I et innlegg her på bloggen skrev jeg om merkevarebygging at det var 'the art of selling rubbish to snobs' (litt etter noen - jeg husker ikke hvem - som sa at "marketing is the art of selling rubbish to idiots"). Det er en "kunst" med mange fasetter, og de som driver med slikt gjør rett i å vurdere flere aspekter enn de har vært vant til. Ikke minst er hørselen en viktig sans å stimulere.
Det er Charles Spence ved Oxford Universitys 'Crossmodal Research Laboratory' som har ledet forskningen på dette, men grunnprinsippene var det vel David Hume som først viste frem. Han hevdet i Treatise of Human Nature (som jeg har undervist over i vår) at vi mennesker danner våre oppfatninger på samme måte som dyr, men at vi forsøker å begrunne dem gjennom fornuften.
Reklamebransjen, og markedsførere generelt, forstår mer av hva som får oss til å ta beslutninger enn de fleste andre. Det er jobben deres. Ikke bare er det viktig å stimulere følelsen av å oppnå noe spesielt (rubbish to snobs- aspektet), men det er særlig totaliteten av inntrykkene som utløser kjøpsimpulsen.
Nå har Spence og co vist at det å bygge en merkevare også har mye med lyd og musikk å gjøre. Bilbransjen vet mye om det - blant annet at lyden av døren er avgjørende for "kvalitetsfølelsen". Jeg husker verksmesteren på jobben til far sto og åpnet og lukket døra på fars BMW om igjen og om igjen - og så sukket han henført. (Så en BMW-dør får pryde innlegget).
Forskningen viser at lyd stimulerer, og gir også enhet til markedsføringen på ulike platformer og medier. Men som ellers er det viktig at ulike sanser sammen gir en enhetlig opplevelse.
Siden merkevarebygging generelt dreier seg om å ta mye mer betalt for en vare enn det det koster å lage og selge den, så kan det lønne seg å høre godt etter!
Viser innlegg sortert etter relevans for søket merkevarebygging. Sorter etter dato Vis alle innlegg
Viser innlegg sortert etter relevans for søket merkevarebygging. Sorter etter dato Vis alle innlegg
torsdag 30. mai 2013
søndag 5. mai 2013
Selling rubbish to snobs
Endelig fant jeg en passende oppsummering av hva merkevarebygging er: selling rubbish to snobs! Triggeren var et innlegg av Joakim Lund i Aftenposten om Nespresso Boutique i Stavanger ("Kapselhype"). Men vi har en slik boutique i Bergen også (mens bildet er fra Paris).
Når jeg vandrer inn på Nespresso Boutique her i Bergen og kjøper kapsler skjønner med en gang dette enkle: jeg blir grundig lurt! Produktet er enkelt, prisen er ikke så ille, men butikken er som en trestjerners restaurant i Paris. Trepanel og oppstaset betjening (som det kryr av) på en dyr adresse. Dette går ikke opp. De har et helt alminnelig produkt, og de selger deg en følelse av eksklusivitet. Dette er åpenbart merkevarebygging - det jeg altså vil kalle "selling rubbish to snobs".
(Jeg har sikkert mine svin på skogen som snobb jeg også, men ikke her. Det er jobben som har en maskin, og en gang i mellom faller jeg for fristelsen til å gjøre det enkelt.)
Det er når du kan få kundene til å tro at de er helt spesielle, at de befinner seg helt der oppe i det menneskelige hierarkiet, at de utløser varme, oppløftende og litt lodne følelser hos kundene. Dette er merkevarer, og så kraftig er denne følelsen at jeg har falt for dette grepet selv flere ganger.
Men på Nespresso Boutique er det altså hakket for åpenbart at misforholdet mellom fjaset (merkevarebyggingen) og produktet (kaffekapsler) er for stort. I sakens anledning passer det kanskje å sitere fra William Hazlitt: "Fashion is gentility running away from vulgarity, and afraid of being overtaken by it. It is a sign the two things are not very far apart."
(Sitatet er fra Gordon N. Ray, "Thackeray's 'Book of Snobs'", Nineteenth-Century Fiction 10.1 (June 1955:22-33) s. 25)
Når jeg vandrer inn på Nespresso Boutique her i Bergen og kjøper kapsler skjønner med en gang dette enkle: jeg blir grundig lurt! Produktet er enkelt, prisen er ikke så ille, men butikken er som en trestjerners restaurant i Paris. Trepanel og oppstaset betjening (som det kryr av) på en dyr adresse. Dette går ikke opp. De har et helt alminnelig produkt, og de selger deg en følelse av eksklusivitet. Dette er åpenbart merkevarebygging - det jeg altså vil kalle "selling rubbish to snobs".
(Jeg har sikkert mine svin på skogen som snobb jeg også, men ikke her. Det er jobben som har en maskin, og en gang i mellom faller jeg for fristelsen til å gjøre det enkelt.)
Det er når du kan få kundene til å tro at de er helt spesielle, at de befinner seg helt der oppe i det menneskelige hierarkiet, at de utløser varme, oppløftende og litt lodne følelser hos kundene. Dette er merkevarer, og så kraftig er denne følelsen at jeg har falt for dette grepet selv flere ganger.
Men på Nespresso Boutique er det altså hakket for åpenbart at misforholdet mellom fjaset (merkevarebyggingen) og produktet (kaffekapsler) er for stort. I sakens anledning passer det kanskje å sitere fra William Hazlitt: "Fashion is gentility running away from vulgarity, and afraid of being overtaken by it. It is a sign the two things are not very far apart."
(Sitatet er fra Gordon N. Ray, "Thackeray's 'Book of Snobs'", Nineteenth-Century Fiction 10.1 (June 1955:22-33) s. 25)
torsdag 1. november 2007
Fordommer hos folk som oss...
Fordommer er ikke noe nytt tema på denne bloggen, og de er også et tilsynelatende evigvarende tema i samfunnsdebatten. Vi vet alle at Fremskrittspartister er fordomsfulle mot innvandrere, at folk i sørstatene i USA er fordomsfulle mot svarte (såfremt de ikke selv er svarte), og så videre. Men vet du at du er fordomsfull? Forekomsten av fordommer, mener man, synker med økende utdannelse og inntekt, og øker med alderen. Jeg har absurd høy utdannelse, tjener greit, har bodd utenlands, og møtt folk fra alle deler av verden, og i det hele tatt. Jeg har til og med bodd i sammen med folk som har bedt fem ganger om dagen, vendt mot Mekka. Jeg burde være en av de minst fordomsfulle, og jeg liker å tro det også - som oss alle.
Det komplimentet jeg har satt mest pris på, tror jeg, kom fra en ex-kjæreste etter at det var slutt mellom oss. Hun sa "you are the least prejudiced person I have ever met!". Hyggelig sagt, og jeg ble svært glad for det. Men: jeg er sikkert ikke mindre fordomsfull enn andre, men jeg vet at jeg har fordommer, jeg prøver å legge merke til hvilke utslag de får, og jeg prøver å utfordre dem når og hvis jeg oppdager dem. Det er en slags vitenskapelig holdning rettet mot ens egen psyke: la oss teste hypotensen og se om den holder.
Et sted der man kan teste seg er: https://implicit.harvard.edu/implicit/ Det er ikke sikkert du vil like resultatet! Dette prosjektet viser at fordommer er minst like utbredt blant oss velutdannede, relativt yngre, vestlige mennsker av begge kjønn. Forskning som ble sitert av Tamar Gendler Szabo på konferansen "Knowledge and Imagination" ved Vreije Universiteit Amsterdam i 2005 viste dette tydelig (men hun våget ikke ta den med i den trykte artikkelen). Det viste seg at velutdannede var like forutinntatte mot svarte mennesker som alle andre grupper. Ikke bare det, men anti-rasister var like fordomsfulle som andre, og også svarte var like fordomsfulle mot svarte som andre grupper. Forskningen gikk ikke på spørsmål, men reaksjoner på ansikt, situasjoner, ord, osv., der oppgavenes formål ble formidlet til deltakerne som noe annet enn hva det egentlig var. Hva du sier at du tror og mener, det er noe annet enn hva du faktisk bærer på av automatiserte reaksjoner.
Jesse Jackson, svart borgerrettighetsaktivist, var ute gikk ute en sen kveld og hørte noen bak seg. Han ble redd, snudde seg, men slappet av da han så at personen var hvit og velkledd. Deretter ble han sint på seg selv. Saken er vel at vi danner oss mentale sjablonger som vi styrer ut fra, og det skal svært mye til å endre på disse. Det er ikke bare det å gå, pusse tenner eller skru av lyset når du går ut fra badet, som er automatiserte prosesser. Det er også bedømmelsen av ting, fenomener, og ikke minst andre menneser og grupper av disse. "Merkevarebygging" heter det i markedsføringen, og det dreier seg om å modellere de automatiserte reaksjonene til forbrukerne på produkter. Armani, Boss, BMW, Volvo osv. er eksempler på vellykket merkevarebygging. De som ikke klarer det forsvinner fort fra markedet, eller overlever med statsstøtte - som Fiat. Det er annerledes med mennesker og grupper av disse. Narkomane og sigøynere forsvinner ikke selv om våre automatiserte reaksjoner på dem er negative.
Et annet eksempel er den nye ordføreren i Oslo, Fabian Stang. Han er velstående og Høyremann. Da han ble tolket som å si at folk på østkanten burde gå tur og røyke mindre ble det ramaskrik. "Nedlatende vestkantsoss", var reaksjonen. Da lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, sa det samme i Dagsavisen to måneder tidligere var det ingen som reagerte. Det første utsagnet traff en knapp som utløste fordommene de på venstresiden (der 80-90% av de politiske journalistene hører til) har mot høyremenn.
Fordommer mot etniske grupper, folk med annen hudfarge, de som tilhører andre religioner, osv., er egentlig bare en undergruppe av klassen "mentale sjablonger" eller "mentale stereotyper". Disse er ikke forbeholdt en gruppe personer, men er mentale mønstre eller forenklinger som vi alle bruker. Fremskrittspartiets fordommer mot innvandrere er egentlig ikke så ulik SV'eres fordommer mot Framskrittspartister. Begge er basert på gruppetenkning, og skjærer alle over en kam. Begge lukker for nyanser. Begge fordømmer andre mennesker uten å kjenne dem, eller åpne for at de kan ha positive egenskaper, og at alle er forskjellige og unike.
Selvsagt er ikke alle fordommer like skadelige eller avskyelige, men de har det til felles at de lukker våre sinn. De verste fordommene, og de som er vanskeligst å rikke på, er de som er ubevisste. Spør man en Fremskrittspartist om han/hun liker asylsøkere får du antakelig et negativt men ærlig svar. Men det samme er sikkert ikke tilfelle om de fordommene vi bærer på, men som vi bare ikke er klar over selv. I svært mange tilfeller er dette snakk om selvbedrag på høyt nivå. Mange tror også at fordommer er bare noe som rettes mot grupper av mennesker med annen etnisk bakgrunn, men det er slett ikke tilfelle - selv om disse i den store sammenhengen antakelig er de mest skadelige.
Denne diskusjonen har vært innom mange stasjoner på veien, derfor til oppsummering noen konklusjoner fra min side:
Det komplimentet jeg har satt mest pris på, tror jeg, kom fra en ex-kjæreste etter at det var slutt mellom oss. Hun sa "you are the least prejudiced person I have ever met!". Hyggelig sagt, og jeg ble svært glad for det. Men: jeg er sikkert ikke mindre fordomsfull enn andre, men jeg vet at jeg har fordommer, jeg prøver å legge merke til hvilke utslag de får, og jeg prøver å utfordre dem når og hvis jeg oppdager dem. Det er en slags vitenskapelig holdning rettet mot ens egen psyke: la oss teste hypotensen og se om den holder.
Et sted der man kan teste seg er: https://implicit.harvard.edu/implicit/ Det er ikke sikkert du vil like resultatet! Dette prosjektet viser at fordommer er minst like utbredt blant oss velutdannede, relativt yngre, vestlige mennsker av begge kjønn. Forskning som ble sitert av Tamar Gendler Szabo på konferansen "Knowledge and Imagination" ved Vreije Universiteit Amsterdam i 2005 viste dette tydelig (men hun våget ikke ta den med i den trykte artikkelen). Det viste seg at velutdannede var like forutinntatte mot svarte mennesker som alle andre grupper. Ikke bare det, men anti-rasister var like fordomsfulle som andre, og også svarte var like fordomsfulle mot svarte som andre grupper. Forskningen gikk ikke på spørsmål, men reaksjoner på ansikt, situasjoner, ord, osv., der oppgavenes formål ble formidlet til deltakerne som noe annet enn hva det egentlig var. Hva du sier at du tror og mener, det er noe annet enn hva du faktisk bærer på av automatiserte reaksjoner.
Jesse Jackson, svart borgerrettighetsaktivist, var ute gikk ute en sen kveld og hørte noen bak seg. Han ble redd, snudde seg, men slappet av da han så at personen var hvit og velkledd. Deretter ble han sint på seg selv. Saken er vel at vi danner oss mentale sjablonger som vi styrer ut fra, og det skal svært mye til å endre på disse. Det er ikke bare det å gå, pusse tenner eller skru av lyset når du går ut fra badet, som er automatiserte prosesser. Det er også bedømmelsen av ting, fenomener, og ikke minst andre menneser og grupper av disse. "Merkevarebygging" heter det i markedsføringen, og det dreier seg om å modellere de automatiserte reaksjonene til forbrukerne på produkter. Armani, Boss, BMW, Volvo osv. er eksempler på vellykket merkevarebygging. De som ikke klarer det forsvinner fort fra markedet, eller overlever med statsstøtte - som Fiat. Det er annerledes med mennesker og grupper av disse. Narkomane og sigøynere forsvinner ikke selv om våre automatiserte reaksjoner på dem er negative.
Et annet eksempel er den nye ordføreren i Oslo, Fabian Stang. Han er velstående og Høyremann. Da han ble tolket som å si at folk på østkanten burde gå tur og røyke mindre ble det ramaskrik. "Nedlatende vestkantsoss", var reaksjonen. Da lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, sa det samme i Dagsavisen to måneder tidligere var det ingen som reagerte. Det første utsagnet traff en knapp som utløste fordommene de på venstresiden (der 80-90% av de politiske journalistene hører til) har mot høyremenn.
Fordommer mot etniske grupper, folk med annen hudfarge, de som tilhører andre religioner, osv., er egentlig bare en undergruppe av klassen "mentale sjablonger" eller "mentale stereotyper". Disse er ikke forbeholdt en gruppe personer, men er mentale mønstre eller forenklinger som vi alle bruker. Fremskrittspartiets fordommer mot innvandrere er egentlig ikke så ulik SV'eres fordommer mot Framskrittspartister. Begge er basert på gruppetenkning, og skjærer alle over en kam. Begge lukker for nyanser. Begge fordømmer andre mennesker uten å kjenne dem, eller åpne for at de kan ha positive egenskaper, og at alle er forskjellige og unike.
Selvsagt er ikke alle fordommer like skadelige eller avskyelige, men de har det til felles at de lukker våre sinn. De verste fordommene, og de som er vanskeligst å rikke på, er de som er ubevisste. Spør man en Fremskrittspartist om han/hun liker asylsøkere får du antakelig et negativt men ærlig svar. Men det samme er sikkert ikke tilfelle om de fordommene vi bærer på, men som vi bare ikke er klar over selv. I svært mange tilfeller er dette snakk om selvbedrag på høyt nivå. Mange tror også at fordommer er bare noe som rettes mot grupper av mennesker med annen etnisk bakgrunn, men det er slett ikke tilfelle - selv om disse i den store sammenhengen antakelig er de mest skadelige.
Denne diskusjonen har vært innom mange stasjoner på veien, derfor til oppsummering noen konklusjoner fra min side:
- Vi bærer alle på implisitte fordommer
- Disse er i liten grad bevisste
- De har stor betydning for våre reaksjoner og handlinger
- Sjansen for å fjerne dem er liten, men en start er å bli bevisst på at de finnes.
- Bare da kan de utfordres og endres.
onsdag 17. juli 2013
Autoindex og merkevarer
Jeg har tidligere skrevet om merkevarer og merkevarebygging her på bloggen - og konklusjonen er tydelig. Vi benytter ryggmargsrefleksen til å bestemme om noe er godt eller dårlig - ikke fornuften. Eller for å fremstille det litt alternativt: vi bruker stereotypier når vi gjør våre valg og vurderinger.
Fra uventet hold kom det nå støtte til denne konklusjonen. Det var Motor/NAFs Autoindex som frambrakte de interessante dataene, og det ble en sak i Motor 5 (juli/august) 2013 ss. 40-41. Der viser merkevarene sin overlegenhet over menneskets evne til å trekke konklusjoner på egne erfaringer. Helt kliss like biler blir nemlig vurdert svært ulikt basert på hvilket merke som står på panseret.
Toyota Aygo, Peugeot 107 og Citroën C1 er samme bilen. Den produseres på samme fabrikk, og har helt identiske deler - bortsett fra noen detaljer. Likevel kommer Toyotaen absolutt best ut av de tre. Det er nok merkevaren Toyota som slår ut - til tross for noen stygge riper.
I denne småbilklassen er konkurransen på pris meget sterk, og utgiftene med utvikling av nye modeller utgjør derfor en svært stor andel av prisen. For å presse prisene slår man sammen pjaltene sine - og dette gjøres i et mye større omfang i bilindustrien enn de fleste er klar over. Motoren i min bil, for eksempel, står også i Peugeot, Citroën, Jaguar, Mazda og Volvo. Den jeg har ble produsert i Dagenham, England, men hvis jeg kjøpte samme bil nå var motoren produsert i Skövde, Sverige. Automatgiret er laget i Japan, Aisin Seiki - som du sikkert aldri har hørt om før. Men det er et underselskap av Toyota/Lexus.
Nok om det. Det samme som de tre identiske bilene over ser vi også med VW og Skoda. VW Up og Skoda Citigo er samme bilen. Ikke bare kommer de fra samme VAG delelager (VW, Audi, Skoda, Seat), det er helt identiske biler fra samme samlebånd. (Som også Fiat 500 og Ford Ka - men der er karosseriet ulikt). Ikke overraskende er det VW Up som blir bedømt som mye bedre enn den identiske Skodaen - og det skyldes det som sitter mellom ørene på eierne som rapporterer til Auto-index, ikke det som står i garasjen.
Dette gjør at jeg aldri stoler på slike rangeringer der de dyreste merkene kommer best ut. På feilstatistikkene kommer de gjerne ganske så dårlig ut (de konkurrerer på innovasjon, og det uprøvde er beheftet med mer feil).
Fra uventet hold kom det nå støtte til denne konklusjonen. Det var Motor/NAFs Autoindex som frambrakte de interessante dataene, og det ble en sak i Motor 5 (juli/august) 2013 ss. 40-41. Der viser merkevarene sin overlegenhet over menneskets evne til å trekke konklusjoner på egne erfaringer. Helt kliss like biler blir nemlig vurdert svært ulikt basert på hvilket merke som står på panseret.
Toyota Aygo, Peugeot 107 og Citroën C1 er samme bilen. Den produseres på samme fabrikk, og har helt identiske deler - bortsett fra noen detaljer. Likevel kommer Toyotaen absolutt best ut av de tre. Det er nok merkevaren Toyota som slår ut - til tross for noen stygge riper.
I denne småbilklassen er konkurransen på pris meget sterk, og utgiftene med utvikling av nye modeller utgjør derfor en svært stor andel av prisen. For å presse prisene slår man sammen pjaltene sine - og dette gjøres i et mye større omfang i bilindustrien enn de fleste er klar over. Motoren i min bil, for eksempel, står også i Peugeot, Citroën, Jaguar, Mazda og Volvo. Den jeg har ble produsert i Dagenham, England, men hvis jeg kjøpte samme bil nå var motoren produsert i Skövde, Sverige. Automatgiret er laget i Japan, Aisin Seiki - som du sikkert aldri har hørt om før. Men det er et underselskap av Toyota/Lexus.
Nok om det. Det samme som de tre identiske bilene over ser vi også med VW og Skoda. VW Up og Skoda Citigo er samme bilen. Ikke bare kommer de fra samme VAG delelager (VW, Audi, Skoda, Seat), det er helt identiske biler fra samme samlebånd. (Som også Fiat 500 og Ford Ka - men der er karosseriet ulikt). Ikke overraskende er det VW Up som blir bedømt som mye bedre enn den identiske Skodaen - og det skyldes det som sitter mellom ørene på eierne som rapporterer til Auto-index, ikke det som står i garasjen.
Dette gjør at jeg aldri stoler på slike rangeringer der de dyreste merkene kommer best ut. På feilstatistikkene kommer de gjerne ganske så dårlig ut (de konkurrerer på innovasjon, og det uprøvde er beheftet med mer feil).
Abonner på:
Innlegg (Atom)


