Spooks

Den beste underholdningen jeg har sett på fjernsyn de siste årene er antakelig "Spooks". Serien er inne i sin syvende sesong, og går langt utenpå noe sammenlignbart i dette århundret. Det nærmeste må være seriene basert på bøkene til John le Carré, "Smiley's People" og "Tinker, Tailor, Soldier, Spy" - men det er 30 år siden, og dette er teknologiens tidsalder.

Den karakteren som går gjennom alt det jeg hittill har sett av serien (1-4), er Harry Pearce - spilt av Peter Firth (bildet). Han leder MI 5 (Millitary Intelligence, division 5), som er avdelingen for kontraspionasje. De har det travelt - og farlig. Karakterer, plot, klipping og filming: alt er av ypperste kvalitet, og de moralske dilemma de stilles overfor er ikke av det trivielle slaget.

Vi så flere episoder på BBC Prime, og ble så oppslukt at vi har kjøpt seriene 1-5 på DVD. Ingenting kommer i nærheten. Det meste annet blir flaut å se på. Spennende er bare fornavnet. Anbefales!

Fortjener vi bedre aviser?

For meg er målet på gode aviser de Engelske, som jeg kjenner godt. The Independent, The Guardian, Financial Times, The Times og Daily Telegraph (siste også kjent som "Daily Torygraph"). Det er sikkert bedre aviser andre steder, men jeg kjenner dem ikke godt.

Men når man ser på, for eksempel, The Independent, så ser vi at de har jo ikke større sirkulasjon enn norske Aftenposten. Selv om Aftenposten klart er den beste dagsavisen med bred dekning i Norge (ikke minst er det relativt innsiktsfulle kommentarer der), så stiller den i en langt lavere divisjon. Det er bare å telle skrevne spaltemeter, for eksempel. Det er langt mer stoff i The Independent, og det er mer innsiktfullt og velskrevet. Hvorfor? Det kan neppe skyldes inntektene, for Aftenposten er dyrere på gaten, har mer annonser og større sirkulasjon.

Min beste forklaring er konkurransen. Det er fire-fem kvalitetstitler i England, og bare en i Norge. Den i Norge må konkurrere med Dagbladet og VG, som legger seg på en vesentlig lavere profil. Kvalitetsavisene i England konkurrerer med andre kvalitetsaviser, og slipper å snobbe nedover.

Et tilhørende forhold er at journalistene i England har utdanning fra elite-institusjoner, og den mentaliteten som følger med. De HAR høyere utdanning, og er skarpe analytikere. Norske journalister (her er kanskje Aftenposten og muligens Krasseslampen unntak?) er halvstuderte røvere, eller bare røvere.

Mitt håp om noe bedre er ikke stort. Det er bare å nyte forskjellen når man er på de britiske øyer, og gremme seg på returen. Såkallte "meningsbærende aviser" som f.eks. Morgenbladet er ikke noe alternativ. De er, i alle fall om den siste skal være utgangspunktet for sammenligningen, speil for den ørlille norske akademiske andedammen. Jeg får klaustrofobi av å lese dem.

P.S - Lokalavisene, derimot, er antakelig bedre enn vi fortjener. Ikke at jeg har noen leksikalsk kjennskap til alle, men de jeg kjenner til - og særlig Namdalsavisa - er vel langt bedre enn hva man kan forlange av denne typen media.

AFP

Nå som jeg uomtvistelig har blitt middelaldrende, har jeg begynt å interessere meg for pensjon. Striden om AFP viser vel bare hvor ryggesløs den sittende regjeringen er. Retorikken er også ganske fri for innhold. Det argumenteres mye for "sliterne"(se bildet), en gruppe det er lett å fatte sympati for. Men:

• 40% av yrkesaktive 62-åringer kan ikke ta AFP. Er det ingen slitere i denne gruppen?


• Av de resterende 60% som kan: er alle slitere?

Svaret på spørsmålene over er henholdvis "Jo, mange" og "Nei, ganske få". Det regjeringen og LO nå legger opp til, er at den høyst påkrevde pensjonsreformen, som et bredt flertall på Stortinget har forhandlet fram, vil falle fra hverandre, og pensjonssystemet vil bli et katastrofeområde innen få år.

En ny AFP-ordning kan bare omfatte de som har stått lenge i jobb, har hatt særlige belastninger som f.eks. skiftarbeid over mange år, eller spesielt belastende yrker som for eksempel gruvearbeid og fiske. Uansett vil det være urettferdig for noen, for et perfekt system vil man aldri få.

Men snart vil vi være nede i to yrkesaktive for hver trygdemottaker. Da vil mange slite, ikke minst selve systemet.

Bedre skole?

I dagens Bergens Tidende har vi et nytt innlegg i serien “tales of the bloody obvious”. At bedre utdannede lærer, dvs. universitetsutdannede – og særlig lektorer – får bedre resultater blant sine elever enn lærere med Lærerskole og lavere kompetanse. Det kan faktisk, som isolert faktor, utgjøre en hel karakter i eksamensresultater for den jevne elev å ha en lektor som lærer.

I Norge har “allmenlæreren” vært det store forbildet. Pedagogen. Kommunikatoren. Samtidig har kompetansenivået i skolen gått ned, og ene og alene fartstid har vært avgjørende for om en lærer får jobben hun søker på. Allerede i min tid som elev i skolen gjorde adjunktene sitt inntog. En av disse kommunikatorene hadde jeg i Engelsk. Det var ikke spesielt høyt nivå, og jeg rettet jo på han noen ganger i klassen. Ikke det lureste man kan gjøre rent psyko-sosialt, men rett skal være rett. Når elevene kan mer enn lærerne, kan læreren da forvente respekt? Læreren brukte hele siste timen (og jeg overdriver ikke) vi hadde han på å begrunne at “en elev her i klassen som vel hadde forventet en 6’er ikke fikk mer enn en 5’er”. Lett gjennomskuelig hevn.

I Finland har alle lærerne fagutdanning. De er trygge i faget sitt, og de får respekt i klassen og i samfunnet. Elevene lærer også påviselig mer enn i Norge. Kan det være en sammenheng her? SV vil vel henge seg opp i at elevene i Finland får et varmt måltid midt på dagen, men sammenhengene er ikke så subtile. Her i Norge har Oslo, tross mange fremmedspråklige elever og mer enn gjennomsnittet av sosiale problemer, de klart beste resultatene på alle tester. Hvorfor? De har Høyre-styre, og skolenes resultater blir gjort offentlig. Rektor, lærere og elever merker at det forventes at de skal lære noe, og de legger seg litt ekstra i selen.

Man trenger ikke store nye reformer. Gjennomfør Kunnskapsløftet som Kristin Clemet kjempet fram, mål resultatene og gi oppfølging til de som henger etter, og skaff lærere med skikkelige kunnskaper. Ansett gjerne de med gode karakterer – de respekterer kunnskap og kan arbeide målbevisst.

Det motsatte har vi mange eksempler på fra Lærerskoler.

Kan journalister tenke?

Spørsmålet melder seg når man leser hva de skriver. Næringslivsjournalister er, stort sett, de eneste i bransjen her i Norge med høyere utdannelse, og det de har prestert - særlig i Dagens Næringsliv, har vært av en annen orden enn den allmenne journalistikken. Men jeg mener å ha merket en sterk tendens til at de ikke bruker hodet når de skriver overskifter, i alle fall.

I dag leste jeg i DN: "Tokyobørsen slått rett i gulvet" (http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1308010.ece?jgo=r1_rel). Au! Alle verdiene borte. For det er jo det det står? Gulvet er der man lander når man ikke har lengre å falle. Men nei - den var visst gått ned bare 4,7%. Det er mye, men langt fra gulvet, for indeksen står på 13.099.

Billedteksten i E24 er på samme viset: "Aksjemarkedene dundret i bakken i Asia i natt." http://e24.no/kommentar/boerskommentar/article2239997.ece Jeg gjentar gjerne: da er indeksene i null, for det er der "bakken" er i aksjemarkedet.

Det er klart dramatisk når man får store børsfall, men folk som lever av å skrive må da vel kunne formidle et innold som står i et slags forhold til realitetene - og ikke en fantasi. "Juling" og "dramatiske fall" og "blodrøde tall" er det jo dekning for, men ikke renspikket idioti. Hva skulle de skrive om indeksene virkelig gikk i null? "Børsen i jordens sentrum?"

Mondis

Jeg har aldri vært noen tilhenger av å følge flokken, men nå følger visst flokken meg. Ford Mondeo er mest solgte bil i Norge i januar, og nå i februar venter vi vår. Den vil ligne mye på bilen på bildet, siden den er en stasjonsvogn som leveres i Tonic Metallic, men kjennere vil selvsagt se at det er et HAV av forskjeller på denne og en Ghia X (ironi).

Nåja. Vi ble stilt i utsikt levering i april, noe som passet oss siden vi ville ha bilen før ferien, og etter salt-sesongen her i Bergen. No such luck! Da selgeren ringte for en uke siden spurte jeg om han hadde noen byggedato og leveringsdato? "Den er bygget, og ventes i Bergen 16. februar."

Det er første bilen jeg og vi kjøper ny. Det er ikke kjølige kalkulasjoner som ligger bak, heller, men mer en "må ha!"-følelse som meldte seg med de første bildene jeg så av bilen. Far var traktorselger, og bilselger også (han kunne selge hva som helst, gjerne sand i Sahara), og ville nok vært betenkt over at vi kjøper Ford. (Han sverget til BMW fram til han ble pensjonist). Men vi har kjørt vår Mk.III Mondeo i fem år og liker den svært godt. Den nye ga en gedigen kjørefølelse da vi prøvde den. Nå får vi snart se om den innfrir. Alle jeg har sett med ny Mondeo har jeg "overfalt" med spørsmål om den, og de har bekreftet: "helt utrolig!", sa en ved barnehagen. "Jeg har kjørt VW og Audi de siste ti årene, men dette er noe HELT annet."

Helo

Ny måned, lysere dager, og tross snøen er det mulig å tenke seg en vår der framme et sted. Men tross mørketid og årets to verste måneder bak oss (november og januar), har jeg hatt gloriøse morgener hele tiden. Helt siden jeg slanket meg, faktisk, så det skyldes ikke (bare) nydelig kone og elskelige barn. Nei, jeg holder fast på vanen med å veie morgenens muesli så jeg ikke skal falle for fristelser.

Hva er så gloriøst med det? Vekten er elektronisk, og har fire siffer. Den har et ønske om å hilse på meg, virker det som, men "hello" har en bokstav for mye. I stedet blir jeg møtt med "helo", som kan uttales likt med "halo" altså "glorie". Det er bedre enn "hell", selv om det siste er mer dekkende for det å slanke seg. Jeg er vel litt rar, for jeg har ikke sluttet å more meg over dette.

Hilsenen minner også om en scene i fornøyelige "Father Ted", med salige Dermot Morgan (bildet) i hovedrollen. Han sitter og leser et "glossy mag" som tydeligvis inneholder en del sladder fra den katolske kirken. Det heter selvsagt "Halo!". "Father Ted" anbefales!