Dilemmaene i vår støtte til Ukraina

I en kronikk i Aftenposten 12. august ber Julie Wilhelmsen oss om å "makte å se dilemmaene og alternativene i vår fortsatte støtte til Ukraina." Det er i alle fall det tittelen sier. Jeg ble så opprørt over det jeg leste at jeg bestemte meg for å la være å skrive om den for å unngå å la følelsene få overtaket. I mellomtiden har Geir Flikke skrevet et godt svar som kom 16. august. Likevel må jeg få ta tak i det Wilhelmsen skriver i kronikken, og jeg tror jeg nå klarer å skrive ganske uopprørt. (Bildet: Chamberlain erklærer "fred i vår tid.")

Jeg har engasjert meg for Ukraina på forskjellige vis, blant annet gjennom pengestøtte til Fritt Ukraina. (Kom igjen folkens!) Men styrken ved et demokrati er meningsbrytning, så jeg stilte sinnet forsøksvis på "åpent" og leste kronikken. Wilhelmsen har jo fått Fritt Ords pris for 2023 for å ha «bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte.» Det er lite som gjør meg så opphetet som Russlands overfall på Ukraina, så noen nyanser og kjølende tanker var på sin plass fant jeg ut. 

Så hva er dilemmanene og hva er alternativene? 

I følge prisvinneren er dilemmaene for det første at vi må veie tap av land mot tap av liv, og for det andre at vi sender allslags våpen til Ukraina men våger ikke våre egne liv (i form av soldater i kamp). 

Dilemmaet "land mot liv" er absolutt reelt, men ikke "vårt." Det er Ukrainas land og ukrainernes liv dette gjelder, og det er de som står overfor slike dilemma. Det Wilhelmsen impliserer er at det er vi som ikke risikerer våre liv, vårt land og vår frihet som skal diktere for Ukraina hva de skal inngå av kompromiss. Dette er en svært arrogant holdning. Prisvinneren må vel tolkes slik at Vesten (NATO) skal kalibrere sin støtte til Ukraina slik at de blir tvunget til å inngå kompromisser med overfallsmakten Russland slik at liv kan spares. Det er vel alternativet i denne sammenhengen? At "vi" altså både kan og bør manipulere offeret Ukraina slik at overfallsmakten Russland blir passe fornøyd og avslutter sine angrep og inngår avtaler. 

Dette alternativet er ikke bra. Det er arrogant, manipulatorisk og derfor også egnet til å skape mistillit og fientlighet på vår (vestlige, demokratiske) side i mange tiår. 

Dilemmaet med å sende våpen men ikke soldater er ikke noe nytt. Som Flikke påpeker er denne typen våpenstøtte forankret i FN-pakten. Og som alle vet er det å engasjere NATO mot Russland "mann mot mann" og rakett mot rakett ikke et alternativ som vurderes som aktuelt av noen med vettet i behold. At man kan føle seg både maktesløs og feig får så være, men dette er ikke noe egentlig dilemma og alternativet med å engasjere NATO er totalt uaktuelt. 

Et element i Wilhelmsens kronikk som ikke blir viet så mye plass, er USAs støtte med klasebomber. Dette er ikke etisk våpenbistand, mener Wilhelmsen, og "innebærer også en implisitt nedprioritering av forhandling." Det er mye galt å si om klasebomber, og scenarier med ueksploderte bomber som mange år etter krigens slutt dreper barn som leker er gruoppvekkende. Men også her må nesten Ukraina få avgjøre selv. Det er de som vil få leve med disse konsekvensene (om de vinner områder på denne måten). Etiske våpen finnes vel ikke, for alle våpen dreper og ødelegger om enn på ulike vis og med ulik effektivitet. 

Wilhelmsen viser i sin innledning til "kompleksiteten i verdenspolitikken" og at man må "se det store bildet." Det store bildet er at dilemmaene "vi" står overfor er det Ukraina som må ta stilling til. Noe annet er uetisk manipulasjon. "Alternativene i vår støtte" er av samme slag. Skal vi manipulere Ukraina til å inngå kompromiss de ikke vil ha? Wilhelmsen etterlyser "det store bildet" og "lengre tidsperspektiv" men erkjenner også at "Putin-regimet ikke er et som inngår kompromisser man kan stole på." Den siste innrømmelsen er vel det viktigste poenget her.

I det store bildet, i lys av det lengre tidsperspektiv Wilhelmsen etterlyser, kommer Chamberlains "land for fred" avtale med Hitler tydelig fram. Kan forhandlinger og avtaler inngås med noen som ikke er til å stole på? Bildet over er dessverre en god illustrasjon på det mest sentrale dilemma og det eneste alternativet vi står overfor.