"Elitistisk og lite tidsmessig"

Det er ikke ofte 68erne som utgjør kjernen i norsk venstreside stiller sitt relativistiske verdensbilde til skue for alle som vil se, men i Aftenposten kunne vi i går nyte dette synet:

"Som historisk begrep har dannelse vært forankret i en orientering og kjennskap til klassisk litteratur, filosofi og kultur. Vi trenger fortsatt historiske og faglige perspektiver på kunnskap, men vi bør vokte oss for et ideal som diskriminerer gjennom å diktere hva man bør vite noe om, og dermed også hva man ikke bør vite noe om. Slik tenking er elitistisk og lite tidsmessig. For hvordan skal vi kunne legitimere at en samfunnsgruppes preferanser skal ha en mer privilegert kulturell status, og dermed skal kunne påtvinge alle andre sine idealer?" (Tora Åsland, Aftenposten 25. mai 2009).

Ja, det at noen skal diktere hva andre skal kunne noe om er en vederstyggelighet! Alt er jo like bra, og det at noe skal være viktig å kjenne til er jo ikke i tiden. Slik må dette forstås. Tenk det: Statsråden i Kunnskapsdepartementet hevder det er elitistisk og "lite tidsmessig" å foreskrive at noen bør lære seg noe (for eksempel eldre historie) heller enn noe annet (for eksempel kjendisers gjøren og laden).

Siden jeg tilhører en samfunnsgruppe som - tross forsøkene fra venstresiden på å proletarisere oss - fremdeles har en slags priviligert sosial status (professorer på Universitet og Høyskoler) - er jeg vel egentlig ikke meningsberettiget. I alle fall er det helt ut å si noe så lite tidsmessig, men likevel: Jeg mener elever i skolen bør lære seg klassisk litteratur, filosofi og kultur. Jeg mener Bach er viktigere enn Beyonce, og Byron viktigere enn Boyzone. Den periodiske tabellen er viktigere enn strikking. Det er nok elitistisk, og Åsland mener tydeligvis at skolen og samfunnet må vokte seg for å si at dette er viktig å lære. Grøss! Noen kan jo bli støtt.

SV og personer av Åslands støpning har formet norsk skole etter sine idealer, og resultatet er ikke spesielt oppløftende. Respekten for kunnskap har forvitret, og dermed også respekten for det lærerne kan. Slik har også lærerne mistet autoritet. Tross fine ord og formuleringer (som for eksempel "hvileskjæret") stikker likevel verdigrunnlaget til SV og venstresiden tydelig gjennom her: alt er like gyldig. Dermed blir det også likegyldig å kunne noe.

Les gjerne sitatet fra Åsland igjen. Og slikt skal skjøtte kunnskapsdepartementet! Jeg gremmes!!

(PS: jeg møtte Åsland da jeg var aktiv i SV på slutten av 70-tallet. Hun våget å anbefale et norsk universitet over et annet da jeg ba om råd. Håpløst elitistisk!)

Målforskyvning

Fart dreper hevdes det. I alle fall om den brytes av en bråstopp utenom planen. Men nå er det "de som kjører litt for fort" som skal tas av en ny kampanje. Hardt.

En britisk studie viste at bare omtrent 20% av alle trafikkulykker med døden til følge skyldtes for høy fart - men det er klart: for høy fart fører til et mer alvorlig forløp for de ulykkene som inntreffer.

Hvilken enkeltårsak utløser de fleste alvorlige trafikkulykker? Manglende oppmerksomhet. "Bilen kom over i motsatt kjørebane" står det i avisen - men hvorfor? Noen sovner, noen krangler, andre skifter CD og mange snakker i mobiltelefonen. Hvor ofte har vi ikke kjørt bak en bil som plutselig skjener ut i en eller annen retning. Har sjåføren plutselig blitt dritings? Nei, han (eller stadig oftere: hun) snakker i mobiltelefonen.

Hvorfor slår de ikke ned på manglende oppmerksomhet? Fordi det er svært vanskelig å bevise at noen ikke er oppmerksom. Også derfor har "farten dreper" festet seg som den foretrukne forklaringen, og nå skal alle få blø for noen få kilometer i timen over grensen.

Det er lett å tenke seg resultatet: fra nå av blir vi sittende og nistirre på speedometeret i panisk frykt for at nåla glir over streken. Var det noen som sa manglende oppmerksomhet?

Siden manglende oppmerksomhet - den klart mest alvorlige faren i trafikken - ikke lar seg påvise så lett, så blir ikke målet om å få ned dødstallene i trafikken fokus. Fokus flyttes over på det som lett lar seg måle: farten. "Farten dreper" får vi stadig vite. Vi får målforskyvning - et av de klart mest alvorlige fenomen i vårt måle-fikserte offentlighet.

Trivia

Hva har Sandie Shaw, Martin Gore i Depeche Mode, Sir Alf Ramsey og Dudley Moore felles med motoren i bilen vår? De er alle fra Dagenham helt øst i London.

To be totally Dagenham er engelsk slang for å være gal. På District Line er nemlig Dagenham to stopp etter Barking, og å være barking er i sin tur kortform for å være barking mad.

Dagenham er absolutt arbeiderklasse, og her bygde Ford-konsernet en bilfabrikk på 22.000 pæler i gjørmen ved Thamesen i 1931 og flyttet arbeiderne fra Trafford Park, Manchester på et større antall tog. (Henry Ford er kreditert med utsagnet "You can have any colour you like so long as it's black", men i England ble T-Forden kun laget i blått).

Denne fabrikken produserte ikke bare biler (blant annet Anglia - første bilen jeg kjørte i, og Cortina - kjent fra Life on Mars I) - men også traktorer (som far solgte i perioden ca. 1959-1962). Men senere sluttet Ford å sette sammen personbiler i England. På det meste, i 1953, jobbet 40.000 på fabrikken, mens i dag er det bare 4.000.

I dag er Dagenham-fabrikken Fords diesel-senter, med forskning og utvikling, samt produksjon av dieselmotorer for Ford, Jaguar, Land Rover, Peugeot, Citroën, Mazda og Volvo. I tillegg er det mye støping og stansing, blant annet av karosserideler. Fabrikken går på energien til vindmøller (se bildet) - de første bygget i London. Derfor bildet!

Politikk og personlighet - del VII

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg i denne serien nå. Det siste "offisielle" var fra 19. februar, men i "Gjengen" fra 18. mars var jeg innom et vesentlig tema: hvordan våre omgivelser former forestillingen om hva som er "normalt" og "naturlig". Dette er jo noe av motivasjonen min for å skrive dette også: det å være offentlig ansatt akademiker i Norge er å være venstreorientert politisk. Det var også jeg, som leserne av denne serien har fått med seg. I del VI kom jeg fram til ca. 1982 da jeg flyttet til Trondheim, og dermed ut av det nettverk av posisjoner og personer der jeg hadde operert.

Jeg hadde forbindelser inn i NKP i mange år, særlig gjennom min ex.-lærer E. Min onkel Palmer var også kommunist, og abonnerte på Friheten og Sovjet-Nytt. Gjennom E. ble jeg også kjent med Odd S. Karlsen i Levanger. Han var ikke bare fast i troen på kommunismen, han var også mer enn alminnelig dyktig. Odd var fra Vardø og hadde opplevd å bli befridd av Den Røde Arme. Det hadde satt dype spor. Odd hjalp meg også med å få tilgang til kildene da jeg skrev særoppgave om NKP i Namsos 1945-1979. Ingen andre utenom Partiet hadde fått bruke disse kildene, fikk jeg forklart, og jeg var beæret over det. Objektet var forskningsmessig interessant siden NKP sto usedvanlig sterkt i Namsos.

Hvor mye sympati hadde jeg for NKP og kommunismen på denne tiden? Jeg var ikke mer hjernevasket enn at jeg ikke hadde mye til overs for mangelen på demokrati bak jernteppet. AKP betraktet jeg som fantaster helt uten demokratisk sinnelag, mens NKPerne jeg kjente i alle fall hevdet full støtte til demokratiske institusjoner. Ulikt en del SVere var de også alminnelige arbeidere, og i tillegg trauste og skikkelige. Jeg mente, da som nå, at sosialisme uten opphevelse av den private eiendomsretten er noe helt annet enn sosialisme. Det impliserte at samfunnene øst for jernteppet var modeller for sosialismen. SVs modeller var utopier i mer eller mindre urealistiske scenarier.

I 1982 ble jeg med NKP og noen "sympatisører" til DDR, til Bezirkparteischule der SED, "Hermann Matern" Magdeburg, Lehrstuhl Parteiaufbau/Parteileben sowie der Kreisparteischule Marxismus/Leninismus. Alt var gratis, og jeg fikk til og med lommepenger. Forelesningene var traurige og dårlige versjoner av Marxismen-Leninismen, men de ble oversatt til norsk. Jeg lærte mye tysk på de to ukene, og mye både om DDR og ikke minst om hvordan det var å være kommunist i Norge. Sosialpsykologiens begreper om "belief resilience" og "confirmation bias" kom absolutt til sin rett, og mange andre betraktninger over sekterismens betingelser kunne jeg gjøre meg. Men ingen kunne si annet enn at dette var svært hyggelige og interessante mennesker.

Likevel: jeg følte meg innestengt (ikke så rart, kanskje, når landet var murt igjen) og mistet det jeg måtte ha hatt av illusjoner om sosialismens arbeidsmoral. Jeg kom ikke hjem og meldte meg ut av SV, men engasjementet sank. Etter et par møter ga jeg meg. Fra neste år sluttet jeg å betale medlemskontingenten, og meldte meg aktivt ut i 1987. Jeg var uavhengig sosialdemokrat.
Bilde: Erich Honecker får symbolisere det DDR sto for.

Diagnose

Jeg tror ikke jeg har sett på "Melodi Grand Prix", som vi kaller det her i Norge, på 30 år. Minst. Men i går kveld så jeg på noe av opptellingen av stemmer, og på Rybaks "æresnummer". Det er mye interessant i dette, for eksempel:

• Hadde vi tatt til oss denne innvandreren like lett dersom han het Vasilovitsj, og ikke noe som like gjerne kunne vært en navn fra Hedemarken eller Grong?


• Han har gjort noe så unorsk som å øvd natt og dag for å bli flink i noe som ikke er en sport.


• Men siden han kan vinne en konkurranse for Norge, så er det "vi" som har vunnet, så da er det lov å være flink.

Men dessverre er det Synnøve Svabø (Foto: Scanpix) som tar oppmerksomheten fra Rybak med sine kommentarer i går kveld. Vi endte opp med å trykke "Mute" på fjernkontrollen, men før det skjedde hadde jeg stilt diagnose på dama - basert på det som skjedde i går kveld, samt alle andre opptredener jeg ufrivillig har blitt utsatt for fra den kanten.

Det har blitt populært å stille diagnose på døde personer. Vitenskapsfolk, dvs. stort sett vitenskapsmenn, har vært klare kandidater for Aspergers sydrom: manisk ensporet, endringsaverse og sosialt ubehjelpelige. Ulempen er at man bygger på noen få og ofte usikre kilder, og at man ikke kan ha tilgang til selve pasienten. Med levende personer er det lettere, og min hobbypsykologdiagnose på Synnøve Svabø er enkel og grei: histrionisk personlighetsforstryrrelse. Mitt råd er også enkelt og greit: søk hjelp - men ikke på TV.

FrP - Frekkhetspartiet

FrP er rikt begunstiget med frekkhetens nådegave. Ikke bare lyver de så det renner av dem (se innlegg her for en uke siden), de skifter også politikk på null komma svisj.

I år etter år har FrP kunnet love massive skatte- og avgiftslettelser, i tillegg til enorme økninger på utgiftssiden på statsbudsjettet. Melk og honning. I strie strømmer. Og velgerne strømmet også til, lokket av klar tale og milde gaver.

Årsaken? De har hatt mer penger å bruke enn de andre partiene: hvert eneste år har de forkastet handlingsregelen, og brukt oljepenger som fulle sjømenn med landlov. I gode som dårlige år, mens boligbobler og aksjebobler vokste. At dette skulle føre til mer inflasjon og tapping av fremtidige generasjoners formue? Nei, det var bare keiserens nye klær.

Men nå, når det faktisk er om å gjøre å unngå en deflasjonsspiral og folk settes på porten i betydelige antall? Nei, nå er det bekymringsfull bruk av oljepenger sier en framstående Frekkpartist til NRK:

"Faren er at kronekursen blir høy og at eksportbedriftene rammes, advarer Frps Christian Tybring-Gjedde:
– Det er en fare for at man kan bruke for mye penger, hvis alle tiltakene som har blitt iverksatt det siste halvvåret begynner å virke samtidig. Da står man i fare for en høy inflasjon i fremtiden og får et nytt sjokk i økonomien. Det er ikke positivt, sier Tybring-Gjedde."

Disse farene er reelle, og jeg har advart mot dem her på bloggen, men de var betydelig større før. Da ville FrP bruke mye mer oljepenger på alle gode formål, og noen til. (Mens Høyre og Venstre ville bruke mindre enn regjeringen).

Oppslutningen om FrP er nær 30%, men troverdigheten er fremdeles 0.

Pose og sekk

I New York Times skryter de av norsk håndtering av oljerikdommen. SVs Kristin Halvorsen får sin del av æren. Æres skal den som æres bør, og det er ikke mitt gamle parti SV og heller ikke Kristin Halvorsen. Hun har fått det greit ved å samle stemmer ved å være mot, og så ære når det har gått slik som hun og SV ikke har villet. Det må vel være greit, eller?

SV har vært mot:

• Det meste av oljeboring i Norge.


• Handlingsregelen.


• At Statens Pensjonsfond Utland skulle kjøpe aksjer


• At Statens Pensjonsfond Utland skulle ØKE andelen aksjer (i alle fall før hun ble finansminister).

Da er det sannelig flaks å få æren for å ha vært smart, når man hele tiden har gått inn for å være dum. DA får man både i pose og sekk, viser det seg. Ole Brums eget parti har hellet med seg!

Høyre og skolen

Jeg stemmer Høyre. Jeg er til og med medlem i Høyre. Jeg ser ingen grunn til å endre på noe av det. Men likevel: Høyre er sin egen verste fiende. Partiet argumenterer som om det vi før kalte BNP er et mål i seg selv. Ta dette sitatet fra Ernas siste nyhetsbrev:

"På landsmøtet vedtok vi politikken som skal til for å få Norge styrket ut av krisen. Stikkordene er skatt, skole og samferdsel.Skatt for å redde arbeidsplasser og skape nye. Skole fordi den moderne økonomien krever medarbeidere som har mye kunnskap for å lage gode produkter og tjenester. Samferdsel fordi det som produseres skal ut til dem som har kjøpt det, ikke bli stående i endeløs kø."

Alt dette er vel og bra, men skole er visst ikke viktig for at våre barn skal klare seg her i verden, utvikle sine evner og føle gleden av å forstå verden og mestre oppgaver. Nei, det er for at BNP skal vokse, at medarbeidere skal lage gode produkter og tjenester.

Men: BNP har ikke stemmerett, og det har heller ikke produktene og tjenestene. Høyre må rette seg etter ønsker og behov hos de som stemmer - mennesker. Partiet framstilles ofte som kalkulator-partiet (eller litt mer modernisert: Excell-partiet). Det er på tide Høyre kalkulerer inn hva som er politikkens mål!

FrP lyver

Hvis man hevder en ting og dens motsats er minst ett av utsagnene feil. Hvis man hevder noe som er feilaktig med vitende og vilje lyver man. Så enkelt er det.

I Bergenspolitikken har det vært en betydelig omveltning i det siste. FrP har gått ut av Byrådet på en bompengesak som de i sin tid godtok da de gikk inn i byrådet. Til pressen sier de at de gikk ut av Byrådet av egen fri vilje, men til sine kolleger har de sagt at de ble truet med eksklusjon. Jeg vet ikke hva som er sant, men jeg vet at de lyver. Politikere som lyver for å framstå bedre enn de er, enten for pressen eller for byrådskollegene, fortjener ikke tillit.

For åtte år siden løy Siv Jensen på Dagsrevyen i den meget omtalte "Søviknes-saken". Det gikk dårlig i valget i 2001. Det var fortjent. Forgive and forget, heter det på engelsk, men løgn synes å henge ved FrP. Det er en av grunnene til at jeg ikke har noen tro på at det kan bli samarbeid i regjering mellom FrP og Høyre - uansett valgresultat.

Høyre har sine svakheter og ikke minst sine taktiske blundere - også omtalt på denne bloggen. Men dannelse og redelighet ligger i partiets ryggmarg - som en grunnstein i partikulturen. Høyres politikere er like utsatt for menneskelige svakheter som alle andre, men partiet tolererer ikke løgn.

Det er en viktig forskjell på Høyre og FrP, og for meg er den helt fundamental.

Konferanse om Vinfilosofi

Tid for litt egenreklame igjen. Sammen med Gunnar Karlsen (se bildet) arrangerer jeg i morgen en konferanse om Vinfilosofi her i Bergen, noe som også På Høyden - universitetsavisen ved UiB har gjort en sak på. Så langt har vi registrert 15 deltakere fra fire land, og noen ekstra lokalt kan det vel komme til å bli.

Programmet er i grove trekk dette:

10:00 Ole Martin Skilleås, Bergen – The Role of Knowledge in the Perception of Wine

10:50 Coffee

11:00 Barry Smith, London – The Emotional Impact of a Wine

12:00 Lunch

13:30 Ophelia Deroy, Paris – Liking Wine or the Experience of It? The Case of Gustatory Phenomenal Qualities.

14:30 Gunnar Karlsen, Bergen – Richness and Fineness-of-grain in Experience of Wine

Etterpå er det vinsmaking. Selv om vi er filosofer ser vi ikke bort fra at empiriske undersøkelser også kan ha noe for seg! (Bilde: Kim Andreassen)

Noen viner

Syv personer var samlet rundt bordet på lørdag med noe å spise og noen viner. Som vanlig er for meg så er disse "smaksnotatene" mest for impresjonistiske flash-backs å regne. Jeg var vert, laget mat, åpnet viner, trøstet barn, smakte vin, serverte mat, la barn, slapp inn katten, osv. Og tok ikke noen notater. Det er derfor ikke videre til presisjon å snakke om i notatene.

Lanson Gold Label Champagne 1996
Syrlig, solid, og med gule frukter. "In a good way", som en sa. Det er ikke lenge siden denne var på polet, og jeg kjøpte selvsagt for lite av denne. Siste flasken.

Larmandier-Bernier Champagne BdB 1998
Et helt annet dyr. Modne epler, hint av eik, og ganske bitter i ettersmaken. En mye mer åpen og generøs champagne, men etter den forrige virket den ganske ufokusert på meg.

Weissenkirchener "Achleiten" Riesling Smaragd 2005 (Prager)
Ganske tropisk på duft, og virker litt ufokusert og diffus til å begynne med. Syrene slår ikke så lett gjennom, så den passet ikke så godt som jeg hadde håpet til forreten. Men med tid i glasset strammer den seg opp, og mineraliteten - særlig - kommer klarere til uttrykk. Mine gjenværende flasker skal få ligge til "oppstramming". Jeg har fremdeles kullsviertro på vinmark og produsent.

Chablis Grand Cru Preuses 1999 (Dauvissat)
Strålende vin, med honning og sjø, lengde og intensitet. Svært bra for årgangen, og mye mer utviklet enn min ene flaske som ble drukket for mindre enn et år siden.

Riesling Cuvée Frédéric Émile 1998 (Trimbach)
Honning og firne, men i en harmonisk sammenstilling. Viskøs, og aromatisk. Dufter som en søt vin, men er helt tørr. Litt delte oppfatninger, der en mente at den var for kort. Men noen av oss var svært entusiastiske.

Château Gruaud Larose (St. Julien) 1989
Svært aromatisk, blyantspiss og grønn paprika, men følger ikke helt opp i munnen. Blir for søtlig - balansen er ikke helt på plass. Litt løs i fisken, rett og slett.

Clos de la Roche Grand Cru 2001 (Drouhin)
Kveldens vin for flere enn undertegnede, tror jeg. Helt på plass, ord blir fattige, og alt det der. Glad jeg har flere av denne.

Barbaresco 1999 (Bruno Giacosa)
Stramme saker, men flott. Utrolig flott. Kirsebær og roser, men med tid i glasset blir det svært mye tjære - "but in a good way". Flott vin, som trenger mer tid på seg.

Ganz á Siassa Schilcher Beerenauslese 2005 (Strohmeier)
Søtvin laget på Blauer Wildbacher, druen i de stramme rosévinene vi kjeller som Schilcher. Ble servert til Pavlova, med rips og kiwi. Dufter av rabarbra og nype, søt - men utrolig syrlig. Ikke for nybegynnere. Svært vellykket match - og jeg liker denne utrolig bra!

Elektrisitet

I det offentlige rom serveres det mye tøv. I det siste har det kommet stadig flere bevis på at politikere ikke tenker særlig mye. I dag var det Göran Perssons tur.

Han, som mange andre, uttaler seg som om elektrisitet er en energikilde. SV ville også, på sitt landsmøte, fra 2015 forby biler som går på bensin eller diesel. El-biler, derimot, blir framstilt som miljøvennlige. Det er klart at luften der bilen går ikke blir forpestet av strøm, og disse er fine for byluften, men der energien dannes er bildet et annet. Elektrisitet er en energibærer, men ikke noen kilde.

Det er jo det elektrisiteten lages av som er avgjørende. Det er der energikilden finnes, og i Kina som ellers er det kull og olje den lages av - for det meste. I Norge lages det meste av elektrisiteten vi bruker av vannkraft, men ikke noe av denne går til spille. Eventuelle overskudd selges til utlandet som erstatning for atomkraft eller fosilt brennstoff. En eventuell økning av forbruket, gjennom en overgang til el-biler, vil derfor kreve mer atomkraft eller olje/kull.

Vindkraft, da? Selv om energien generert gjennom vind eller sol fordobles hvert år framover (ganske urealistisk, men la oss nå anta det) vil ikke mer enn 4% av verdens forbruk dekkes av disse fornybare kildene om 15 år.

El-biler er derfor bare egnet til å forkludre bildet, og føre til et enormt behov for overføringsledninger når el-biler blir normen. Og mange nye kraftverk - som skal gå på????