En ikke-nyhet ble grunnlaget for flere oppslag denne uken. Erna Solberg gikk ut og sa at hun var Høyres statsministerkandidat. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende, og det at det ble noen nyhet i det hele tatt viser vel bare at de har lite å skrive om i avisene nå rett før påsken. Andre partiledere, som Sponheim og Jensen, prøvde å late som de var overrasket eller fornærmet (en standard-øvelse for FrP).
Deretter kommer Sponheim og sier at Per-Kristian Foss ville vært en bedre og mer samlende statsministerkandidat på borgerlig side. Og så får vi de sedvanlige og gjensidige beskyldningene om hvem som saboterer hvem på borgerlig side. Alle vet, også Siv Jensen, at Venstre og KrF ikke vil i regjering med FrP. Den politiske avstanden på viktige områder for begge sider er for stor. FrP prøver å framstille seg selv som mobbeoffer, og så har vi det gående igjen. Det ville vært fint om man kunne slippe dette, men det er nok for mye forlangt.
Overskriften her er ikke myntet på dette "Tuppen-og-Lillemor" styret. Den er myntet på at uansett hvem vi stemmer på, og hvem som "vinner" valget, blir de politiske programmene og avgjørelsene gjenstand for hestehandler på bakrommet. Den siste store hestehandelen ble hetende "Soria Moria- erklæringen", og den forrige het "Sem-erklæringen".
Hva om velgerne fikk bestemme hvilken av disse de ville ha? Hva om hver "side" gikk inn på to forskjellige hotell i Oslo-området våren 2009, og etter noen dager med kjekling, tårer og forbannelse så kom de ut med to ulike program? Deretter kunne velgerne gå og stemme på hvilket de ville ha, og om den vinnende part holdt sine løfter. I dag har ikke noe parti noen sjanse til å holde sine løfter siden de ikke har flertall. Det blir bare tomme ord som de ikke tror på selv, en gang.
Men nei. Det er urettferdig mot partiene, sies det. Men dagens ordning er urettferdig mot velgerne. Uansett hva du stemmer på, så vet du ikke hva som vil bli den nye regjeringens program. Selv med en flertallsregjering som vi nå har, så var det ingen som stemte på Soria Moria erklæringen.
Den sittende regjeringens sterkeste kort i 2009 er ikke sin egen fortreffelighet. Det er uenigheten på den andre siden. FrP og Venstre er som ild og vann. Selv ikke en kapasitet som Erna Solberg kan føre dem sammen i regjering. Det er like greit å gi opp først som sist!
Deretter kommer Sponheim og sier at Per-Kristian Foss ville vært en bedre og mer samlende statsministerkandidat på borgerlig side. Og så får vi de sedvanlige og gjensidige beskyldningene om hvem som saboterer hvem på borgerlig side. Alle vet, også Siv Jensen, at Venstre og KrF ikke vil i regjering med FrP. Den politiske avstanden på viktige områder for begge sider er for stor. FrP prøver å framstille seg selv som mobbeoffer, og så har vi det gående igjen. Det ville vært fint om man kunne slippe dette, men det er nok for mye forlangt.
Overskriften her er ikke myntet på dette "Tuppen-og-Lillemor" styret. Den er myntet på at uansett hvem vi stemmer på, og hvem som "vinner" valget, blir de politiske programmene og avgjørelsene gjenstand for hestehandler på bakrommet. Den siste store hestehandelen ble hetende "Soria Moria- erklæringen", og den forrige het "Sem-erklæringen".
Hva om velgerne fikk bestemme hvilken av disse de ville ha? Hva om hver "side" gikk inn på to forskjellige hotell i Oslo-området våren 2009, og etter noen dager med kjekling, tårer og forbannelse så kom de ut med to ulike program? Deretter kunne velgerne gå og stemme på hvilket de ville ha, og om den vinnende part holdt sine løfter. I dag har ikke noe parti noen sjanse til å holde sine løfter siden de ikke har flertall. Det blir bare tomme ord som de ikke tror på selv, en gang.
Men nei. Det er urettferdig mot partiene, sies det. Men dagens ordning er urettferdig mot velgerne. Uansett hva du stemmer på, så vet du ikke hva som vil bli den nye regjeringens program. Selv med en flertallsregjering som vi nå har, så var det ingen som stemte på Soria Moria erklæringen.
Den sittende regjeringens sterkeste kort i 2009 er ikke sin egen fortreffelighet. Det er uenigheten på den andre siden. FrP og Venstre er som ild og vann. Selv ikke en kapasitet som Erna Solberg kan føre dem sammen i regjering. Det er like greit å gi opp først som sist!
(Bildet er hentet fra http://hoyre.no)
3 kommentarer:
Selv om jeg står på den andre siden politisk, så virker det som en del aviser (med deres oh så dyktige journalister) forsøker å underminere Høyre foran valgkampen. Først, som du nevner, med å forsøke å tvinge dem inn i et valg av statsministerkandidat (som, ja, ikke er et valg, men naturlig utgangspunkt å plassere Solberg), for så dagen etter vise til meningsmålinger som viser at folk heller vil ha Foss. Jeg får den snikende følelsen av at noen forsøker å kjøre Høyre inn i en "kompromitert rolle, slik som sist når de lot Bondevik styre".
Aftenposten tok steget videre i dag, med å fremstille FRP som å komme med et ultimatum om økonomisk politikk, mens det bare var et råd fra deres talsmann.
(http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2325266.ece)
Jeg håper naturligvis den borgerlige siden ikke vinner, men det er ikke mye til seier for venstresiden om de vinner over en stråmann.
Politiske journalister i Norge er ikke "reportere". De er aktører, og har en eller flere dagsordener som de kjører ut.
Selv jeg, som bare hadde en relativt ubetydelig posisjon har opplevd dette.Da "generasjonsskiftet" i Bergen Høyre foregikk for snart ti år siden fikk jeg opprigninger fra politiske journalister og ble bedt om å uttale meg. Jeg avslo. Da fikk jeg en liste over uttalelser som jeg kunne slutte meg til anonymt, om jeg ville. Disse ga et tydelig preg av at saken var skrevet for lengst, og at man bare var ute etter å få den bekreftet.
En fremstående politiker jeg såvidt kjenner sa også sist jeg traff han at dette er en velkjent metode.
Pål peker her på at vi ser omrisset av et spill rundt en evt. borgerlig regjering. Overskrifter det ikke er dekning for er også et kjent middel. Men her kan det være desken som er "skyldneren".
I alle fall er det mange journalister som har lyst til å spille en rolle i posisjoneringen på ikke-sosialistisk side før valget neste år. "Skvis Høyre", er en velkjent strategi. Jeg tror Erna er for rutinert til å la seg fange inn - men det er nok mange nedover telefonlistene som snart får seg forelagt både den ene og den andre uttalelsen. Skal jeg tippe på en overskrift a-la "Sentrale personer i Høyre vil heller ha Foss enn Solberg"? (Der disse personene ikke er særlig sentrale - men det trenger jo ikke journalisten å bry seg med. Overskriften er sikret.)
Sponheim for president, det er svaret!
Legg inn en kommentar