Datalagring før og nå

Jeg har engasjert meg her i debatten om datalagring som fremdeles ruller og går her i Norge, men spørsmålet om hvordan vi lagrer våre data har også en annen dimensjon: hvordan kan ettertiden danne seg et bilde av våre liv og våre tanker sånn omkring 2010?

Størstedelen av forige uke gikk med til å gå gjennom og sortere papirene til min far - og meg selv mens jeg ennå bodde på Skilleås. Oppdagelsene har vært mange - ikke minst omfanget av min egen korrespondanse i tenårene målt ut fra brevene jeg mottok. Jeg sendte nok ut minst like mange og lange brev som de jeg mottok - og nå kan jeg gå gjennom dem og danne meg et bilde av livet mitt på den tiden, og ut fra svarene også hva jeg selv hadde skrevet.

Ikke bare det: min far var minst like nøyaktig i sine arkiver. Senest i dag oppdaget jeg at det var i 1927 blindtarmen hans sprakk og han nesten døde. Ved å sammenligne stilen og retorikken mellom min far og hans brødre, og kontrastere den med hvordan min oldefar korresponderte med sin adoptivbror ca. 1850 (går visst igjen i flere ledd dette med gode arkiver), kan man også gjøre seg tanker om romantikkens innflytelse på helt vanlige sinn ute på bygda i Trøndelag. Ut fra korrespondansen til Ole og Gerhard Skilleås var romantikken svært innflytelsesrik.

Og i dag? Det går måneder eller år mellom hver gang jeg skriver et brev og sender det i posten. SMS, telefon og e-post er det som gjelder. Hvor blir sporene av? Kan mine barn, etter at jeg er borte, lære noe om meg og mine tanker fra tusenårsskiftet og framover? Svært lite, om noe, av det som kommuniseres mellom mennesker i dag vil ta fysisk form og være tilgjengelig som objekter i fremtiden. Ut fra mine egne erfaringer de siste ukene, og også tidligere, vil det være et tap. Men kanskje man også vinner noe? I øyeblikket kan jeg ikke se hva, men slik er det vel med de store skifter i historien. Skriftkulturens inntreden ble kanskje sett på som en stor trussel mot muntligheten?

Hukommelse og følelser

Om kun kort tid legger jeg ut for å dra til mitt barndomshjem. Det har alltid vært hyggelig, men denne gangen er det tvert om. Etter min mors bortgang tidligere denne måneden skal det nå ryddes, kastes og deles. Det som skaper uhyggen er at menneskers minner knyttes til ting og steder, ikke minst gjelder dette følelser. Det var i det huset jeg var liten gutt og ungdom, og hver kvadratcentimeter har tykke lag med minner. Gode minner - ellers ville det vært mye lettere å skille seg med. (Jeg legger inn et bilde fra noe jeg av åpenbare grunner IKKE kan huske: mine foreldres bryllup i april 1961).

Mange har vært fristet til å lage analogier mellom computere og menneskets hjerne, men forskjellene er store. Ikke minst når det gjelder hukommelse. Vi er kontekst-baserte når det gjelder minnet, og det er derfor steder og ting utløser minner. Skal vi huske noe er det best å oppsøke stedet der det skjedde, og det er derfor det er tungt å skille seg med slike steder som barndomshjemmet. Og det er også grunnen til at man tenderer mot å fylle opp huset av gamle ting ens kjære har eid.

Når man når min alder er det også klart at man har mer fortid enn framtid, og dragningen bakover og mot nostalgien blir sterkere. Dette gjør det heller ikke lettere, men a man's gotta do what a man's gotta do.

SN: Dauvissat og en ensom eiendom

Når jeg åpner Chablis-flasker for tiden, i alle fall de jeg har hatt i kjelleren en stund, er spørsmålet om de er oksiderte eller ikke. Hvis ikke - er de modne?

Chablis Grand Cru "Les Preuses" 2001 (Dauvissat)
Det var sommeren 2001 jeg møtte brødrene Dauvissat i vinmarken "Les Clos". For en vinnerd som tilfeldig kom over sine helter var det som å møte Elvis (OK, som å møte Mick Jagger, da, for han er jo i live på denne planeten). (Foto: Vincent Dauvissat av Helge Hansen)

Stjernestatusen har falmet en del ettersom den ene oksiderte flasken etter den andre har blitt åpnet. Denne var i fin form. Så fin form at den er frisk og grei etter et døgn i åpen karafel i kjøleskapet. Det er lime og et strøk av lanolin på nesen. En antydning til smør dagen etter. Hvis man leter kan man kanskje hevde at det finnes en note av botrytis (et årgangspreg jeg nok liker bedre enn mange andre) langt der bak, men det kan godt være innbildning. Sjøpreg er det lite om noe av, og selve tegnet på at modningen har inntruffet - honningtonen - sliter jeg med å "høre". Tross alt dette: den har det preget store viner ofte har; en dybde i smaksbildet som ikke lett lar seg formidle i ord. En "tyngde" kombinert med letthet som utfordrer logikken. Hvis den neste flasken også har unnsluppet oksideringspesten er det ingen hast med å åpne den - men hvem vet?

Gjenkjøp? - Ikke før oksidasjonsfaren beviselig er fjernet.


Domaine de la Solitude 2005 (Rouge) kr. 222
Årgangen er spesiell i mange områder av Frankrike, og ikke minst i Bordeaux, men den krever tålmodighet. Fargen på denne vinen er ikke rød - den er svart. Det er bare helt ute i kanten, og opp mot lyset, at det er en rødtone.

"Stoffrik" er et ord som brukes i smaksnotater, og her er det absolutt på sin plass. Denne vinen er fullpakket, men den virker likevel i fin balanse. Den er tilbakeholdende på nesen, bare strukturen manifesterer seg i sin soliditet når vinen kommer i munnen. Den er fast og saftig, men først og fremst tilbakeholdende. Ikke lukket, bare ikke forløst. Etter et døgn under vakumkork, og i et stort burgunderglass, åpnet vinen seg mer opp og ble mer aromatisk tilgjengelig. Om tre-fire år burde denne vise mer av hva den har på lager, men den holder antakelig et tiår ut over det uten å tippe over kanten mot undergangen.

Gjenkjøp? - En kasse, takk!

SN: Burgunder og Riesling

I sommer ble jeg lengre borte fra kjelleren enn planlagt, og dessuten totalavholdende i den perioden jeg kunne få en oppringning fra intensivavdelingen til alle døgnets tider (se tidligere innlegg). Nå har jeg vært en tur i kjelleren igjen, og kom opp med disse tre vinene:


Schloss Johannisberg Riesling Kabinett Trocken 2005 (Rheingau)

I Rheingau er det Breuer, Weil og Leitz det snakkes mest om i Norge og mange andre steder, men det er Schloss Johannisberg (bildet) som er det historiske kjernepunkt for Rheingau og tysk Riesling. Her plantet de først Riesling, og det var her de laget de første spätlesene også. Men fra 70-tallet gikk det nedover med dem. I det siste har de hevet seg betraktelig, og det er uomtvistelig at de har noen av de beste vinmarkene i området.

Lenge har jeg vært en stor tilhenger av deres kabinetter, ikke minst til den prisen jeg kjøpte dem for på Flesland. 115 kroner lå de lenge på, og det var jo spottpris. Men Wine Tailor, som nå har begynt å importere dem, har lagt seg på en absurd prispolitikk. Kabinett Feinherb fra den strålende 2007-årgangen selges for 289 kroner! Jeg kjøpte den på Flesland for 135 kroner, og jeg har omtalt tidligere årganger på fordelaktig vis på bloggen.

Men tåler den lagring? Helt klart. Den har fått aldringspreg uten at det på noe vis tipper over i det alderdommelige. Litt appelsin/mandarin, en finslig på sett og vis kniplingeaktig tekstur, og et mineralsk preg som ikke tipper i retning petroleum (som mange Rieslingviner får med en viss alder).

Gjenkjøp? - Helt klart ja på Flesland. Helt klart nei på polet.

Hocheimer Kirchenstück Riesling Trocken 2004 (Künstler)

Vinrankene i denne kjente vinmarken var omtrent femti år da druene ble brukt i denne årgangen, og avkastningen var lave 35 hl/ha. Men det er kanskje årgangen som er det mest vesentlige av informajon på denne flasken: 2004 er svært omstridt. Mange mener den er i skrinneste laget, og at Riesling fra Tyskland smaker Sauvignon Blanc i akkurat denne årgangen. Det er en grov generalisering, men vinene framstår på den skrinne siden. Terry Theise, en av mine to fremste kilder på tysk vin, sier at 2004 was relatively light and often vividly green, which you either like or dislike.

Denne hadde godt av tid i glasset, og ikke minst høyere temperatur. Opplevd syre og "skrinnhet" er lett påvirkelig av temperatur. Med temperatur rundt 14-15 grader (anslagsvis), og en drøy time i glasset, framstår denne med slank steinmineralitet, og en lett vokspreget viskøsitet. Elegant - helt klart - men det er Chenin Blanc som er fremste alternativet, ikke Sauvignon Blanc.

Kirchenstück er den av de tre-fire beste vinmarkene i Hocheim som lager de mest elegante vinene, mens for eksempel Hölle gir en mye rikere stil enn man vanligvis assosierer med Rheingau. Dette er relativt flate vinmarker med et rikt og dypt jordsmonn.

Gjenkjøp? - Definitivt kanskje.

Savigny-les-Beaune 2001 (Pavelot)

Denne vinen er etter min smak optimal akkurat nå. Forrige flaske var smakt for et halvt år siden, omtrent, og denne var ikke merkbart forskjellig fra den. Skogsbunn, jordbær/bringebær, og en noe mistenkelig bruning. Men den er fremdeles livlig og med frisk syre.

Gjenkjøp? - Ja.

Champagne og bøker

På sidene til det utmerkede tidsskiftet Minerva har jeg nå en anmeldelse av en bok om champagne - eller egentlig to.

Ikke den drikken jeg tømmer i meg mest av nå om dagen (se forrige innlegg), men absolutt en av de ting som gjør livet verdt å leve. Ikke en av de som Ian Dury nevner i sin uforlignelige "Reasons to be Cheerful - part 3", men den ville vært der på min liste.

Bjarnhild Skilleås 1921 - 2010

Hvor går grensen mellom det personlige og det private? Grunnen til at det har tatt så lang tid før jeg gjenopptok bloggingen etter ferien er at min mor ble alvorlig syk og døde etter noen intense uker på sykehus. Jeg var der hele tiden.

Det som følger her er det "minneord" jeg skrev på vegne av familien og som sto på trykk i Namdalsavisa 11. august, to dager etter dødsfallet,. Det er høyst personlig, men det som står i avisen er i alle fall ikke privat. Bildet over er fra ca. 1940/41 da mor var 19-20 år gammel.

Bjarnhild Skilleås til minne

Da mor ble syk og til slutt døde måtte vi stadig vekk minne hverandre på at hun faktisk var i sitt nittiende år. Til hun ble syk nå i juli var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få kunne tro hun var så gammel. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente.

Aldri hadde hun det bedre enn når hun kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne. Da jeg bodde i England var jeg ofte i London hos en venn mor aldri hadde møtt, men til han strikket hun en nydelig og varm genser. Han ble også, som så mange andre, en del av den utvidede familien.

Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun hadde laget.

Hun trivdes som best i godt lag, og hun var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og det var gjerne barna som først ble utslitt.

Gjennom sitt eksempel viste hun oss alle at den største glede er å glede andre, og det er i dyp takknemelighet vi lyser fred over Bjarnilds minne!

For familien,
Ole Martin

Utsettelse

Det blir en liten utsettelse på bloggestarten etter ferien. Min gamle mor er alvorlig syk, og jeg tilbringer tiden med å være bekymret og å besøke intensivavdelingen på Namdal Sykehus.

En sønn må gjøre det en sønn skal gjøre, to coin a phrase.