Politikk og personlighet - del V

De tidligere innleggene i denne serien sto 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. De er tilsynelatende selvsentrerte, men bare tilsynelatende. Formålet er som før å undersøke hvordan personer, omgivelser og "tidsånden" virker inn på det politiske perspektiv man anlegger. Personen er meg - og noe av formålet er å følge Sokrates' påbud om å kjenne seg selv.

Hva var mitt "politiske syn" i 1978? I den grad det lar seg rekonstruere: mye var nok sentrert rundt utenrikspolitikk. Den kalde krigen dominerte verdensbildet mitt, og jeg trodde vel som de fleste i SV at arbeid for fred og forsoning mellom kapitalistiske og kommunistiske stater var veien å gå. Virkeligheten lå et sted midt mellom østlig og vestlig propaganda. De Øst-Europeiske landene var ufrie men økonomisk rettferdige, mens de vestlige var frie men økonomisk urettferdige. Vi ville ha det beste fra begge sider. I den tredje verden - utviklingslandene - foregikk en frigjøringskamp der særlig vår NATO-allierte USA var på feil side. De fattige landene ble holdt nede av vestlig kapitalisme, og utnyttet av multinasjonale (men egentlig Amerikanske) selskap. I Sør-Amerika hadde USA innsatt et fascistisk regime i Chile, og jeg sendte undergrunnsaviser til Chile innpakket i aluminiumsfolie (mot gjennomlysning) med private og fiktive avsendere. Den gang som nå var offentligheten ensidig i sin dekning av konflikten mellom Israel og Palestinerne - men med motsatt fortegn. Vi støttet PLO, og enhver annen organisasjon for frigjøring.

1978 begynte jeg på Namdal Gymnas (som ble Namsos videregående skole før jeg gikk ut tre år senere). Det ble starten på et mer omfattende engasjement på alle fronter. Jeg brukte første året på å skaffe meg posisjoner, det andre på å utøve dem, og det tredje på å kvitte meg med dem. Fra 1977 til 1982 var jeg leder i Namsos SU, jeg var med og startet SV-lag i Overhalla der jeg satt i styret. Jeg var i Landsstyret i SU (og fikk beskjed om at en plass i sentralstyret sto klar dersom jeg flyttet til Oslo). Jeg var også i Fylkesstyret i SV, og hadde en uendelig rekke med verv både her og der. Inklusive det å være elevrepresentant i Fylkesskolestyret. Læringskurven var bratt og gøy.

Sommeren 1978 var jeg på SUs sommerleir på Rena i Østerdalen. Når jeg ser på bildene derfra er det svært mange som har figurert i den nasjonale offentligheten. Erik Solheim var leder i SU den gangen, og han var også på besøk på Skilleås. På sommerleiren fikk vi beskjed om å organisere et alternativ til Operasjon Dagsverk den høsten - Skoleelevenes solidaritetsaksjon. Pengene skulle gå til SWAPO i Namibia (derfor Namibias flag øverst i denne posten). På plass på Gymnaset fikk jeg dratt sammen en organisasjon, som også omfattet Bjarne Håkon Hanssen (nåværende helseminister). Med meg som leder samlet vi inn like mye som OD. Det ble en slitsom men givende opplevelse, og mye organisasjonserfaring ble samlet. Jeg ledet også flere studiesirkler, og fikk undervisningserfaring "the hard way".

Oppi det hele meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund, jeg ble med i det første styret i Overhalla Historielag, og gikk også på skolen. Men politisk mono-kulturell ble jeg ikke: mine to beste venner sympatiserte med Høyre - ja, de startet Unge Høyre i Overhalla. Vi delte interessen for politikk og musikk, men var bare enige om det siste. I ettertid ser jeg dette som viktig: det ble umulig for meg å følge det mønster som mange havner i, der man demoniserer politiske motstandere - eller i hvert fall danner enkle "oss vs. dem" konstellasjoner.

Kanskje skal jeg skryte på meg evnen og viljen til å se saker fra andres synsvinkel også? Dette forsøket på å se mitt tidligere jeg utenfra vil aldri bli noen objektiv øvelse, så jeg skal være forsiktig med å tilkjenne meg selv edle egenskaper. Men: jeg innbiller meg at de som kjenner meg godt vil gi meg kredit for å åpne for muligheten av at jeg kan ta feil??? Eller tar jeg kanskje feil? Det har vel hendt før!

Pinter og poetokratiet

(Bilde: Max Nash/AP)

Harold Pinter, en genial engelsk dramatiker, døde julaften. I NTBs notis nevnes et par av hans skuespill, og at han "var også kjent som en politisk aktivist på venstresiden som var svært kritisk til USAs utenrikspolitikk". Som om dette var en av hans store ytelser i livet. Godt over 90% av verdens befolkning har vært kritisk til USAs utenrikspolitikk under George W. Bush, men sitatet viser igjen at journalister og offentligheten forventer at store forfattere skal ha en særlig innsikt i politikk og verdens beskaffenhet. Alt tyder på at det er noe stort tull.

Notisen fra NTB nevner ikke noe om at også ga sin støtte til Den internasjonale komité til forsvar for Slobodan Milosevic, og sammenlignet USA med Nazi-Tyskland. Som dramatiker var Pinter et geni - et ubehagelig geni, riktignok. Den som ikke blir rystet av stykker som The Homecoming kan ikke være riktig skrudd sammen. Men som politisk analytiker var Pinter skrudd. Helskrudd.

Det var jo også Knut Hamsun, samt våre hjemlige m-l forfattere. Tolstoy - som kunne skrive subtilt og nyansert om kvinners følelser - behandlet sin egen kone helt grusomt. Så hvorfor fortsetter presumtivt fornuftige mennesker å lytte til hva forfattere uttaler om nesten hva som helst?

Premisset later til å være at de som har en slik utviklet innsikt i menneskelige forhold og det menneskelige sinn også må ha en innsikt på samme nivå også på andre felt. De blir dyrket som genier på alle sosiale felt. Men har noen i det hele tatt noe eksempel på forfattere det har vært grunn til å høre på når det gjelder politiske forhold? Det er i alle fall en lang rekke politiske idioter blant store forfattere. Premisset er åpenbart feil.

Jeg er blant dem som får en indre "bullshit alert" når jeg hører uttrykk som "forskning viser at", men jeg finner mange grunner til å feste lit til funn som viser at intelligens finnes i mange ulike former, og at det ikke er noen nødvendig overføring mellom disse. For mange år siden så jeg en av disse Nobelpris-samtalene fra Stockholm der nobelprisvinnerne samtaler om verdensproblemene. Jeg ble etter kort tid overbevist om at de var ensporete og banale i hodet alle sammen. Geniale på sine felt, helt klart, men ute av stand til å si noe vettugt om verden utenfor sitt smale felt.

Slik er det åpenbart med forfattere også. Men: berømmelse på ett felt gir tydeligvis fri tilgang til media, og dørene åpnes på vid vegg når berømthetene også sier noe bombastisk eller oppsiktvekkende (og dermed unyansert og trolig feilaktig). Trøsten får være at vi som ikke er skapende genier får anledning til å godte oss over genienes åpenbare idioti.

The History of the World. Part II

Here is the next, and last, instalment:

Then came the Middle Ages. King Alfred conquered the Dames, King Arthur lived in the Age of Shivery, King Harlod mustarded his troops before the Battle of Hastings, Joan of Arc was canonized by George Bernard Shaw, and the victims of the Black Death grew boobs on their necks. Finally,the Magna Carta provided that no free man should be hanged twice for the same offense.

In midevil times most of the people were alliterate. The greatest writer of the time was Chaucer, who wrote many poems and verse and also wrote literature. Another tale tells of William Tell,
who shot an arrow through an apple while standing on his son's head.

The Renaissance was an age in which more individuals felt the value of their human being. Martin Luther was nailed to the church door at Wittenberg for selling papal indulgences. He died a horrible death, being excommunicated by a bull. It was the painter Donatello's interest in the female nude that made him the father of the Renaissance. It was an age of great inventions and discoveries.

Gutenberg invented the Bible. Sir Walter Raleigh is a historical figure because he invented cigarettes. Another important invention was the circulation of blood. Sir Francis Drake circumcised the world with a 100-foot clipper.

The government of England was a limited mockery. Henry VIII found walking difficult because he had an abbess on his knee. Queen Elizabeth was the "Virgin Queen." As a queen she was a success. When Elizabeth exposed herself before her troops, they all shouted "hurrah." Then her navy went out and defeated the Spanish Armadillo.

The greatest writer of the Renaissance was William Shakespear. Shakespear never made much money and is famous only because of his plays. He lived in Windsor with his merry wives, writing tragedies, comedies and errors. In one of Shakespear's famous plays, Hamlet rations out hissituation by relieving himself in a long soliloquy. In another, Lady Macbeth tries to convince Macbeth to kill the King by attacking his manhood. Romeo and Juliet are an example of a heroic couplet.

Writing at the same time as Shakespear was Miquel Cervantes. He wrote "Donkey Hote". The next great author was John Milton. Milton wrote "Paradise Lost." Then his wife dies and he wrote "Paradise Regained."

During the Renaissance America began. Christopher Columbus was a great navigator who discovered America while cursing about the Atlantic. His ships were called the Nina, the Pinta, and the Santa Fe. Later the Pilgrims crossed the Ocean, and the was called the Pilgrim's Progress. When they landed at Plymouth Rock, they were greeted by Indians, who came down the hill rolling their was hoops before them. The Indian squabs carried porpoises on their back. Many of the Indian heroes were killed, along with their cabooses, which proved very fatal to them. The winter of 1620 was a hard one for the settlers. Many people died and many babies were born. Captain John Smith was responsible for all this.

One of the causes of the Revolutionary Wars was the English put tacks in their tea. Also, the colonists would send their parcels through the post without stamps. During the War, Red Coats and Paul Revere was throwing balls over stone walls. The dogs were barking and the peacocks crowing. Finally, the colonists won the War and no longer had to pay for taxis.

Delegates from the original thirteen states formed the Contented Congress. Thomas Jefferson, a Virgin, and Benjamin Franklin were two singers of the Declaration of Independence. Franklin had gone to Boston carrying all his clothes in his pocket and a loaf of bread under each arm. He invented electricity by rubbing cats backwards and declared "a horse divided against itself cannot stand." Franklin died in 1790 and is still dead.

George Washington married Martha Curtis and in due time became the Father of Our Country. Then the Constitution of the United States was adopted to secure domestic hostility. Under the
Constitution the people enjoyed the right to keep bare arms. Abraham Lincoln became America's greatest Precedent. Lincoln's mother died in infancy, and he was born in a log cabin which he built with his own hands. When Lincoln was President, he wore only a tall silk hat. He said, "In onion there is strength." Abraham Lincoln write the Gettysburg address while travelling from Washington to Gettysburg on the back of an envelope. He also signed the Emasculation Proclamation, and the Fourteenth Amendment gave the ex-Negroes citizenship. But the Clue Clux Clan would torcher and lynch the ex-Negroes and other innocent victims. On the night of April 14, 1865, Lincoln went to the theater and got shot in his seat by one of the actors in a moving picture show. The believed assinator was John Wilkes Booth, a supposedly insane actor. This ruined Booth's career.

Meanwhile in Europe, the enlightenment was a reasonable time. Voltaire invented electricity and also wrote a book called "Candy". Gravity was invented by Issac Walton. It is chiefly noticeable in the Autumn, when the apples are falling off the trees. Bach was the most famous composer in the world, and so was Handel. Handel was half German, half Italian and half English. He was very large. Bach died from 1750 to the present. Beethoven wrote music even though he was deaf. He was so deaf he wrote loud music. He took long walks in the forest even when everyone was calling for him. Beethoven expired in 1827 and later died for this.

France was in a very serious state. The French Revolution was accomplished before it happened. The Marseillaise was the theme song of the French Revolution, and it catapulted into Napoleon. During the Napoleonic Wars, the crowned heads of Europe were trembling in their shoes. Then the Spanish gorrilas came down from the hills and nipped at Napoleon's flanks. Napoleon became ill with bladder problems and was very tense and unrestrained. He wanted an heir to inherit his power, but since Josephine was a baroness, she couldn't bear him any children.

The sun never set on the British Empire because the British Empire is in the East and the sun sets in the West. Queen Victoria was the longest queen. She sat on a thorn for 63 years. He reclining years and finally the end of her life were exemplatory of a great personality. Her death was the final event which ended her reign. The nineteenth century was a time of many great inventions and thoughts. The invention of the steamboat caused a network of rivers to spring up. Cyrus McCormick invented the McCormick Raper, which did the work of a hundred men. Samuel Morse invented a code for telepathy. Louis Pasteur discovered a cure for rabbis. Charles Darwin was a naturalist who wrote the "Organ of the Species". Madman Curie discovered radium. And Karl Marx became one of the Marx Brothers.

The First World War, cause by the assignation of the Arch-Duck by a surf, ushered in a new error in the anals of human history.

The History of the World. Part I

Earlier in my blog I have solved all the most important problems in the world. They are easy. When I now attempt to write the history of the world, I need the help of Richard Lederer, of St. Paul's School, and his collected bloopers from students all over the US first published in The Language Quarterly, Vol. XIII (1987), No. 4. Over to you Richard:

One of the fringe benefits of being an English or History teacher is receiving the occasional jewel of a student blooper in an essay. I have pasted together the following "history" of the world from
certifiably genuine student bloopers collected by teachers throughout the United States, from eight grade through college level. Read carefully, and you will learn a lot.

The inhabitants of Egypt were called mummies. They lived in the Sarah Dessert and travelled by Camelot. The climate of the Sarah is such that the inhabitants have to live elsewhere, so certain areas of the dessert are cultivated by irritation. The Egyptians built the Pyramids in the shape of a huge triangular cube. The Pyramids are a range of mountains between France and Spain.

The Bible is full of interesting caricatures. In the first book of the Bible, Guinesses, Adam and Eve were created from an apple tree. One of their children, Cain, asked "Am I my brother's son?" God asked Abraham to sacrifice Issac on Mount Montezuma. Jacob, son of Issac, stole his brother's birthmark. Jacob was a patriarch who brought up his twelve sons to be patriarchs, but they did not take to it. One of Jacob's sons, Joseph, gave refuse to the Israelites.

Pharaoh forced the Hebrew slaves to make bread without straw. Moses led them to the Red Sea, where they made unleavened bread, which is bread made without any ingredients. Afterwards, Moses went up on Mount Cyanide to get the ten commandments. David was a Hebrew king skilled at playing the liar. He fought with the Philatelists, a race of people who lived in Biblical times. Solomon, one of David's sons, had 500 wives and 500 porcupines.

Without the Greeks, we wouldn't have history. The Greeks invented three kinds of columns - Corinthian, Doric and Ironic. They also had myths. A myth is a female moth. One myth says that the mother of Achilles dipped him in the River Stynx until he became intolerable. Achilles appears in "The Illiad", by Homer. Homer also wrote the "Oddity", in which Penelope was the last hardship that Ulysses endured on his journey. Actually, Homer was not written by Homer but by another man of that name.

Socrates was a famous Greek teacher who went around giving people advice. They killed him. Socrates died from an overdose of wedlock. In the Olympic Games, Greeks ran races, jumped, hurled the biscuits, and threw the java. The reward to the victor was a coral wreath. The government of Athens was democratic because the people took the law into their own hands.

There were no wars in Greece, as the mountains were so high that they couldn't climb over to see what their neighbours were doing. When they fought the Parisians, the Greeks were outnumbered because the Persians had more men. Eventually, the Ramons conquered the Geeks. History call people Romans because they never stayed in one place for very long. At Roman banquets, the guests wore garlic in their hair. Julius Caesar extinguished himself on the battlefields of Gaul. The Ides of March killed him because they thought he was going to be made king. Nero was a cruel tyranny who would torture his poor subjects by playingthe fiddle to them.

- Next time: The Medevil Period. (Photo: Hoffman Photographic)

Politikk og personlighet - del IV

Til nå har jeg skrevet tre innlegg i denne serien: 21. mai, 11. august og 21. november. Klikk dere tilbake dit for å få hele forløpet. Formålet er å undersøke hva som betyr mest for ens politiske ståsted: arv eller miljø. Eller rettere: hvilke er de viktigste faktorene som styrer ens utvikling i retning av et verdensbilde. Her representert med politisk grunnsyn, og meg selv som eksempel. Valget av illustrasjon er tematisk: er vi forutbestemt, som toget, til å følge et bestemt forløp, eller kan vi også spore av? OK, kanskje litt søkt, men jeg likte bildet. Det får holde som begrunnelse for illustrasjonen (fra Boston Globe). Det er penere enn Berge Furre, som prydet det forrige innlegget.

Før jeg går videre med året 1977 og den kronologiske fortellingen kan det være på plass med noen metodologiske aspekter. Det å skulle bruke en selv som undersøkelsesobjekt er vanskelig. Distansen blir borte, og anstrengelsene ved å prøve å legge an 'the view from nowhere' (for å bruke Thomas Nagels uttrykk) blir betydelige. Men: fordelen er at detaljene og det egenopplevde blir desto tydeligere.

Da året ble 1977 gikk jeg i 8. klasse på ungdomsskolen og skulle konfirmeres. Jeg abonnerte på Ny Tid, og jeg ble gammel nok til å melde meg inn i et politisk parti. Jeg tror bestemt at det som skjedde den sommeren var sterkt bestemmende for mitt videre politiske virke. Berge Furre og Finn Gustavsen lekket rapporten om Loran C og Omega - at Norge, uten offisiell klarering, stilte sitt område til rådighet for avlytting mv. til fordel for USA. Det var tale om riksrett og annet. Jeg ble engasjert, og følelsen av å ha rett men bli overkjørt av makta og offentligheten ble sterkt motiverende for meg. Da jeg den sommeren ble kontaktet av en hyggelig kar som var Valgkampsekretær for Nord-Trøndelag SV ble jeg også smigret. Han brukte abonnementslistene til Ny Tid, og jeg fikk en del materiale som jeg lovet å dele ut. Jeg syklet ganske mange mil den sensommeren og høsten før valget.

Jeg ble enten kontaktet, eller ble satt i forbindelse med, Namsos SV. Jeg meldte meg inn, og ble med på studiesirkel. Dette ble starten på mye sykling og haiking for å dekke avstanden mellom Skilleås og Namsos, som var ca. 18 kilometer. Min (fille-)onkel Palmer, som bodde på Hylla - der veien mot Overhalla forlot Namsos ble en vanlig stopp på veien hjem. Palmer, gift med fars søster Karen, var en pensjonert skredder som hadde vært med i krigens sluttfase og var glødende kommunist. Han abonnerte på Friheten og fikk mye propaganda fra den Sovjetiske ambasaden. Tante Karen var vel kanskje klodens snilleste, og Palmer var interessant å diskutere med. Min far hadde et annet syn enn Palmer, kan man vel si, og han var også av den tydelige sorten i politiske diskusjoner. Men han var overraskende tolerant med meg i mitt avvik. Kjærligheten til ens barn er, har jeg jo selv også oppdaget, en kraft som ikke lar seg kue. Det må ha vært noe der - samt en velutviklet klokskap.

Valget gikk riktig elendig, men SV kom på vippen. Jeg møtte mange intelligente, snille og åpne mennesker i Namsos SV. De årene jeg holdt på med politikk i Namdalen, først i Namsos SV, hele tiden i Namsos Sosialistisk Ungdom (som jeg ledet fra 1978 til 1982), og så i Overhalla SV, var utrolig rike. De var viktige for meg i å utvikle min selvstendighet, og også på det å få trygget på min identitet som skoleflink og intellektuell. I løpet av 1977 reiste jeg også på min første konferanse: på Snåsa. Hit kom Erik Rudeng, som sterkt oppmuntret meg til å sikte på en universitetsutdannelse.

Det er vel kjent for de fleste at andre har grodd fast i sine oppfatninger. Fakta og argumenter rokker dem ikke. Oss selv da? Kjølig analyserende, klartseende og klarttenkende. Helt uten behov for å beskytte eksisterende oppfatninger i møte med virkeligheten. Helt klart. Rimelig? Neppe! Ethvert menneskes sinn beskytter sine fordommer og sitt verdensbilde på det mest innbitte.

I ungdommen er man mer søkende. Tilfeldige og ikke så tilfeldige påvirkninger har større sjanse for å nå gjennom sinnets beskyttelse. For meg var det vel i 1977 viktig å få anerkjennelse, danne min egen identitet og bli selvstendig. På kjøpet fikk jeg styrket det akademiske aspektet av min identitet. Alt lå til rette for at jeg også skulle være sosialist, eller i det minste sosialdemokrat, også 31 år senere. Slik gikk det ikke. Følg med, følg med!!!

Grådighet og annen styggedom

Vi mennesker lar følelsene styre våre handlinger. Nei, det er kanskje feil måte å si det på: menneskers handlinger styres av følelser. Flere studier av mennesker som har mistet sine følelser på grunn av hjerneskade, viser at disse er fullt i stand til å vurdere hva som er rett å gjøre i tenkte tilfeller. Men de er HELT ute av stand til å velge selv. G. Simeon og flere skrev i 1997 en artikkel i American Journal of Psychiatry om 30 tilfeller av depersonaliseringssyndromet. Det betyr at de ikke lenger var i stand til å føle, og disse mistet også evnen til å foreta handlinger som krevde valg. Eslinger og Damasio skrev i Neurology i 1985 om en pasient som dette, kallt EVR. Han fikk, grunnet en tumor, operert bort en del av hjernen der forbindelsene mellom følelser og det pre-frontale cortex finner sted. Livet hans gikk i dass, kort sagt, og han klarte nesten ikke å foreta valg av noe slag. Når han mannet seg opp til det, så var de uten unntak helt håpløse. Saver og Damasio publiserte videre i 1991 studier av denne pasienten i Neuropsychologia der de viste at hans analytiske evner var upåvirket.

Selv om dette materialet er litt tynt for bastante konklusjoner, så må man vel kunne si at følelsene ikke er noe som kommer i tillegg til rasjonelle avgjørelser i livet. De er nødvendige for rasjonelle avgjørelser. "Magefølelsen" er antakelig like pålitelig som analysen - dersom du må foreta et viktig valg. Ikke alle følelser er forstyrrende - det å føle riktig er en nødvendig del av praktisk visdom. Dette visste Aristoteles for 2400 år siden.

Grådighet er etter alt å dømme en viktig motivasjon for de boblene økonomien har utviklet de siste årene. Grådighet er ikke vakkert, eller noe man gladelig innrømmer å føle. Den var faktisk en av de syv dødssynder. Det var også misunnelse. Mens grådighet stadig blir holdt fram som essensen av ondskap, så har misunnelsen - som også var en av de syv dødssynder - fått offisielt stempel som godkjent av vår rød-grønne regjering.

Misunnelse får oss ikke ut av den pågående nedgangen i økonomien. Misunnelse motiverer ikke til investeringer og satsing. Det gjør den utskjelte grådigheten. Nå har alle økonomer plutselig blitt Keynesianere, så da passer det godt å sitere John Maynard Keynes, som også får pryde dette innlegget med et bilde:

"For at least another hundred years we must pretend to ourselves and to everyone that fair is foul and foul is fair; for foul is useful and fair is not. Avarice and usury and precaution must be our gods for a little longer still. For only they can lead us out of the tunnel of economic necessity into daylight." "The Future", Essays in Persuasion (1931) Ch. 5, JMK, CW, IX, pp.329 - 331, Economic Possibilities for our Grandchildren (1930).

"Foul is useful, and fair is not". Kortere, og bedre, kan det ikke sies.

Å løse to kriser på en gang

Finanskrisen, og tilbakeslaget i realøkonomien som følger, er godt dekket i alle media for tiden. Selvsagt med de obligatoriske overdrivelsene og tåpelige overskriftene. Denne krisen vil føre til langt flere ledige her i landet. Tall som 100.000 og 120.000 har kommet fra tallknusere i ellers velrenomerte foretak. Det er vel grunn til å tro at noen av disse vil komme fra finansnæringen?

En krise er ikke bare håpløs. Mange som blir ledige blir nødt til å vurdere sin vei videre i livet. Var jeg egentlig inne på riktig spor? Gjorde jeg noe jeg følte var meningsfullt? Hva om noen av disse får et tilbud om en ny og meningsfull vei, i et yrke som er noe av det viktigste et samfunn kan by på?

Om kort tid vil skremmende mange av skolens realfagslærere gå av med pensjon. Omtrent to tredjedeler, mener jeg å ha lest. Den demografiske utviklingen er ubønnhørlig, og konsekvensene for elever og i neste omgang for samfunnet er dramatiske. Snart finnes det ikke kompetanse innen realfagene på mange skoler. Alle vet at noe må gjøres, men ingen gjør noe annet enn å produsere formaninger og store ord.

Men flere av de som formodentlig blir ledige har realfaglig bakgrunn, eller kan i alle fall omskoleres i den retningen. Hva med å innføre overgangsordninger og tilskudd til omskolering? Idéen er alldeles gratis, men den fordrer at regelryttere setter kjepphestene på stallen for en stund, den krever at læreryrket gjøres attraktivt for noen som har levd høyt på løse penger, og ikke minst krever det handling og målrettede tiltak.

På denne måten kan en krise som pågår nå begrense en som kommer om kort tid. Er ikke det en god idé?

Ronny Wittgenstein

Just for once I will publish something here in English. Below is my translation from an old exam script. The student was smart, but not very energetic. Rather than just leave, he wrote the following during a six hour exam some 12-13 years ago. It is worth keeping in mind that Wittgenstein wrote: 'A serious and good philosophical work could be written consisting entirely of jokes'. But that was Ludwig. Here is Ronny:

Ronny Wittgenstein

Question:
It has been claimed that Wittgenstein's later philosophy represents a break with the philosophical tradition. Explain a few points in Wittgenstein's philosophy where such a break can be said to be evident.


The answer of student nr. **** (translated by O M Skilleås)

Ronny Wittgenstein (1907-1992) is the founder of the philosophical tradition we today call 'ronnism'. He left a number of philosophical works on almost any conceivable topic. Yet the main interest in Ronny Wittgenstein's late philosophy remained epistemological. Is it possible to have secure knowledge? And if not - how can we be sure of that?

Ronny led a life in loneliness. His grotesque exterior made social intercourse near impossible. Even his own mother wanted nothing to do with him, and it is gripping to read his autobiography Ronny W., where he relates his difficult upbringing.

'When I started school', he writes, 'my mother wrapped my school lunch in maps. All the exits from town were marked in red. I understood I was unwanted.' Ronny's difficult relationship with his mother made its mark on his whole life. Towards the end of his life he wrote a book about her called The Castrating Zionist.

Ronny Wittgenstein was in continuous philosophical development. For a long time he was a believer in idiotism, but gradually he came to the realization that thought has a major role in consciousness, and this led to his first major work of philosophy, Cactus. In this work, Ronny claims that he is the only consciousness in the Universe. All others are just figments of his
imagination [here the student has crossed out 'philosophy']. This philosophy gained very few adherents, which made Ronny very depressed. He used most of his time and energy to persuade his only friend Helmer of the truth of his theories.

The later philosophy of Ronny Wittgenstein gives more attention to language. He dreamt of creating a new and better language, without the shortcomings of daily language. It can often be difficult to hear the difference between 'paté' and 'patted'. Ronny's main thesis was that by cutting out vocoids you would get a scientific ideal language. Wittgenstein never got to publish his
main work on language. He writes in a letter to the publisher:
Jg frstr kk hvrfr dt flskkt fllskpt kk trr mnltp. Gt stpt kk nstn!
[this is quoted from the Norwegian]

This programme later proved very difficult to carry out, and Wittgenstein was forced to give up his ambitious project. He now adopted a new view, that language is not a suitable medium of communication at all. After attempting telepathy for a while, he started using semaphore.

In his ethics Wittgenstein is mostly concerned with the relationship mother-son, but other topics are also broached. His main work in ethics has the form of a dialogue. Ronny converses with his best (and only) friend Helmer. This is an excerpt from the famous garden conversation:

Ronny: "Look at that rose, Helmer."
Helmer: "Yes, it's really nice, that one."
Ronny: "I just picked it. Soon it will die. So frail is life. Don't cry,
Helmer!"
Helmer: "I'm not crying. I'm allergic to flowers."

This passage shows how Ronny, with the aid of his ironnyc method, makes Helmer realize something very deep. Reluctantly, Helmer is almost pulled into philosophic speculations on almost anything between heaven and earth.

It was a pity that his contemporaries did not open their eyes to the thoughts of Wittgenstein. While he lived he gained next to no recognition. It's only now, after his death, that we are beginning to understand the depth of Ronny Wittgenstein's philosophy.