Verdiposørene

Det har tatt meg litt tid å finne ut hvorfor jeg misliker KrF så sterkt - eller rettere sagt: finne det presise begrepet. Overskriften her viser at jeg endelig har kommet til målet. De er verdiposører, og artikkelen til Kjetil Solvik-Olsen i VG hjalp meg på vegen dit. Han er mild i sin kritikk siden han vel fortsatt håper på at KrF skal lande på borgerlig side i den kampen som nå pågår i menigheten, men på utsiden av det hele kan jeg henge bjølla på katten. 

Det er partier jeg er mye mer uenige med rent politisk, så min aversjon mot KrF har andre kilder enn den konkrete politikken - selv om jeg har lite til overs for regionreformen de fikk tusket til seg med regjeringen, eller lærernormen for den del. 

KrF og Hareide går lengre enn de fleste når de påberoper seg "verdier" og impliserer at de andre enten ikke har dem, eller at verdiene deres er råtne. Med få unntak på ytterfløyene ønsker vel alle norske politikere at samfunnet skal bli bedre, varmere, mer inkluderende og så videre. Det å direkte eller indirekte hevde noe annet er selvforherligende og et usselt debattriks som ikke bare KrF med Hareide i spissen bruker, men for meg virker det som det gjennomsyrer partiets retorikk på en grunnleggende måte. 

Å påstå at andre partier har annenrangs verdier er å nedverdige de som støtter dem, og å forherlige seg selv og egne tilhengere. 

Prosjekt havari?

I skrivende øyeblikk ser det dystert ut for prosjekt "borgerlig samling". (Foto: Lise Åserud)

Jeg er lei meg for det, som alle andre høyrefolk. Men jeg er ikke så sikker på at alle i Fremskrittspartiet er det.

Alle kan se at samarbeidet mellom FrP og Venstre har vært slitsomt. Både på innvandring og på miljøspørsmål står de to partiene på hver sin kant, og dette er områder som har stor betydning for begge partiene. Høyre står nok nærmest Venstre på miljøspørsmål og nærmere FrP på innvandring, og har levd godt med kompromissene. Men ikke en gang i lille Norge er det som skjer ute i verden uten betydning.

Der går partier som ligner FrP fram så det suser. AfD i Tyskland, Brexit i England, Trump i USA er bare de mest kjente uttrykkene for brede bevegelser. Hvordan kan FrP kjempe en vellykket valgkamp og surfe på denne bølgen? Neppe ved å forbli i regjering og bli klisteret opp til "eliten" og status quo.

Det er ingen tvil om at den ferdigforhandlede "bilpakken" har vært utløsende årsak for denne krisen. Og heller ingen tvil om at den lå helt på smertegrensen for FrP. Partiet ser ikke så mørkt på å kjempe en valgkamp utenfor regjering og med motstanden mot avgiftskjøret fra mellompartiene i friskt minne.

Men på spørsmål om regjeringsalternativer og styringsdyktighet vil både Venstre og FrP slite. Det vil dessverre også Høyre som vel er helt uten skyld i dette.

Jeg er allerede lei det selvtilfredse Arbeiderpartiet og Statsminister Støre. Selv om det er ti måneder til de rykker inn i regjeringskontorene.