Hvite burgundere er en kostbar vintype, og fra midten av 1990-tallet har mange av disse vinene oksidert før tiden. De har blitt mørke i fargen, og fått en bitter smak av epleskrott. De mister helt frukten. Det er bittert siden vintypen liker lagring, og da har det gjerne gått mer enn fem år siden innkjøp. En løsning (for vinene er kanskje noe av det beste som lages av vin) kan være å kjøpe viner på lavere nivå, som ikke skal lagres i ti år eller tiår. Her er to på landsbynivå.
Duft av sitrus og fatkrydder, i munnen er det en frisk gul-grønn fruktighet. Middels fyldig og, vel, middels god må man vel si. Det er ikke alt hvitt fra 2014 som er gull, eller som glimrer. Tre pol på det sentrale østlandet har den på lager - inklusive flaggskipet Aker Brygge.
Årgangen 2014 har vært omtalt som en av de beste for hvite burgundere på lenge. Men jeg har en erfaringsbasert skepsis til årgangshype.
Landsbytypisk på den friske siden, med en noe vokspreget duft. Kvaliteten er i øvre skikt av hva man kan vente av nivået. For de som ikke er helt oppdatert på denne dyre vintypen: Meursault er langt fra bare smør og nøtter. Det er et tilbakelagt stadium for de fleste produsentene, og det er lite slikt å spore på viner på nivået over denne. Girardin har, etter min erfaring, vist seg å være pålitelig. Klart best av disse to.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar