Hva var det jeg sa?

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av samfunnsøkonomi, et fag jeg ikke har studert annet enn på videregående. Jeg er derfor amatør. Men selv jeg kunne se at renten i Norge ble satt opp i et altfor labert tempo, noe jeg kommenterte her på bloggen flere ganger. "Inflasjonsnaivistene" kalte jeg Norges Bank og sjefsøkonomer både her og der. Året før var jeg også på plass og påpekte det spinnville i at Norges Bank satte renten ned til null i 2020: Å stenge folk inne og så dynke dem med penger, ville åpenbart føre til inflasjon så snart dørene ble åpnet. 

Nå kom rapporten som ga meg rett i 2023, og med implikasjon også i 2022. En konklusjon er at Norges Bank reagerer for sent på hendelser i andre land, og dermed blir med-syklisk. Banken har også overvurdert kronens posisjon, noe som har gitt en solid inflasjonsimpuls gjennom svekket valutakurs. Premien for å sitte med norske kroner heller enn for eksempel Euro eller Pund, har vært negativ. Dette påpekte jeg i juni 2023. Selvgodhet på NOKs vegne har vært en solid inflasjonsdriver, og svært lett å unngå. 

Men det er heller ikke så lett å være Norges Bank. En vesentlig samfunnsaktør, LO, synes å ha liten eller ingen forståelse av helt elementære sammenhenger i økonomien. Dette er kanskje en grunn til at Norges Bank er tydelige på at de holder rentene for lave, men den viktigste er vel at Norges Bank ikke er selvstendig. De kan stadig få ny instrukser fra Stortinget. Og den de har nå blander målene på en måte som gjør det vanskelig å være Norges Bank, og å opptre forutsigbart overfor aktører som har makt til å påvirke kronekursen. 

Det er jo gøy å få rett, men det hadde vært mye bedre om Norges Bank fikk rett. 

Så hva er det som gjør at de bommer på denne måten? Disse folkene er jo eksperter. De har, i motsetning til meg, studert samfunnsøkonomi og andre relevante fag i årevis etter videregående. De kan regne, og har avanserte modeller og datakraft som forslår. 

Jeg vil fremme naiviteten som forklaringsmodell. En overdreven tiltro til kronas status der ute i finansmarkedene, kombinert med lange liv i et land der alt går bra nesten hele tiden. Modellene er ikke bedre enn de forutsetningene de bygger på, og de legges inn av mennesker med levde liv i "verdens beste land." 

En ønsket inflasjon?

Mens inflasjonen i land som USA nå er nede på 3%, holder den stand her i Norge på nivå som stadig "overrasker" både Norges Bank, SSB og NHO. LO med leder Følsvik mener at både inflasjon og rentenivå er "uakseptabelt" helt uten å ville se sammenhengene her. (Illustrasjon: NTB via DnB.)

På mitt beskjedne vis har jeg her på bloggen stadig påpekt at rentenivået i Norge er altfor lavt til å bremse inflasjonen. Når nå også lavrenteguruen framfor noen, Jan L. Andreassen, snur og både tror og (mest implisitt mener) at rentene vil holde seg oppe lenge, da er det all grunn til å høre etter. Den viktigste grunnen til at både renten og inflasjonen vil holde seg høye er at rentene har vært satt for lavt for lenge, og at staten har brukt for mye penger i forhold til hva den tar inn i skatter og avgifter. 

En ofte oversett grunn til at inflasjon er giftig for økonomien på både kort og (særlig) lang sikt, er at prismekanismen settes helt eller delvis ut av spill. Det ser vi tydelig i en analyse Statistisk sentralbyrå har gjort. Mange bedrifter bruker den generelle inflasjonen som bakteppe for å sette prisene høyere enn det kostnadene skulle tilsi. Ingen merker om en pris øker uten grunn, eller mer enn det er grunn til å øke den, siden "alle prisene" øker hele tiden. Er inflasjonen lav, vil man merke at prisen går opp og kanskje vende seg til en konkurrent. Når inflasjonen er høy øker alle prisene likevel, og det å vente med å gjøre en handel vil helt sikkert medføre at prisen er høyere når du endelig gjør handelen. (Det siste gjør også at inflasjonen er økologiens store fiende.)

Inflasjon driver også inflasjon, og det er her Jan L. Andreassen har vært særlig blind. Det er gode grunner til å si at inflasjonen som slo inn etter pandemien var importert, men Andreassen og andre var naïve når de hevdet at den ville dra sin veg når ubalansene i tilbud og etterspørsel var jevnet ut. Som en uønsket gjest i hjemmet er den lett å få inn, men et helvete å fjerne når den først har satt seg godt til rette i sofaen. 

Men har vi de rette ordningene og institusjonene for å bli kvitt inflasjonen? Samfunnsøkonom Kai Leitemo (emeritus) mener ikke det. Norges Bank er ikke selvstendig, mener han. 

En viktig grunn er at Norges Banks selvstendighet ikke er grunnlovsfestet, ulikt mange andre sentralbanker. Det gjør at sentralbanken alltid kan få nye instrukser fra Stortinget om hva som må gjøres. I sin tur gjør det at sentralbanken kontinuerlig må måle stemningen på Løvebakken. 

På Løvebakken er det, naturlig nok, meningsmålingene og neste valg som er avgjørende. Ingen grunn til å moralisere over det. Sånn er det bare. Problemet oppstår bare når sentralbanken indirekte lar seg motivere av kortsiktig popularitet og holder renten lavere enn det inflasjon og økonomisk aktivitet tilsier. Da vil inflasjonen bite seg fast, og føre til både høyere rente lenger enn ellers OG høyere ledighet. Det er lærdommen fra 70- og 80-tallet. 

Norges Banks selvstendighet er mangelfull siden det både er et inflasjonsmål (lav) OG et mål for aktiviteten i økonomien (høy):

I bestemmelse om pengepolitikken er dette presisert ved at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre heter det at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Jeg får ikke sagt det bedre selv, så jeg overlater et par avsnitt til Leitemo:

Ifølge Norges Banks egne beregninger er kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi fortsatt over kokepunktet og det hele halvannet år etter at de altfor sent forsto at inflasjonen ville bli et problem. Lite gjøres for å forsvare den svake norske valutakursen. 

Sentralbanken uttrykker videre overraskelse over at renteøkningene ikke har hatt tilstrekkelig effekt og at inflasjonen er blitt høy. Dette til tross for at Norges Bank selv har illustrert i egne inflasjonsrapporter hvordan en nå setter en lavere rente enn den man historisk har gjort for vellykket å stabilisere inflasjonen.

Med negativ realrente i Norge styrer vi mot mer inflasjon, godt hjulpet av et ekspansivt valgårbudsjett. Med andre ord: vi har en politisk villet høyere inflasjon enn det som er både mulig og ønskelig (på lengre sikt). Det er på tide at Regjeringen enten eksplisitt tar på seg ansvaret for dette, eller fremmer forslag om å endre mandat for Norges Bank. 

"Overraskende høy prisvekst - kjerneinflasjonen på rekordnivå" (DN)

Overskriften står i Dagens Næringsliv i dag. 

Hvordan i all verden kan Norges Bank og andre være overrasket over den høye prisveksten? Jeg er bare en glad amatør i økonomifaget, men det var ikke særlig krevende å se at dette (og ikke Norges Banks prognose)  måtte inntreffe. 

Banken gikk ut på nyåret og fortalte at de skulle selge norske kroner i betydelige mengder i februar. Det betyr i seg selv en lavere kronekurs, for når tilbudet overgår etterspørselen må prisen ned. Altså blir norske kroner billigere, og alt vi importerer (som er mye i en liten og åpen økonomi) dyrere. I fjor fikk man gjerne en euro for 10 kroner, mens nå er det 11 kroner som gjelder. Det gjør import i Euro ti prosent dyrere! 

Norges Bank har også vært av de mest forsiktige med å sette opp rentene. I Europa er det vel nå bare Danmark, Bulgaria og Sveits som har lavere renter, og det gjør norske kroner billigere og importen dyrere. 

At ledigheten i Norge er historisk lav gjør også sitt. Det er høy etterspørsel i økonomien, og vanskelig å få tak i folk. Det driver lønningene opp, og så har vi spiralen i gang.  

Det er på tide at Norges Bank tøffer seg og viser at de mener alvor med å oppfylle sitt oppdrag om å få inflasjonen ned til 2%, for magisk tenkning, kronesalg og Europas tredje laveste rentesats gjør ikke susen. Fra regjeringen får de ikke mye hjelp i alle fall.