Lærerstreiken - en forklaring fra innsiden

Det er ikke alle som er på Fjasboka, og det er ikke alle på Fjasboka som får med seg det som er vesentlig der heller. Derfor poster jeg dette lange innlegget fra Roger Storrud som ytterligere støtter opp under det jeg har blogget om konflikten.

"Nå er jeg drittlei av kommentarer fra folk som ikke forstår at lærerstreiken er livsviktig for norsk skoles fremtid.

Jeg har jobbet hele mitt liv i det private og først blitt lærer (i ungdomsskolen) de senere årene, så sammenligningsgrunnlaget bør være soleklart. Dette er den minst glamorøse, men samtidig den mest meningsfylte jobben ...jeg har hatt. Her kommer en virkelighetsbeskrivelse for de uinnvidde:
Den som tror at fire-fem timers undervisning for 30 fjortenåringer, med alt det innebærer av forberedelser og etterarbeid, halvannen time planleggings- og forberedelsesmøter med kollegene, noen friminutt som ofte går til inspeksjon, og telefoner og e-post til og fra foreldre, er som å sitte tilsvarende tid på kontor, har nå sjansen til å bli realitetsorientert. 

Den som har en tenåring i huset (eller har vært tenåring selv) og ikke forstår at det er utfordrende å ha med 30 av dem å gjøre, med alt det innebærer av manipulasjon, forhandlinger, utfrysing, indre og ytre konflikter, samt høyst forskjellig grad av sosiale og kognitive evner, trenger å reflektere litt over virkeligheten.

Den som tror at å sitte kvelder og helger med forberedelser, rettelser (en norsktentamen tar minimum 20 minutter x 30 x 2 målformer x 2 klasser) og foreldrekontakt/møter kan klemmes inn før kl. 16 på hverdager, må seriøst vurdere å gjenoppta matte fra barneskolen (addisjon).

Den som tror at lærere er en gjeng sytende pingler, har aldri kjent en. Lærerjobben har vært sånn til alle tider, og det er likevel noe av det mest meningsfulle man kan gjøre. Det er selvsagt utfordrende å bli elsket den ene dagen og hatet den neste, ordne opp med barnevern, BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), foreldre som er mer eller mindre velfungerende - i tillegg til å ville hjelpe barn og unge til å bli gode og informerte samfunnsborgere (”gagns menneske”).

De fleste skjønner at du må ha baller for å jobbe i ungdomsskolen. Og når de tenker seg om, vet de også at for at du skal klare deg i dagens skole, må du i tillegg ha varme, forståelse og tålmodighet (være en autoritativ leder).  Men hvis samfunnet vil frata deg din status som autonom utøver av det du elsker å gjøre, må du si stopp.

Hvis samfunnet ønsker å frata deg din sårt trengte autoritet ved å redusere deg til en forvalter av skjemaer og undersøkelser, må du si ifra. Hvis samfunnet vil skalte og valte med resten av arbeidstiden din (bl.a. ved å sende deg rundt som vikarlærer uten å betale deg for det), må du sette ned foten. Hvis din arbeidsgiver (KS) finner på allslags tull som distraherer deg fra å forhandle om en anstendig lønn, er det på tide å yte motstand.

Dette har pågått siden 70-tallet. Konflikten har dype røtter.

Lærerne kjemper for å beholde sin autoritet i en tid der ungdommer som må levere inn den altoppslukende mobilen i begynnelsen av timen blir ”krenket”… (!?!)

På videregående skal de få komme og gå når de "har lyst" - dvs. være tilstede så lenge de føler seg "stimulert". Hvem er det som er pinglete? Hvem tror du samfunnet/skolemyndighetene hører på?  Lærere klager ikke når det de gjør oppfattes som meningsfylt, verdsatt og respektert. Vi må tilbake dit."