Klaustrofobi og annen panikkangst

Jeg har klaustrofobi, og jeg får behandling for det. (Bybanen får illustrere saken - grunnen ser dere under)

Det å skrive blogg er jo blant annet å skape seg et public image - enten man vil eller ikke, og enten man er bevisst på det eller ikke. Jeg har ikke brettet ut mitt privatliv her og jeg kommer heller ikke til å gjøre det, men fenomenet panikkangst har offentlighetens interesse i den grad at jeg gjerne bruker meg selv som eksempel.

Når jeg gjør det håper jeg kanskje at jeg kan bidra på min lille måte til to ting:

• Gjøre fenomenet litt mer kjent og dermed litt mindre "farlig" og stigmatiserende`.
• Vise at man med fordel kan ta tak i det og øke livskvaliteten.

For min del er det litt tidlig å erklære seier over klaustrofobien selv om jeg er klart bedre. Men først kanskje et par ord om hvorfor jeg tok kontakt med lege og en gang i september (var det vel?) satt i et rom med to psykologer og syv andre "pasienter".

I lang tid har jeg vært skeptisk til lukkede rom av ulik art. Det er i og for seg sunt og naturlig, men det har ballet på seg. Noen opplevelser har bitt seg fast og gitt sterkt ubehag, og kroppen har reagert sterkere og sterkere i møte med noen situasjoner. Da det å ta Bybanen ble en skrekkopplevelse, og jeg begynte å få panikkanfall i bilkø og i buss, skjønte jeg at det var på tide å se monsteret i kvitauget. Det var ikke lenger nok å unngå heiser og toalett uten vindu. Min "mentale termostat" var skikkelig ute av balanse og begynte å gjøre deler av dagliglivet til en prøvelse.

Jeg fikk time hos fastlegen og fra han tok jeg meg med en henvisning. Etter noen søk fant jeg Trond Sjøbø som har jobbet med panikkangst, og skrev til han (han sa det var greit å bruke hans navn). Etter en konsultasjon der han klassifiserte min plage som "klassisk klaustrofobi", fikk jeg plass på gruppeterapi sammen med syv andre med stort sett andre manifestasjoner av panikkangst.

Hvordan det har vært skal jeg ta opp i et senere innlegg, men bare her si at jeg har stor tro på gruppeterapi. I Bergens Tidende leste jeg om forsøk med behandling av panikkangst og sosial angst som er nettbasert. Det er sikkert vel og bra, men i neste gang skal jeg ta for meg hvordan terapien har vært, og i det hele tatt.