From clogs to clogs in three generations

Det er ønskelig i et samfunn å ikke bare ha moderate økonomiske forskjeller mellom folk, men også muligheten for alle til å kunne forbedre sin økonomiske posisjon. Etter Piketty har det satt seg en forestilling om at ekstrem velstand henger ved i generasjoner. Den forestillingen er det kanskje på tide å kvitte seg med. Overskriften min er hentet fra et ordtak fra Lancashire som blir brukt av Prof. Douglas McWilliams i en snart utkommende bok med tittelen The Inequality Paradox. 

The Times rapporterer at rikdom vinnes og tapes innen tre generasjoner. Det er Centre for Economics and Business Research som har gjennomført studien. Mens det tidligere var mest "gamle penger" i avisens Rich List (1.000 personer), er det nå mest "nye penger" som både oppstår og forsvinner fortere. Donasjoner til veldedige formål har også økt betraktelig fra denne gruppen med erkerike. 

Men ikke bare utviklingen og sammensetningen på toppen i inntektsskalaen utfordrer Piketty-ortodoksien. I dette århundre har også ulikhetene i Storbritannia blitt mindre. I 2016 var ulikhetene i Storbritannia tilbake til nivået fra 1986, og det er Office of National Statistics som måler dette. Over de siste åtte år, omtrent, har inntektene til den fattigste femtedelen økt med 13% i kjøpekraft, mens den rikeste femtedelen har tapt kjøpekraft med 3,4%. 

Bildet som ofte tegnes, der ulikhetene øker og de rike bygger murer rundt sin rikdom, må altså nyanseres betraktelig. Men fortsatt er en av verdens største utfordringer at noen selskaper og en god del individer unndrar seg beskatning. Det er et internasjonalt problem som krever internasjonale løsninger. Venstresidens nasjonalisme og proteksjonisme er fullstendig ute av stand til å gjøre noe med dette.