- Kunst skal ikke utfordre eller provosere.
- Det skal ikke være kunstens oppgave å speile sin samtid på godt og særlig ondt.
- Det har lite for seg å stille spørsmål ved etablerte sannheter.
- To mennesker opplever selvsagt samme kunstverk på nøyaktig den samme måten.
Bildet over viser et foto av kunstneren Vanessa Beecroft som er utstilt i lokalene til Kunsthøyskolen i Oslo. Flere av studentene ønsker verket fjernet. De mener det er rasistisk, at det er provoserende, og mener derfor at det er forstyrrende.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om verket. Jeg har bare sett det reprodusert i Aftenposten og i Subjekt der brevet fra stipendiater ble publisert. Jeg forstår at det utfordrer og provoserer. Sex, utnyttelse og etnisitet er åpenbart tematisert i bildet. Jeg forstår at man blir plaget av det.
Men en gang, for ikke så veldig lenge siden, mente "alle" kunstnere at kunsten skulle provosere, problematisere, og at den skulle utfordre - gjerne på en måte som ble oppfattet som ubehagelig. Uten at jeg har undersøkt noe særlig tipper jeg at mange som har underskrevet dette brevet også har ment det.
Men det gjelder åpenbart bare for kunst som de liker, og som de slipper å omgås på daglig basis. Ironien er komplett! Moderne kunsts selvforståelse er provokasjon og utfordring. Det å skape ubehag har vært et mål på suksess. Men nå er det slutt. Kunststudenter vil i alle fall ha seg frabedt en sånn utfordring og provokasjon. Den vil de kanskje helst at andre skal oppleve - så lenge de har skapt den selv?
Det løfterike er at de inviterer til debatt:
Derfor ber vi Khio om å opprette et offentlig forum, som skal være en plattform der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn. … Det første arrangementet som blir holdt av dette offentlige forumet som vi foreslår, omhandler Vanessa Beecrofts kunstverk.
2 kommentarer:
er det du som mener det som står i påstandene, eller er det bare ting ingen har sagt?
Hvis du ikke helt vet hva du skal mene om verket, hvorfor skriver du blogginnlegg om det da? Har du spurt de som har forfattet brevet, eller bare stråmanner du de?
Også snakker du mot deg selv, etter at du skrev at du ikke visste hva du mente. Bestem deg. har du en mening eller har du ikke en mening?
Påstandene er implikasjoner av det kritikerne har skrevet, for de synes ikke å være åpne for at verket som er omtalt kan forstås på flere måter - eller at det i seg selv kan være verdifullt. Det er mye som formidles og tas for gitt uten at det blir sagt. Påstandene i kulepunktene er mitt forsøk på å få fram det som synes å være implikasjonene av brevet.
Det jeg skriver om er ikke dette verket, men det kunstsyn som påstandene uttrykker. Det påstandene i kulepunktene uttrykker er et flatt, entydig og propagandistisk kunstsyn som jeg åpenbart ikke deler.
Derfor blir det også uten betydning hva jeg mener om dette verket. Jeg mener ikke noe, ut over det at det som all annen kunst (og svært mye for øvrig) neppe er entydig og neppe lar seg endelig bestemmes som det ene eller det andre. Altså fullstendig på tvers av det rasende aktivister kan like.
Kanskje tar jeg feil? Kanskje brevforfatterne mener at verket lar seg fortolke og forstå på flere ulike måter? Men hvorfor går de da ut fra at det er rasistisk? De går ut fra at det er provokativt, og at kunst som provoserer bør forbys (eller i alle fall sensureres). Og særlig på en kunstskole. På tvers av det som mange, særlig radikalere, har ment har vært kunstens hovedoppgave.
Muligheten for andre synsmåter, andre tolkninger og reaksjoner avfeies og det totalitære kunstsyn blir dermed fremmet. Sånn fremstår dette for meg. Kanskje jeg tar feil?
Legg inn en kommentar