjør retorikken omkring læreren som ressursperson og opprustingen av lærernes anseelse i klasserom og samfunn ganske tom.

Uansett utfall har denne streiken vist oss at KS må få avløsning av Staten som motpart for lærerne i forhandlinger om lønns- og arbeidsforhold.

Proletariseringen av lærerne

Jeg er ikke overvettes begeistret for at lærerne skal streike - jeg har barn i skolealder - men jeg har stor forståelse for grunnene.

En gang i tiden var læreren en av de mest respekterte personene i bygden - eller i byenes middelklasse. De hadde etter datidens målestokk lang utdanning og respekt, og de tjente også bra. Det var vanskelig å komme inn på Seminaret (senere Lærerskolen), og yrket var på linje med "de frie yrker" som lege, tannlege og advokat.

Nå er lærerne betydelig lengre nede på rangstigen. Mange andre har lang utdanning, og lærerorganisasjonene har selv undergravet yrkets anseelse gjennom promosjon av "allmennlæreren". Lønnsmessig har yrket havnet i bakleksa, og det er ikke vanskelig å komme inn på lærerskolene.

Men yrket har hatt lang sommerferie/avspasering, og ganske frie forhold med hensyn til hvor og når forberedelser og etterarbeid blir utført. Det har gitt yrket en frihet som har gjort at mange har holdt ut, eller til og med funnet ut at det kan være greit å bli lærer.

Men av en eller annen merkelig grunn har KS trumfet gjennom bundet arbeidstid. Hvorfor? Det er det ikke lett å fatte. Hva er hensikten med å fjerne et av de få gjennværende elementene i et fritt yrke? Jeg vet det ikke. Man kan jo mistenke at det er et element i det å proletarisere lærerne. Innføre stemplingsur og glatt overse at det er få som klarer noe annet enn å handle, dra hjem og lage middag etter å ha stått og undervist i fire-fem-seks timer. Deretter starter etterarbeid og forberedelser - når hodet igjen fungerer sånn noenlunde.

Jeg skjønner godt at lærerne streiker. Jeg støtter dem. Om det fører fram lurer jeg på, men jeg lurer mye mer på hvilken tankegang det er som har ført KS til å drive en aktiv kamp mot en yrkesgruppe som er så viktig og der rekrutteringen skranter.