Året 2019

Selv om jeg har noen riktige spådommer på samvittigheten, så er jeg ikke synsk. Men siden så mange andre oppsummerer 2018 og spår (mer eller mindre forsiktig) om 2019, så våger jeg meg utpå. Det er mer vågestykket enn stoffmangelen som driver meg.

Jeg har veddet på at  året 2019 blir dårlig på børsen. Jeg solgte ut det meste av det jeg hadde i aksjefond i oktober, og har sett børsene stupe etter det. Det jeg hadde igjen har jeg også vridd over til utlandet, og redusert eksponeringen mot Oslo Børs. Så langt ser det ut til å slå til. Selv om veddemål mot børsen ofte slår feil, traff jeg rett med sist jeg kjøpte meg inn. Det var den dagen Oslo Børs var på sitt laveste i november 2008. Heldig to ganger på rappen? Vi får se. 

Men godt nytt er det ikke at børsene går ned. Ikke i seg selv, for det tyder på at økonomiene er på tur ned igjen. Det har vært en sammenhengende opptur siden den kraftige nedturen som går under navnet "Finanskrisen," og alle oppturer tar slutt. Denne oppturen har vært fyrt av en pengetrykking verden aldri har sett før, og kredittboblene har vokst seg store. De har en tendens til ikke å fisle ut, men sprekke. 

Rent bortsett fra økonomien, er det vel å frykte at alle trender fra 2018 vil fortsette inn i det nye året.

Trump vil fortsette å gjøre verden utrygg og politikken uforutsigbar. Da jeg før han ble president fjerndiagnostiserte mannen som paranoid narcissist, og sa at 30-åra var på programmet igjen, fikk jeg mye motbør. Nå er det vel ingen, kanskje bortsett fra Carl I. Hagen og hans like, som vil protestere på det. 

Putin vil fortsette å finansiere trollfabrikker, forsøke å myrde overløpere, og på ulike måter hjelpe Trump til å gjøre verden utrygg og uforutsigbar. 

Hvordan det går med Brexit vet ingen. De konservatives borgerkrig sammen med selvskadingsøvelsen med å bryte ut av EU kan lett føre til en Labour regjering med Corbyn i spissen. Partiet er IKKE som det norske Arbeiderpartiet. De ligger næmere Rødt. Brexit sammen med skapelsen av et Venezuela i Nord-Atlanteren vil ikke være en god kombinasjon. 

Nei, jeg bør slutte å se inn i kystallkulen. Det kan jo gå bedre enn jeg tror?

Trusselen fra Russland

Den russiske avrettingen med nervegift av Sergei Skripal og hans datter i Salisbury, England, tidligere denne måneden er bare ett element i et stadig tydeligere bilde av et agressivt Russland vi må beskytte oss mot. (Tegningen: Brooks i The Times 15.3.18) Det er heller ikke bare de to som ligger i koma som kom i fare, men opp til 131 personer i Salisbury i følge The Daily Telegraph. Giften var trolig plantet i datterens koffert i Moskva. 

I samme land ble Alexander Litvinenko myrdet i 2006 av agenter fra samme land med Polonium 210 - et radiokativt stoff som beviselig ble produsert i en russisk reaktor og administrert av to agenter som fremdeles går fri. Den svært grundige undersøkelsen konkluderte med svært høy sansynlighet for at operasjonen var godkjent av Putin. (Boka til Luke Harding om denne saken omtalte jeg her.)

Disse to hendelsene viser hvor langt Putins regime vil gå i å hevne de som motarbeider hans regime. Kostnadene med å anrike Polonium 210 og å frakte det til England for å ta livet av Litvinenko er beregnet til over 100 millioner kroner (Harding - A Very Expensive Poison). Å bruke den nervegiften regimet har utviklet i strid med avtaler de har inngått er trolig ikke like kostbart, men hensikten er den samme: å bruke uvanlige og grufulle midler for å markere seg. Likvideringen kunne vært utført raskere, mer effektivt og til mindre fare for omgivelsene (med pistol, for eksempel) - men nei: her gjelder det å vise muskler og å skape frykt og vemmelse. 

At Putins regime benekter enhver befatning med disse sakene er ikke så overraskende. Putin benektet også at russiske soldater var involvert i Ukraina, inntil han sa at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Makten kan markere seg på ulike vis, og å vise at man er hevet over alminnelige forventninger om sanndruelighet er en av dem. (Tegningen under: Matt i Daily Telegraph)

At noen i Storbritannia ble angrepet er ikke så merkelig. Russlands hensikter er åpenbart å angripe noen som ikke lenger står så støtt i en politisk alianse (EU). Angrepet viser de fleste kjennetegn på angrep fra Putins Russland: det er hevngjerrig, benektbart, oppfinnsomt - og det finner svakheter ved de åpne samfunn og utnytter dem. 

Destabilisering er åpenbart et mål. Usikkerhet et annet. Russiske soldater gikk inn i Ukraina uten uniformer eller andre kjennetegn. Trollfabrikkene og andre forsøk på å destabilisere vestlige demokratier er andre eksempler på dette. Mange vestlige land, herunder USA, er ofre for denne nye typen krigføring. Mer skremmende er vel cyber-angrepene på Estland og Georgia. 

Det er smertefullt å ta inn over seg denne trusselen fra Russland. Vondt å innse at snart 30 år uten kald krig forlengst er over. Vondt å forstå at Russland over et vidt register søker å undergrave og så splid hos sine naboer, og å invadere, forgifte og øve angrepskrig på de samme. 

Er det sant at de øver seg på å kutte de undersjøiske kablene som internet og annen kommunikasjon avhenger av? Selvsagt er det det. Like sant som at de posisjonerer seg for å ødelegge nasjonal infrastruktur som elektrisitet, vann- og gassforsyning hos oss og andre vestlige land. De øver også angrepskrig mot Finnmark, og utvikler et arsenal av nye giftgasser og atomvåpen. 

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har forlengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler. 

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform. 

Og PS - de som mener at 300 amerikanske soldater på vinterøvelse på Værnes er en trussel mot Russland kan ta seg en bolle!