En ønsket inflasjon?

Mens inflasjonen i land som USA nå er nede på 3%, holder den stand her i Norge på nivå som stadig "overrasker" både Norges Bank, SSB og NHO. LO med leder Følsvik mener at både inflasjon og rentenivå er "uakseptabelt" helt uten å ville se sammenhengene her. (Illustrasjon: NTB via DnB.)

På mitt beskjedne vis har jeg her på bloggen stadig påpekt at rentenivået i Norge er altfor lavt til å bremse inflasjonen. Når nå også lavrenteguruen framfor noen, Jan L. Andreassen, snur og både tror og (mest implisitt mener) at rentene vil holde seg oppe lenge, da er det all grunn til å høre etter. Den viktigste grunnen til at både renten og inflasjonen vil holde seg høye er at rentene har vært satt for lavt for lenge, og at staten har brukt for mye penger i forhold til hva den tar inn i skatter og avgifter. 

En ofte oversett grunn til at inflasjon er giftig for økonomien på både kort og (særlig) lang sikt, er at prismekanismen settes helt eller delvis ut av spill. Det ser vi tydelig i en analyse Statistisk sentralbyrå har gjort. Mange bedrifter bruker den generelle inflasjonen som bakteppe for å sette prisene høyere enn det kostnadene skulle tilsi. Ingen merker om en pris øker uten grunn, eller mer enn det er grunn til å øke den, siden "alle prisene" øker hele tiden. Er inflasjonen lav, vil man merke at prisen går opp og kanskje vende seg til en konkurrent. Når inflasjonen er høy øker alle prisene likevel, og det å vente med å gjøre en handel vil helt sikkert medføre at prisen er høyere når du endelig gjør handelen. (Det siste gjør også at inflasjonen er økologiens store fiende.)

Inflasjon driver også inflasjon, og det er her Jan L. Andreassen har vært særlig blind. Det er gode grunner til å si at inflasjonen som slo inn etter pandemien var importert, men Andreassen og andre var naïve når de hevdet at den ville dra sin veg når ubalansene i tilbud og etterspørsel var jevnet ut. Som en uønsket gjest i hjemmet er den lett å få inn, men et helvete å fjerne når den først har satt seg godt til rette i sofaen. 

Men har vi de rette ordningene og institusjonene for å bli kvitt inflasjonen? Samfunnsøkonom Kai Leitemo (emeritus) mener ikke det. Norges Bank er ikke selvstendig, mener han. 

En viktig grunn er at Norges Banks selvstendighet ikke er grunnlovsfestet, ulikt mange andre sentralbanker. Det gjør at sentralbanken alltid kan få nye instrukser fra Stortinget om hva som må gjøres. I sin tur gjør det at sentralbanken kontinuerlig må måle stemningen på Løvebakken. 

På Løvebakken er det, naturlig nok, meningsmålingene og neste valg som er avgjørende. Ingen grunn til å moralisere over det. Sånn er det bare. Problemet oppstår bare når sentralbanken indirekte lar seg motivere av kortsiktig popularitet og holder renten lavere enn det inflasjon og økonomisk aktivitet tilsier. Da vil inflasjonen bite seg fast, og føre til både høyere rente lenger enn ellers OG høyere ledighet. Det er lærdommen fra 70- og 80-tallet. 

Norges Banks selvstendighet er mangelfull siden det både er et inflasjonsmål (lav) OG et mål for aktiviteten i økonomien (høy):

I bestemmelse om pengepolitikken er dette presisert ved at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre heter det at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Jeg får ikke sagt det bedre selv, så jeg overlater et par avsnitt til Leitemo:

Ifølge Norges Banks egne beregninger er kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi fortsatt over kokepunktet og det hele halvannet år etter at de altfor sent forsto at inflasjonen ville bli et problem. Lite gjøres for å forsvare den svake norske valutakursen. 

Sentralbanken uttrykker videre overraskelse over at renteøkningene ikke har hatt tilstrekkelig effekt og at inflasjonen er blitt høy. Dette til tross for at Norges Bank selv har illustrert i egne inflasjonsrapporter hvordan en nå setter en lavere rente enn den man historisk har gjort for vellykket å stabilisere inflasjonen.

Med negativ realrente i Norge styrer vi mot mer inflasjon, godt hjulpet av et ekspansivt valgårbudsjett. Med andre ord: vi har en politisk villet høyere inflasjon enn det som er både mulig og ønskelig (på lengre sikt). Det er på tide at Regjeringen enten eksplisitt tar på seg ansvaret for dette, eller fremmer forslag om å endre mandat for Norges Bank. 

Inflasjonsnaivistene

Den årlige inflasjonsraten i Norge er nå på 6,7% (mai til mai). Mange, inklusive Norges Bank, SSB, og mange analytikere sier seg "overrasket" over det høye tallet. Dette er folk som burde vite bedre, og mange av dem har som jobb å vite bedre og å ta bedre avgjørelser enn det de har klart til nå.

Alle som har lest bloggen min det siste året vet at jeg har påpekt at inflasjonen vil øke og holde seg høyere lengre i Norge enn andre land. (Jeg skrev denne for et år siden.) Hvorfor? Fordi renten er for lav til å hindre dette. Inflasjonen blir ikke borte av at du klapper den, men av at du klasker til den hardt. Som når du slår myggen på armen din vil det svi, men myggen kreperer. 

Norge har lavere renter enn nesten alle land i Europa når vi burde ha høyere renter enn nesten alle andre land i Europa. Hvorfor det? Jo, fordi små valuataer (som vår) sliter i urolige tider. Investorer krever en premie for å sitte med små valutaer fordi disse er mindre omsettelige i en krise. Denne har vi ikke gitt, og derfor har etterspørselen etter kroner vært for lav.

Inflasjonen er som en ubuden gjest. Klarer du ikke å stoppe den i døra, så er det mye mer jobb å få den ut når den først har satt seg. Norges Bank har tydd til ønsketenkning heller enn kjølig analyse. 

Vi har, og har svært lenge hatt, negativ rente. Renten etter inflasjon - særlig målt mot boligprisene - har vært negative. Det har lønt seg å låne, og det å spare i bank har vært et tapsprosjekt. Det er det fortsatt. Dette bidrar i seg selv til at penger pøses ut i markedene, og at "boblen" blir større. 

Arbeidsmarkedet i Norge er brennhett, og det er boligmarkedet også. Begge i seg selv tilsier høyere renter enn i andre land uten disse forholdene, men nei. Norges Bank ser framover og tror at ting vil bedre seg. I mellomtiden har inflasjonen satt seg godt til, ordnet seg med snacks og lagt beina på salongbordet. 

Når den norske krona synker som en stein, så blir importerte varer mye dyrere. Det er ikke så vanskelig å forstå. At ikke Norges Bank har klart å kalkulere dette inn er forstemmende, særlig gitt at de burde tatt høyde for at ingen importører tar prisøkningen på egen kappe siden kundene har penger å bruke. Regjeringen pøser også penger inn i økonomien. Det er ikke så rart, for det er et valg til høsten som må vinnes og går rentene opp er det Norges Bank som får skylden og ikke Vedum. 

Jeg er bare en amatør-økonom, men jeg kjenner til de viktigste faktorene, begrepene og teoriene. Norges Bank og de andre sentrale aktørene kjenner også alt dette, og mye mer og bedre. Hvorfor tar de da så feil? La meg foreslå en forklaring: Group-think. De norske miljøene i triangelet Norges Bank - SSB - UiO er konsensus-drevne, og å stikke seg ut (for eksempel ved å kreve høyere renter enn de mest respekterte miljøene) har en høy sosial og karrieremessig kostnad.

Eller kanskje det bare er utbredt inkompetanse? 

Det er i alle fall ingen grunn til å holde igjen nå: Få rentene opp godt over 4%. Gjerne 5%. Det er best å klaske myggen. 

Manglende mangfold - eller statistisk enfold?

I en artikkel på E24.no aktualiserer Caroline Grundekjøn manglede mangfold blant norske toppledere med at det er "kun" 5% av topplederne som har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens 15% har bakgrunn fra andre vestlige land enn Norge. (Bildet: Getty Images)

Ikke noe sted brukes befolkningens sammensetning som sammenligningsgrunnlag, så her trenger Grundekjøn hjelp. Hvis poenget er mangfold må befolkningens sammensetning speiles, ikke sant? 

Statistisk sentralbyrå viser at ca. 7% av befolkningen har såkalt "ikke-vestlig bakgrunn." Avviket blant topplederne er i alle fall betydelig mindre enn jeg hadde sett for meg ut fra artikkelens innhold. To hoder til på bildet i E24.no og vi har en perfekt match. Fra før vet vi jo at kvinner er kraftig underrepresentert i akkurat denne gruppen, og det i betydelig større grad enn ikke-vestlige innvandrere. 

I befolkningen som helhet utgjør vestlige innvandrere også ca. 7%, noe som gjør denne gruppen kraftig overrepresentert blant topplederne i Norges største bedrifter med sine 15%. Hvis dette skal være et problem for mangfoldet må det vel være fordi de norske er underrepresentert blant topplederne? 

På meg virker det som om artikkelen ble skrevet med konklusjonen først og at "base rate" derfor ble underkommunisert eller rettere sagt totalt neglisjert. Den ville ødelagt poenget. 

Manglende mangfold er en utfordring på mange felt i samfunnet. Det at man rekrutterer personer som ligner en selv er et faktum, akkurat som de fleste søker sammen med personer man ligner eller har mye til felles med. Det er ikke bare på toppen av de børsnoterte selskapene dette skjer, men over alt.

Dette poenget hadde fortjent en artikkel med et bedre grunnlag.