Manglende mangfold - eller statistisk enfold?

I en artikkel på E24.no aktualiserer Caroline Grundekjøn manglede mangfold blant norske toppledere med at det er "kun" 5% av topplederne som har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens 15% har bakgrunn fra andre vestlige land enn Norge. (Bildet: Getty Images)

Ikke noe sted brukes befolkningens sammensetning som sammenligningsgrunnlag, så her trenger Grundekjøn hjelp. Hvis poenget er mangfold må befolkningens sammensetning speiles, ikke sant? 

Statistisk sentralbyrå viser at ca. 7% av befolkningen har såkalt "ikke-vestlig bakgrunn." Avviket blant topplederne er i alle fall betydelig mindre enn jeg hadde sett for meg ut fra artikkelens innhold. To hoder til på bildet i E24.no og vi har en perfekt match. Fra før vet vi jo at kvinner er kraftig underrepresentert i akkurat denne gruppen, og det i betydelig større grad enn ikke-vestlige innvandrere. 

I befolkningen som helhet utgjør vestlige innvandrere også ca. 7%, noe som gjør denne gruppen kraftig overrepresentert blant topplederne i Norges største bedrifter med sine 15%. Hvis dette skal være et problem for mangfoldet må det vel være fordi de norske er underrepresentert blant topplederne? 

På meg virker det som om artikkelen ble skrevet med konklusjonen først og at "base rate" derfor ble underkommunisert eller rettere sagt totalt neglisjert. Den ville ødelagt poenget. 

Manglende mangfold er en utfordring på mange felt i samfunnet. Det at man rekrutterer personer som ligner en selv er et faktum, akkurat som de fleste søker sammen med personer man ligner eller har mye til felles med. Det er ikke bare på toppen av de børsnoterte selskapene dette skjer, men over alt.

Dette poenget hadde fortjent en artikkel med et bedre grunnlag. 

Løsningsaversjon

Hvorfor avviser så mange de etter hvert klare konklusjonene om sammenhengen mellom menneskelige utslipp av karbondioksid, metan og andre gasser - og økningen i snittemperatur på planeten jorden?

Ett svar kan være løsningsaversjon. I Solution Aversion: On the relation between ideology and motivated disbelief argumenterer Campbell og Kay for at uønskede løsninger fører til at man avviser problemet. Hvis løsningen er at du må slutte å fly og kjøre bil, for eksempel, er det flere som avviser at det finnes et problem med klimagasser. 

De bruker fire tilfeller for å avgjøre hva det er som fører tilhengere av de to viktigste partiene i USA til å vurdere faktagrunnlaget helt ulikt. Når deltakerne i et av forfatternes eksperimenter ble forklart at løsningen på klimautfordringene var høyere skatter og reguleringer trodde 22% av republikanerne på bevisene for temperaturøkninger, mens 55% av dem trodde på dem når løsningene ble presentert som markedsbaserte. 

Det er nok ingen grunn til å tro at resultatene kun er repliserbare i USA, selv om de politiske polene er svært så tydelige der. De irrasjonelle måtene vårt sinn fungerer på har etter hver blitt godt kartlagt av forskere i tradisjonen til Daniel Kahneman og andre, og løsningsaversjonen er nok et eksempel på hvordan overordnede engasjement styrer bevisvurderingen i mange saker. 

Daniel Finkelstein i The Times, for eksempel, peker på at hvorvidt du trodde på Ford eller på Kavanaugh etter å ha sett dem avgi vitnemål i svært stor grad var betinget av om du var republikaner eller demokrat. Han hevder, med utgangspunkt i forskningen til Campbell og Kay, at flere republikanere ville trodd på Ford dersom demokratene hadde lovet å støtte en annen republikansk orienter dommer dersom Kavanaugh ble droppet. 

Likedan ville kanskje flere trodd på menneskeskapte klimaendringer dersom løsningene som ble foreslått var mer akseptable? 

Tendensen til å holde fast på hva man tror er bunnsolid, men ikke urokkelig. Evnen til å endre mening består, men den er ikke enkel å aktivere. Evolusjonen har ordnet det slik, men det er ikke opplagt at det som har holdt menneskeslekten gående i årtusener er det mest egnede til å holde oss og planeten vi bor på gående i så mange tusen år til. 

Thinking, Fast and Slow

Denne boka av nobelprisvinner Daniel Kahneman er ikke ny, men jeg har nettopp lest den ferdig. "Buy it fast and read it slow" står det på omslaget - og var det jeg gjorde.

Temaet er, kort fortalt, forholdet mellom intuitiv og rasjonell tenkning. Den korte versjonen er at våre raske og intuitive beslutninger har innebygde feil som gjør at vi mennesker systematisk tar irrasjonelle valg i mange sammenhenger. Gammelt nytt?

Det har nok streifet flere opp gjennom tidene at vi ikke er så smarte som vi tror, men i denne boka får vi en systematisk gjennomgang basert på kontrollerte forsøk som avdekker systematikken i det hele.

Boka er på godt over 400 sider med ganske liten skrift - eller omtrent 200.000 ord etter mine mer eller mindre intuitive kalkulasjoner.

Det finnes mer lettleste bøker som dekker noe av den samme forskningen. Et eksempel er Cordelia Fines A Mind of Its Own: How Your Brain Distorts and Deceives. Den leste jeg for flere år siden. En annen er Gary Marcus - Kluge: The Hapazard Construction of the Human Mind. Denne siste er i større grad en forklaring på hvorfor hjernen fungerer på den ikke alltid så rasjonelle måten som Fine og Kahneman avdekker i sine bøker.

Men disse to utgjør ikke noen erstatning for Kahnemans bok. Jeg vil si det så sterkt at ingen som opererer innen akademiske eller politiske miljøer bør la være å lese den.

Min plan er å ta for meg noen av de mer sentrale temaene fra boka i noen innlegg utover året.

Konklusjon - Klar befaling!