Min cave

Kunne ikke motstå fristelsen. Her er et bilde fra vinkjelleren min, tatt av Dawn Phillips i september 2008.

Hvor har jeg sett deg før?

Alle kjenner fenomenet: du ser noen, og personen virker kjent, men du kan ikke plassere vedkommende. I går, da Islands nye (midlertidige) sentralbanksjef ble vist fram, var det ikke slik. På et øyeblikk var jeg tilbake på Rena i Østerdalen i 1978. Der hadde vi en demonstrasjon og en aksjon mot Sør-Afrikanske varer. "Vi" var Sosialistisk Ungdoms sommerleir, og Svein Harald Øygard ble tatt med til Politistasjonen for å ha klistret lapper med budskapet på bokser med hermetikk på Samvirkelaget.

Svein Harald var pragmatisk orientert, og ble etter hvert med i Arbeiderpartiet. Broren, som også var med på Rena og på aksjonen, forsvant ut enda lengre til venstre et par år senere, og siden har jeg ikke sett ham. Noen ansikt glemmer du bare ikke, og de er gjerne sterkt forbundet med et sted, en stil og en stemning (for å sitere en gammel sigarettreklame).

SISTE: jeg ble nysgjerrig, og søkte etter broren til Svein, Knut Øygard. Han er forbundssekretær i Fellesforbundet.

Norsk politikk

Med en slik overskrift lurer jeg på hvorfor du har begynt å lese på selve teksten? Var det bildet (av regjeringsbygget) ? Eller kanskje du, som jeg, er mer enn alminnelig interessert i politikk? Kanskje det, for spesielt lystig er det ikke i norsk politikk for tiden. Med mindre man er Ap-supporter, da. Jeg hevdet i mitt foreløpig siste innlegg i serien "Politikk og personlighet - del VI", at det å tilhøre et parti omtrent er som å være fotball-fan. Så det å kalle noen "Ap-supporter" er i samsvar med den observasjonen.

2009 er et valgår, og det kan være på tide å sammenfatte en del av de ting som framstår som klart og tydelig allerede. Når det gjelder regjeringen er disse:

• Den sittende regjeringen er preget av sterk slitasje. Det merkes tydeligere i noen departement enn andre, men inntrykket er likevel allment.


• Stoltenberg er en dyktig kommunikator og en intelligent person, men hans evner som leder av et kollegium ligger alt å dømme rundt middels eller litt under.


• Kristin Hallvorsen er ikke bare SVs beste kort, hun er deres eneste. Uten henne vil SVs grunner til å være i regjering bli borte, men hun driver ikke gjennom SV-politikk i sitt departement. Det er vel en vesentlig grunn til hennes (relative) suksess.


• Regjeringen ligger på noen målinger an til å bli gjenvalgt, men dette er Aps fortjeneste. "Stø kurs" eller Adenauers "Keine Experimente" er budskapet som selger, ispedd noen velkjente men innholdsløse honnørord.


• Dette er gjenspeilet i Aps forslag til Stortingsvalgprogram. Det er visst helt fritt for politikk eller vesentlige grep. Slikt kan jo avskrekke potensielle velgere.


• Men: nå er pakkene levert, og det spørs hvor lenge minnet om julenissen lever når krisens ringvirkninger slår inn i flere og flere nabolag og vennekretser? Har Ap gått på en for tidlig formtopp?

Nå ser det ut til at regjeringen skal få god hjelp av opposisjonen. Høyre har visst ennå ikke gått bort fra sin helt misforståtte strategi om å skaffe en ny regjering. Folk ønsker ikke først og fremst en ny regjering, men en bedre politikk. I Norge har vi alltid jekket ut den sittende regjeringen uansett hvor godt det har gått i landet - det var et sjokk for Høyre/KrF/V i 2005. Kanskje vi gjenvelger dem når alt går dårlig? Det er i så fall også opposisjonens feil:

• Hvordan et flertall for opposisjonen kan bli til en ny regjering framstår som et komplett mysterium. KrF/Venstre og FrP utelukker hverandre gjensidig.


• FrP har tydeligvis en strategi som enten er basert på gigantomani (ved neste stortingsvalg etter dette kan vi, som Ap etter krigen, få rent flertall i Stortinget) eller bevisst avmakt (vi får ikke flertall for vår politikk uansett, og da kan det være det samme).


• Det er ikke klart hva et flertall for opposisjonen skal kunne føre til av praktisk politikk. Hvis ikke de fire partiene kan samle seg om en en slags erklæring som sier "i det minste dette er vi enige om", så vil apatien senke seg over aktivistene i de fire partiene.

Mye annet er også foruroligende på høyrekanten for tiden:

• Når meningsmålingene synker mot 20% tryker FrP - som vanlig - på panikk-knappen, og spiller ut muslim-kortet. Når Siv Jensen går i fistel i redsel for de skremmebildene hun selv har malt i grelle farger, da nærmer det seg valg.


• Når dette så blir møtt av nye skremmebilder, her av 30-åras jødehat, bidrar det ikke til å ta debatten ned på det nivå der den hører hjemme: hvordan oppnå den optimale integrering i Norge?

Hva må gjøres? Jeg har ingen enkel oppskrift, og i kjent skolestil-retorikk er det klart at det trengs en "dyp og omfattende holdningsendring". Jeg bryr meg lite om hva regjeringspartiene bør gjøre bedre, for jo fortere SV er ute av departement som har med kunnskap og forskning å gjøre, jo bedre! Så hva burde opposisjonen ha gjort i en verden som ikke var så forskjellig fra den vi lever i?:

• Det er for mye å forlange at de skal enes om å danne en felles regjering, eller si noe om hvordan en ny og bedre kan etableres. Men de kan klare å lage en liste på ca. 10 punkter som de vil forplikte seg på å gjennomføre etter valget, dersom de fire partiene får flertall. Og så si noe i retning av at "på ett eller annet vis vil det vel bli en ny regjering, men med hvem og hvordan er det ikke så greit å si nå". Selv dette virker urealistisk nå, men det går an å håpe. Litt, i alle fall.


• Kjøre valgkamp på saker og politikk, og ikke "ny regjering". Det siste er, helt åpenbart, en tapersak for opposisjonen all den tid det er et mysterium hvordan en slik kan bli til. Arbeiderpartiet mangler politikk, og det må valgkampen få vist.

Min optimisme, sett fra Høyre, er svært begrenset. Sett fra venstresiden kan den vel heller ikke være spesielt lys? For hvilken politikk skal føres etter valget dersom regjeringen fortsetter? Administrasjon av status quo synes å være det eneste tydelige så langt.

Norsk politikk er i en sørgelig tilstand!

Exit SAAB

Som spådd tidligere på denne bloggen går SAAB til skifteretten. De har, som heleid datterselskap av GM, gått med store tap i mange år. Hadde ikke GM gått inn for 20 år siden som deleier, og så for 11 år siden som heleier, ville selskapet vært ute av historien for lenge siden.

GM har ikke vært noen god eier, til det har de slitt for mye på andre fronter og lidd av beslutningsvegring. De har rett og slett manglet svar på de to avgjørende spørsmål: hva er SAAB? Hvorfor har vi SAAB? Resultatet er en manglende profil og manglende investeringer. Det går ikke ann å kjøre toppmodellen med samme plattform i 10-11 år, for eksempel, og forvente suksess.

Så hva er SAAB - bortsett fra et konkursbo? En gang var de blant de sikreste bilene, sammen med naboen Volvo. Nå er nesten alle biler sikre, med fem stjerner i NCAP og slikt. Andre biler enn SAAB starter også i kulden. Svaret er at profilen er for utydelig. BMW er sportlig og kompakt, Audi er teknikk og kvalitet, Mercedes er komfort, og Volvo er fremdeles sikkerhet og trausthet - men har, ulikt SAAB, utviklet seg, og vært i front i flere segmenter og hatt spennende nye konsepter.

Også volummerker har lagt seg på en tydelig strategi. Toyota er synomymt med pålitelighet, for eksempel, og Europeisk Ford har fortreffelige kjøreegenskaper. I de to siste årene, med ny Mondeo og Fiesta, har de også lagt "stil" til sine kjennetegn. Merker uten slike kjennetegn sliter. Opel, et annet GM merke, er et eksempel.

Noen fantaserer om at Indiske eller Kinesiske produsenter vil kjøpe SAAB for en rimelig penge. Det er mulig, men de vil likevel forsvinne fra Sverige. Det er modellene de eventuelt kjøper, og så blir de produsert i Kina eller India. Det skjedde med Rover. Rover 75 ble utviklet da BMW eide Rover, og var en god bil i en litt gammeldags (om enn pen) stil. Den finnes fremdeles, men nå heter den Roewe og lages i Kina for det asiatiske markedet. Historien om Rover gir folk i Trollhättan lite å håpe på.

Politikk og personlighet - del VI

De tidligere innleggene i denne serien sto i 2008: 31. desember, 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. Sist var jeg kommet fram til omtrent 1978.

Tirsdag var jeg på Årsmøtet i Bergen Høyre. Det er travelt å være småbarnsfar, men såpass må man få med seg om man kan. Jeg så meg rundt og så mange som var aktive sammen med meg på slutten av 90-tallet og begynnelsen av dette årtusenet. En var blitt Byrådsleder, en annen gruppeleder i Bystyret, og en tredje Stortingsrepresentant. Det var hyggelig å treffe alle sammen, og interessant å høre på Erna. Men hva har endret seg for meg på 30 år?

Det er et annet parti. Da var det SV og nå er det Høyre. Da var jeg svært aktiv, og nå er jeg betydelig mindre aktiv. Ikke mindre interessert i politikk, men jeg går ikke på møter flere ganger i uka. På møtene nå klappes det, mens vi sang betydelig mer i SV. Men likevel: noe er og forblir det samme:

• Det å være med i et parti, i alle fall som aktiv, er litt som å være fotball-fan: man støtter laget uansett hvem som er treneren og hvem som spiller der. Og uansett i hvilken divisjon man spiller.


• Dette betyr at man ikke har sitt politiske grunnsyn oppe til vurdering særlig ofte, om i det hele tatt.

Hva var det som gjorde at jeg beveget meg bort fra SV? Lå det i kortene i 1978 eller 1979?

Tror ikke det, nei. Det er lett å skrive om historien, og "bevise" en større konsistens enn det er grunnlag for. De fleste av oss gjør det, som oftest ubevisst. Jeg likte og liker politikk, for jeg har alltid hatt ganske lett for å argumentere godt (selvskryt skal man høre på...). Lagidrett har aldri vært noe for meg, og selv om jeg løp fra alle på 60-meter og hoppet lengst i stille lengde, har heller ikke andre deler av idretten lokket meg. I grunnskolen og på videregående var jeg flink, men det er noe eget med å stå fram og snakke. Man kan vise for alle at man duger til noe, uten å score mål.

For snart 30 år siden var jeg på Nord-Trønderradioen. Jeg arrangerte prøvevalg på Namsos vgs., og ble intervjuet av den tidligere rektoren - som nå var radioreporter. Det gikk svært bra. Straks jeg fikk mikrofonen foran meg snakket jeg poengert og tydelig, kvikt og morsomt. Mine foreldre hørte det også, og de var begeistret. Det ga mersmak. På videregående samlet jeg meg posisjoner første året, utøvde dem det andre, og avviklet dem det tredje. Jeg fikk høre fra Oslo at det var en plass til meg i Sentralstyret i SU dersom jeg kom til Oslo. Det fristet.

Etter videregående, i 1981, kom jeg inn på Handelshøyskolen her i Bergen, men valgte å ta et år i arbeidslivet. Jeg var redd for å bli mono-kulturell. Jeg var valgkampsekretær i Nord-Trøndelag SV, og reiste rundt på skolevalg for SV, og startet fire nye lokallag. Jeg traff Hanna Kvanmo og andre notabiliteter (hun spurte etter meg ved neste valg, noe som smigret meg uutsigelig - derfor får hennes bilde pryde innlegget!), men begynte å gå lei.

Det var tungt å dra mye organisasjonsarbeid. Jeg var SU i Namsos, og var med i flere styrer og råd enn jeg har oversikt over i dag. På en samling for førstekandidater og valgkampledere i Trondheim i 1981 begynte min nagende tvil å få næring. Jeg husker som det var i går at vår coach (som det vel heter i dag), Stortingsrep. Stein Ørnhøi, sa: "vi må jo huske at Stortingsvalgprogrammet vårt koster tre statsbudsjetter". Da som nå er det en samling gode ønsker og dyre løfter.

Men det som var helt avgjørende i den prosessen som førte til at jeg i 1987 meldte meg ut av SV var at jeg flyttet til Trondheim høsten 1982. Jeg begynte i et lokallag av SV der, men skjønte jo at det ville ta tid og mye arbeid å få den typen posisjoner som jeg hadde hatt i Nord-Trøndelag. Jeg var tom, og konsentrerte meg heller det å studere og få nye venner. I 1983 ble jeg overtalt, nærmest truet, til å stille som ungdomskandidat på listen til Fylkestingsvalget i Nord-Trøndelag. Men jeg gjorde ingen innsats i valgkampen. Året før hadde jeg vært i DDR, men mer om det i neste innlegg i serien.

Sult i USA

Helt siden jeg leste Jacob Holdts Amerikanske Bilder (Pax Forlag) en gang på 70-tallet, har jeg visst at en betydelig andel av innbyggerne i USA sulter. Særlig gjelder dette svarte. Dette vil trolig ramme flere ettersom arbeidsledigheten griper om seg, for det sosiale sikkerhetsnettet i USA er ikke spesielt robust - eller gjerne helt fraværende. Den grunnleggende tankegangen er fremdeles at man får greie seg selv.

Men likvel: at 11% av innbyggerne i verdens rikeste land sulter har forekommet meg ganske utrolig. Fryktelig, men utrolig. Under mine besøk har de delene av underklassen jeg har sett heller virket overdrevet velfødde, for ikke å si bælfeite. Kan det virkelig være at folk går til sengs uten mat i magen? Jeg undersøkte saken, søkte på "Families in the US Going Hungry", og fikk denne historien fra CBS News.

Jeg undersøkte saken litt nærmere, og så jo at det ikke dreide seg om sult. Rett nok svarte 32 prosent av de som hadde "lav matsikkerhet" at noen hadde vært sulten på ett eller annet tidspunkt, men denne kategorien kan omfatte alt fra det alvorlige til helt trivielle tilfeller. Det det dreier seg om er lav matsikkerhet, og hva er så det? Jo, det er at man i løpet av et år minst en gang har bekymret seg for om man vil ville gå tom for mat før man fikk mer penger. Om dette inntraff sier ikke tallene noe om, det er bekymringen som registreres. Men New York Times vil fortsette å omtale dette som sult siden det er et mer skrekkinnjagende ord. Man vil altså fordreie virkeligheten for å skape mer oppmersomhet omkring det som er et alvorlig problem.

Det er fryktelig å være fattig: et ustoppelig stress og en uendelig bekymring for å dekke de mest grunnleggende behov. Man er, eller føler seg i alle fall, i tillegg utstøtt og fornedret. Men sult som vi kjenner det fra katastrofer i Afrika og Asia er det fint lite av i USA.

Det frie markeds endeligt?

Nå skrives nekrologene over det frie marked. Alle økonomiene i verden befinner seg i et synkronisert fall, og det er det frie marked som får skylden. Enkelte hevder det er ferdig allerede, og sosialister verden over tar seg inn på sine kott på leting etter Karl Marx' Das Kapital. Men kanskje de skulle se etter Adam Smith i stedet. Han var Professor of Moral Philosophy i Glasgow, og det var under studiene der han sies å ha utviklet a passion for reason, liberty and free speech. Det er lidenskaper jeg selv "lider" av, og dette gjør også hovedverket An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations desto mer interessant. Det blir regnet som grunnlaget for faget som opprinnelig het political economy - og kanskje burde gå tilbake til denne benevnelsen?

Mange tillegger Adam Smith oppfatninger han ikke hadde, enten de støtter markedsøkonomien eller ikke. Smith var betydelig mer nyansert enn både tilhengere og motstandere av markedsøkonomien tror. Uansett kan man ikke forvente at han verken skulle se eller forstå den rådende krisen, men en del av det han skrev om mer spesifikke fenomen har også gyldighet fremdeles. Om boliger skrev han for eksempel: "A dwelling-house, as such, contributes nothing to the revenue of its inhabitant", hvilket betyr at "the revenue of the whole body of the people can never be in the smallest degree increased by it"(s. 281). Det ville det vært lurt å huske da stadig større spekulasjoner ble "sikret" med boligverdier av skjøreste sort.

På Island, og også i Londons City, burde de kanskje ha lagt merke til at "the rate of profit is always highest in the countries that are going fastest to ruin" (s. 266), og langt flere burde tatt inn over seg at “when the profits of trade happen to be greater than ordinary, overtrading becomes a general error" (s. 466), og billig kreditt (som vi har sett de siste årene, og som nå skal "fikse krisen") omtalte han foraktelig som "the Daedalian wings of paper money" (s. 321). Litt sol så smelter de, og de som har fløyet høyt styrter i havet.

Men intet er nytt under solen: "All for ourselves, and nothing for other people, seems, in every age of the world, to have been the vile maxim of the masters of mankind." (s. 10) Det viser seg tydelig i alle forsøk vi nå ser på å redde eget skinn gjennom fordeler for eget land og egen bransje, og medfølgende ulemper for andre land og bransjer.

- alle henvisninger til Wealth of Nations er til The Glasgow edition, Oxford UP 1976.

Reklame?

Nei, jeg har ikke gitt etter for markedskreftene og begynt med reklame for biler. Heller tvert om. Men dersom du kan engelsk, mener du har humoristisk sans og en interesse for biler, så er Sniffpetrol.com nettstedet for deg. Jeg liker spesielt "reklamene" deres - som denne (se særlig nederst til høyre: "The Ultimately Despised Machine"). "Reklamen" for nye Golf er også spot on.

Egentlig burde dette stått til høyre på denne siden, under "Ukens anbefaling", men der er det ikke plass for bilder.

What a way to run a railroad!

Mye suppe kokes på spiker, ikke minst gjelder det oppslag i media. Men slike oppslag lager gjerne sin egen virkelighet - særlig hvis politkere spiller på lag med kokkene.

Nå er det Per-Kristian Foss som visstnok "utfordrer" Erna Solberg. Grunnlaget for dette er tynt, men kretser i Oslo Høyre jobber hardt for Foss - og Foss prøver ikke særlig hardt å avkrefte statsministerambisjonene. Derfor får saken rulle og gå, og både Solberg og Foss havner statig lengre unna sine respektive ambisjoner. Jeg sier med Daffy Duck (bildet): "what a way to run a railroad". (eller var det Bugs Bunny? - Daffy er i alle fall mer fotogen i dette tilfellet)

Men man må prøve å se det positive i alt: det må være klart for alle at Høyre har minst TO politikere som åpenbart vil være fremrangede statsministre. KrF har ingen, ingen i FrP har regjeringserfaring, og Sponheim leder et miniparti.

Men veien fram til ny regjering er innhyllet i tåke. Jeg ser at Høyre planlegger en kampanje i mars der budskapet er: "6 måneder til du kan få ny regjering". Jeg håper dette er feil, for strategien og budskapet er helt feilslått. Ingen vil la seg begeistre av noe som åpenbart er en tapersak for opposisjonen. Ingen kan forklare klart og tydelig hvordan en ny regjering vil bli etablert, enn si hvem som vil lede den.

Skal Høyre gjøre et godt valg må det fokusere saker, og sørge for at det blir oppmerksomhet på disse. Folk må få klart for seg hvorfor man skal gå og stemme på partiet, og hvilke følger gjennomslag for politikken vil få for samfunnet og en selv.

I 2005 trodde man at "mer av det samme", og "vi har lykkes", var veien til fornyet tillit. Det ble Høyres dårligste stortingsvalg gjennom tidene. I 2001 ble alle lei av å si "skatt og skole", men da var det tydelig hva Høyre sto for, og hva partiet ville gjøre. Det hjalp på resultetet at FrP lå nede for telling, og at regjeringen Stoltenberg hadde gjennomført en upopulær avgiftsreform, men alle visste også hvilken forskjell det kunne gjøre å stemme på Høyre.

De eneste som vinner på å gjøre valget 2009 til et regjeringsvalg er Arbeiderpartiet. Skal Høyre gjøre et godt valg i år må det satse på politikken - ikke regjeringsspørsmålet.

Selg Alt Samma

Nå skal regjeringen Stoltenberg kaste 800 millioner inn i tapssluket SAS. Selskapet gikk med underskudd under høykonjunkturen, og det var ikke vanskelig å forstå hvordan det ville gå når pilene begynte å peke rett ned. Nå begrunner Brustad denne håpløse støtten med å redde arbeidsplasser og distriktspolitiske hensyn, noe konkurrentene i Norwegian med god grunn avviser som gyldig grunn.

SAS hadde ingen sjanse til å overleve uten en stor strategisk partner i form av Lufthansa, KLM/Air France, eller British Airways. Det innså styret i høst. SAS har ingen sjanse nå heller.

Da den sivile luftfarten tok av etter andre verdenskrig var det lite risikovillig kapital, så de ulike land gikk inn som eiere av de fleste selskapene. Det gikk nasjonal prestisje i å ha et luftfartsselskap, og i de tre små skandinaviske landene fikk vi SAS (også kjent som Svensk Alt Samma). Statens eierskap favoriserte SAS i alle de år over konkurrenten Braathens SAFE gjennom reguleringer og ulike tiltak, og SAS ble en lat monopolist. Med operasjoner i tre land fikk vi også tre sett med fagforeninger, og mer enn tre ganger så stor sjanse for å få streiker. Ulikheter i bedriftskultur i de tre landene har ikke vært til hjelp - heller det motsatte.

Selvsagt vil det være skadelig om SAS går konk fra en dag til den neste. I en kort periode, inntil en annen aktør har tatt over de fly og det mannskap som er nødvendig for å operere forsvarlig, vil det være kritisk. Men SAS var ikke kommet dit, og derfor er heller ikke dette argumentet gyldig. Det er også lenge siden SAS har fløyet ruter på godviljen, så argumentet med kommunikasjoner i distriktene er heller ikke gyldig.

Det eneste fornuftige man kan gjøre er å selge til en av de tre Europeiske nettverksoperatørene. Det eneste som taler imot er stats-fetisjismen til SV, nasjonalismen til Sp, og fagforeningstyranniet i Ap. Det er tre dårlige grunner, men tre sterke årsaker, til at staten vil kaste gode penger etter dårlige. Igjen!

Nytt innslag på bloggen

Den ser litt unnselig ut på høyre marg, under bilde og profil, så derfor flagger jeg den nye kategorien i bloggen: Ukens anbefaling. Her vil jeg ukentlig komme med en anbefaling av en bok, plate, film, TV-serie eller annet. Kortfattet, men likevel...

Illustrasjonen er fra akkurat denne ukens "Ukens anbefaling".