Budsjettet

Det skrives og menes mye om regjeringens forslag til statsbudsjett om dagen. Ikke minst har partiene Venstre og KrF ment mye og til dels krasst om forslaget. Likevel tror vel de fleste at de fire partiene som definerer seg til høyre for midtstreken blir enige en gang før jul.

KrF og Venstre har oppfattet budsjettforslaget som en provokasjon, og kommentatorer har hengt seg på. Det er vel liten tvil om at begge disse partiene får noen seire på veien til enighet, og så blir det jul.

Men budsjettet har fremfor alt gjort noe tydelig for disse to partiene som ingen kommentatorer jeg så langt har fått med seg: det koster, og skal koste, å ikke være med i regjering. Det koster innflytelse. De to partiene har valgt å stå utenfor regjeringen selv om de ble invitert med på forhandlinger. Da står man selvsagt friere, og kan både markere sine egne standpunkter OG få avgjørende innflytelse på utfallet.

Men dette har en pris. Prisen er at man ikke kan legge premissene for budsjettet. Det blir tungt og vanskelig å forandre på alt man vil ha forandret selv om noen symboltunge seire kan innkasseres. Makten sliter ut de som ikke har den, og statsbudsjettet gjør dette svært tydelig. Det er ikke provokasjoner som kommer fra regjeringen, som opposisjonen og kommentatorene har ment, men dens politikk.

For min del håper jeg at de to partiene innser dette, og signaliserer vilje til å bli med i regjeringen. Men det sitter nok langt inne.