Cavallotto

Til venstre: Giuseppe Cavallotto.

Over: Porteføljen til eiendommen.

Det siste produsentbesøket på min Piemonte-tur var hos Cavallotto i Castiglione Falletto. Også her var jeg i følge med flere fra konferansen, og det var Neil og Luciana som hadde fått dette i stand. Vi ble møtt hos Corino av søsteren i søskenflokken på tre som driver eiendommen i dag. Navnet har jeg dessverre glemt. Vel framme treffer vi Giuseppe Cavallotto som har ansvaret for vinmakingen. Han er vennlig, rolig og tenksom. Typen man uten tvil ville kjøpt bruktbil av.

Jeg kjenner vinene herfra gjennom Barolo Bricco Boschis 2001. Den ble introdusert på det norske markedet for et par år siden til en meget god pris. Saga krevde bare 269 kroner for en strålende vin. Siste årgang 2004, derimot, har gått opp til 319. Det er ingen upris heller. Men tilbake til besøket.

Cavallotto lager bare cru-Baroloer. Det er ingen basis-Barolo her. Når årgangen ikke er bra nok, som i 2005, så blir bare en "Langhe Nebbiolo" produsert. Men når det er sagt: her har de bare Bricco Boschis, men vinmarkens "sweetspot" - et slags amfi-teater - plukkes og vinifieres separat som "Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe". I tillegg er det en "Riserva Vignolo" - vinmakerens riserva, som lages fra fat som viser seg å være særlig gode, men denne er absolutt limited edition. Det er verdt å nevne at Bricco Boschis er nabo til ikke ukjente "Monprivato", som helt siden Renato Rattis klassifisering for et kvart århundre siden har vært regnet som en slags "Grand Cru" i Barolo.

Bricco Boschis ligger på ca. 370 moh, og det er 20% sand på toppen (Bricco er lokal dialekt, og betyr noe i retning av knaus eller kolle). Det er ellers mye kalk, noe som vises på den svært lyse jorden her. Vinstokkene er for det meste 50 år gamle. De har 22 hektar, og lager omtrent 100.000 flasker på årsbasis. I tillegg til Nebbiolo har de selvsagt også Dolcetto og Barbera, som de dyrker i de mindre heldige delene av Boschis. Som vi skal se har de også Pinot Noir, som de vinifierer hvitt. I tillegg har de små forekomster av Freisa, Grignolo og Chardonnay. I 30 år har de ikke brukt ugressmiddel, herbicider. De var de første i området til å avstå fra dette.

De har beholdt sementtankene sine. Som så mange andre var de i ferd med å kjøpe inn ståltanker, men ble frarådet dette. Sementen isolerer helt fremragende godt, og gir en stabil temperatur. Stabiliseringen skjer på sement, og her får man fin utfelling av bunnfallet. De filtrerer ikke. De bruker ikke barrique, bare botti, og holder gjæringen under 30 grader. De bruker roto-fermentatorer på lav fart. Dette er mest skånsomt mot vinen, mener Giuseppe. Pumping blir for hardhendt.

Den første vinen under ble smakt i lokalet, men det ble fort klart at vi ikke ville rekke flyene dersom vi smakte alle vinene, og deretter spiste lunsj. Løsningen ble at søskenene Cavallotto inviterte oss ut på lunsj på "Le Torri" i Castiglione Falletto. Dette er en ypperlig restaurant som jeg anbefaler uten forbehold. Alle restaurantene i området serverer den lokale spesialiteten "Vittello Tonnato", og jeg hadde på dette tidspunkt spist denne retten minst en gang per dag siden jeg kom. Den var klart best på "Le Torri" - med god margin.

Langhe Bianco 2007 (100% Pinot Noir!)
Et tydelig eksempel på at det er vinifieringen som gjør hvitvin hvit (i den grad hvitvin ER hvit, noe som har mindre med kromatiske forhold enn med språklige konvensjoner å gjøre). Giuseppe hevder at man i Piemonte ikke klarer å gjøre rødvin av Pinot Noir: fargen felles ut i bunnfallet. Vinen er frisk, ren og tørr. HELT lys, omtrent som vann. Flott grep - mineralsk, og merkbar, men ikke dominerende, tørrhet i den svært lange ettersmaken. Duften er, som mer erfarne smakere sier, akkurat som vin clair i Champagne. Altså basevinen til champagne. Etterhver merker man at den er ørlite salt. Hvis Saga vil importere denne vinen til - la oss si - 125 kroner i utsalg, så tar jeg en kasse. Til å begynne med. Det er ikke det at den er kuriøs, mer at den har karakter og er matvennlig til tusen.

Dolcetto d'Alba Vigna Scot 2006
Sterk og dyp farge, fruktig med god struktur. Relativt rik. Dufter mint, mens seder-tre kommer med tiden i glasset. Vinifiert i sement og botti, for eiken ødelegger frukten. Det normale er å gjære i 2-3 dager, men denne har fått 6 dagers fermentering for kompleksitet og struktur. Giuseppe mener den bør lagres et par år, men jeg liker den meget godt allerede. Den koster 10 euro i utsalg i Italia, og 125 kr. på polet her.

Langhe Nebbiolo 2005
I et vanlig år deklassifiserer de 5-10% av druene for å lage denne. I dårlige år blir all Nebbiolo vinifiert til denne, og de yngste fatene blir "kjørt inn" med denne vinen. Vinen er mørkere på farge enn deres Bricco Boschis. Den er floral, fruktig (svært fruktig til Nebbe å være) og harmonisk med et godt bitt. I klassiske årganger, som 96, 99 og 01, blir det umulig å lage denne vinen: den blir rett og slett for tannisk. Men i 2000 og 2005 går det bra. På polet går denne for litt under 180 kroner. Det er den godt verdt. Godt og vel!

Barolo Bricco Boschis 2004
Knuste kirsebær med steiner, dyp farge, frisk med høye toner av mandarin. Noe lær. Flott frukt med solide tanniner i harmoni. Svært lovende. Denne MÅ jeg ha! 319 kroner på polet. Om ca 8 år blir dette det store, det er jeg sikker på.

Giuseppe sier at 2004 er en klassisk årgang, men han vil ikke være for bombastisk ennå. Det er tidlig å si. I 2007, som mange allerede synger høyt om, var han svært bekymret for vanntilførlselen. Det var for lite vann tilgjengelig ved begynnelsen av modningen. Det er svært farlig, og han tør ikke spå om hva som skjer med disse vinene.

Barolo Bricco Boschis Riserva Vignolo 2001
Virker mer utviklet enn vinen over - ikke så rart, kanskje. Lysere farge med mer tydelig bruning i kanten. Mineralsk og jordlig på nesen ("våt hund", sier Barry). Mint. Det blir kirsebær og skogsbunn etterhvert. Elegant. På tampen av lunsjen er det klar og tydelig jordbær-duft her. Jeg er litt skeptisk til denne.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 2001
Fioler og kirsebær, svært "savory". Fantastisk strukturert og balansert. Den er en oktav dypere enn vinen over. Den er liksom helt ubesværet, og ord blir litt fattige. Jeg uttalte ett ord over bordet, og det ble nikket hele veien rundt: "Effortless", sa jeg. Kanskje vinanmeldelser burde bli kortere. Ikke bare ned til tre ord, som Barry Smith foreslo, men ett? På polet går denne for 500 kroner. Denne blir nok å finne i kjelleren min, ja.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 1996
Denne gir kanskje en idé om hvor vinen over har tenkt seg? Dufter ost og sopp, skogsbunn og høstløv. Dyp, men samtidig finslig. Harmonisk og tydelig - elementene får god plass hver for seg i aromabildet, men spiller liksom sammen likevel. Er vel ved begynnelsen av drikkeplatået.

Renato Corino - Barolo fra La Morra

Øverst: Neil Beckett og flere i følget hos Corino.

Til venstre: Renato Corino

Samen med flere fra konferansen "The Philosophy of Wine", dro vi søndag 1. juni ut på et par produsentbesøk. En av de som var med var Neil Beckett, som er redaktør i The World of Fine Wine, og det er vel en av grunnene til at vi ble så godt tatt imot der vi kom.

Første stopp var Renato Corino i La Morra. Ikke i selve landsbyen, men i helningen der man ser rett over mot Castiglione de Falletto. Selve vineriet ligger i vinmarken "Le Rocche", og dette er da også eiendomens beste vin. Apropos eiendomen: Renato lager vin under eget navn først fra 2006, da han delte farsarven med broren. Av andre opplysninger vi fikk, kan jeg nevne at de lager ca. 40.000 flasker i året, basert på 7 hektar vinmark. De bruker barrique, og avstilker druene før maserasjon.

Ute på terrassen starter vi med:

Dolcetto 2006
Denne var fremdeles på tank - med 13,5% alkohol. Intens morrell-fruktighet på nesen. Bra syre, og et fint bitt i ettersmaken. Ikke all verden med stuffing i midten, men den blir nok en enkel og god matvin når den en gang kommer på markedet.

Barbera 2007
Deres basis-barbera, som også kom fra fat. Ikke så ren på nesen, men svært lovende. Laget på yngre vinstokker. Myk og delikat fruktighet, litt stum på nesen. Klart mykere enn Dolcetto'en, og en "pen" vin som ikke plager munnhulen på noe vis. Som den framsto var den klart mindre interessant enn Dolcetto'en. Men den utviklet seg svært bra i glasset, og ble tydelig renere og mer fruktig i profilen. Jeg har ikke noe videre erfaring i å bedømme viner fra fat, så jeg vil ikke være så bombastisk om denne. David Schildknecht bemerket også - tidligere - at barberas profil gjør den egnet til retter med tomater.

Barbera d'Alba "Vigna Pozzo" 2005
Druer fra gamle vinstokker, plantet i 1953, og denne blir vinifiert på samme måte som Barolo'en. En uke i rotofermentator, og resten (inklusive malo) i barrique. Frukten er av en klart høyere kvalitet enn på lillebroren, og den er tydelig en "globalisert" og moderne vin. Ikke umiddelbart klart hva dette er, og hvor det er laget. Eiken er ikke så verst integrert, men vanilje og eiketanninene er kanskje i overkant markante for min gane.

Barolo "Arborina" 2004
Vinstokkene plantet i 1968, og her har de gitt en vin med 14,5% alkohol. Vinmarken, som deles mellom fire produsenter, er kjent for å gi ganske tanniske viner, mens Le Rocche gir mykere viner. Nebbiolo er lett å kjenne på fargen. I alle fall på denne vinen: litt brun i kantene. Den er litt kjemisk på duft, og ganske tannisk - men ikke plagsomt. Frukten er svært solid, og balanserer vinen godt. 2004 overbeviser igjen, men eikebruken er i overkant etter min smak. Renato sier at 2004 ligner mye på 2001, men med bedre balanse. 2001 kunne lett lage vel harde viner.

Barolo "Le Rocche" 2004
Vinstokkene her er plantet i 1953. Her er det mer som passer. Lysere farge enn vinen over, med mykere tanniner og mindre merkbar eik. Mer integrert og harmonisk. Kirsebær dominerer i en mer "understated" duft, der man også man fornemme trøfler. I alle fall noe edelt og fungalt. En vin som klart er overlegen broren over. Kommer denne til Norge til en grei pris, så vil jeg nok skaffe meg noen flasker.

Barolo "Le Rocche" 1996
Nydelig duft. Kompleks, med høstløv, selleri, og eldre treverk. Ganske myk, men mister ikke helt preget av eiken. En svært god vin, men ikke "helt der oppe" med mestrene.

Renato selv er ikke udelt begeistret. Han mener den er i overkant konsentrert: konsentrasjon kan gi for klumpete og firskårne viner.

Bruno Rocca - Barbaresco

På ettermiddagen 29. mai hadde jeg en avtale hos Bruno Rocca, like utenfor Barbaresco "by". "Azienda Agricola Rabajà", er undertittelen på denne eiendommen. Da jeg omsider fant fram oppdaget jeg at det lå tre vinerier i samme huset. Jeg burde forstått at det var der BMWen sto at Rocca holdt til. For andre gang den dagen oppdaget jeg hvor sure vinlagende naboer til vellykkede eiendommer kan være, men omsider kom jeg til rette eiendom.

Rocca selv var ikke tilgjengelig, ikke datteren heller. Dessverre - for ikke bare snakker hun engelsk, etter billedmaterialet å dømme er hun også usedvanlig vakker. Sønnen, på 18, snakket ikke engelsk. Bare italiensk, men vi gjør oss på et vis forstått. Suksessen fører til nye investeringer. Vineriet bygger nytt, noe bildet delvis viser, og det skal stå klart til neste år en gang.

Rocca er tydeligvis modernist. Her går det på barrique. Mine notater er ikke tydelig skrevet, så noen feil kan forekomme i det følgende:

Barbaresco "Comparona" (?) 2004
Denne har 14,5% alkohol, men bærer den godt uten å bli som portvin. Kirsebær, litt vanilje - men ikke spesielt skjemmende. Høstløv og hint av lakris. Balansert, ikke spesielt tannisk. En moderne og litt snill stil.

Barbaresco Rabajà 2005
Alkoholprosenten den samme her, om jeg ikke husker feil. Dyp duft (om man kan si det?), myke tanniner. En klart mer seriøs vin enn den over. Rocca jr. skryter av vinmarken (den ligger jo rett under vineriet, og de eier betydelige deler av den - so he would say that, wouldn't he?), som har sør-østlig eksponering, og alltid har godt med kjølig luft på grunn av nærheten til elven. Det gjør at frukten alltid blir godt moden, men aldri kokt. Vinen er fin og balansert, men for moderne i stilen til min smak.

Til slutt snakker vi litt om årganger. Jeg forstår at 2006 har eleganse, men mangler struktur, mens 2007 - mener han - har alt. Vi får se. Og smake.

Bruno Rocca ble importert av Red & White for fem år siden, men da kostet Rabajà 2000 500 kroner. Regner med at det ble for drøyt for det norske markedet, der toneangivende journalister foretrekker mer klassiske viner fra Barolo og Barbaresco.

Massolino i Serralunga d'Alba

Etter besøket hos Maria Teresa Mascarello i Barolo, og etter at jeg hadde ristet av meg smakings-innkasteren, trampet jeg klampen i bånn i min leide Lancia Ypsilon for å komme tidsnok til avtalen hos Massolino. På veien suste jeg forbi skilt til eiendommer jeg kjente fra smakinger i Vitis, og fra polets lister, men de fikk vente til en annen gang.

Jeg skrenset gjennom Serralunga, og stoppet på den første ledige parkeringsplassen jeg fant. Det var tre meter foran inngangen til Massolino. Tåpelig å stresse for å nå en avtale i Italia, selvsagt, men man har sine protestantiske instinkter på plass. En vil jo nødig skuffe italienernes forventninger om at vi er en slags litt mer hardbarkede tyskere.

Franco Massolino selv, som er fjerde generasjon vinmaker (de startet i 1896), kunne ikke møte meg, men assistenten, en ønolog fra Milano, snakket godt engelsk, og vi fikk en god dialog. Han kunne fortelle at de lager standard-Baroloen i ca. 30.000 flasker, og at eiendommen er på 21 hektar. Det er 210 mål, for oss som er vokst opp på landet i Norge. Av dette er 5 hektar vinmarker på høyeste nivå, og av disse er den mest kjente, "Vigna Rionda", 2,5 hektar, og der avkastningen i normalår er 45 hl/ha.

De lager også Dolcetto og Barbera, og her bruker de bare tank hele veien. På Baroloen er det 50/50 tank og fat ved maserasjon og gjæring. Vigna Rionda ligger 3,5 år på botti, så 2,5 år på flaske, før den slippes. Så er det over til vinene:

Barbera d'Alba 2007
Ikke så fiolett som man kan vente av en så ung vin, men duft av mørke bær. Frisk - syren i Barbera gir den en signatur - og den har en fin bitterhet i ettersmaken. Velegnet, men ikke spesielt oppsiktsvekkende, matvin.

Barolo 2004
Kompleks, litt Nebbe-brunlighet på fargen, floral, fruktig og krydret. Flott balanse, og vinen har et meget tydelig og detaljert aromabilde. Årgangen er, som før nevnt, meget lovende. Jeg kjøpte med meg et par flasker av denne.

Barolo Margheria 2004
Jordsmonnet her er mer sandete, noe som i teorien skal gi mer elegante viner. I forhold til "lillebroren" har denne en friskere farge, mer rubinrød og mindre brun. Smaksprofilen er mer elegant, og frukten er også friskere, og bryter i retning jordbær. Denne slippes i september i år, mens Vigna Rionda fra samme årgang må vente i to år til!

Barolo Vigna Rionda 2002
Dypere farge enn Margheria, - men ellers er mine smaksnotater litt skrinne her. Den er litt kort (i forhold til forventningene), og tanninstrukturen er ikke så markant som vanlig er. Denne vil nok også modnes mye fortere enn det som er vanlig for denne cuvéen.

Dette året, 2002, var ikke all verden i Barolo, for å si det forsiktig. De færreste laget sine topp cuvéer dette året, men Massolino gjorde det likevel, ettersom de mente å ha svært god eksponering og drenering. Likevel måtte de bruke mye tid på å sortere ut dårlig frukt. De endte opp med 1/3 av vanlig avling på denne vinen.

- Jeg har smakt Vigna Rionda i 1999 og i 2001 årgangene, og den er blant de aller beste cuvéene i Barolo. I alle fall av de jeg har smakt. Ennå har den ikke blitt "oppdaget", og selv om prisen ligger høyt er det all grunn til å tro at den vil bli høyere i løpet av kort tid. Jeg mistenker at 2004 blir vendepunktet.

Smaking i Banca di Vino

På bildet øverst: Barry Smith og David Schildknecht i Banca di Vino

På bildet nederst: Manganelli og Brochet leder smakingen

Som en del av "Philosophy of Wine" konferansen ved det gastronomiske universitetet i Pollenzo, Piemonte, hadde vi også en smaking. Naturlig nok. Den foregikk i Banca di Vino, som er et hvelv med viner fra 300 av Italias beste vinprodusenter, og den nest siste dagen i mai var det den franske ønologen og vinprodusenten Frédéric Brochet og Barolo eksperten Vittorio Manganelli som ledet smakingen. I forsamlingen var det mange med lang og dyp erfaring som smakere, så som David Schildknecht og Neil Beckett.

Maganelli var en riktig moroklump. Med svært enkle midler fikk han de fleste av oss til å rulle rundt på gulvet i krampelatter. Vin skal være gøy, men ikke fullt så gøy som dette. Heldivis var han ikke noen klovn - eller ikke bare en klovn. Han hadde mye interessant å fortelle, og guidet oss innsiktsfullt gjennom vinene. Mine notater var svært sparsommelige, dessverre, men kanskje bedre enn ingenting:

Barbaresco Rabajà 2001 (Castello Verduno)
Klart den beste vinen denne kvelden, etter min fattige forstand. Silkete, med overraskende myke tanniner. Jordlig, med fioler. Schildknecht oppsummerte den som etherial penetration, og det var absolutt noe overjordisk over denne vinen. Helt fantastisk. Blir ikke importert til Norge.

Barbaresco Sori Bordin 2001 (Fontanabiancha)
I sitt innlegg tidligere på dagen spekulerte Barry Smith på om vi ikke burde redusere smaksnotater til tre ord. Mitt forslag på denne vant allmenn tilslutning: Rest in Peace. Brun, kald stuet te, og svisker. Huff.

Som anslått i første flighten skulle også neste flight være en kontrast mellom moderne og tradisjonalistisk vinmaking, men vinene levde ikke opp til forventningene.

Barolo Classico Riserva 1998 (Borgogno)
Reduktiv, frisk, sitrus, ganske stum. Høy syre og lav farge, for å si det sånn. Ganske udrikkelig.

Barolo 1998 (Einaudi)
Lite typsik - mer som varm-klima vin. Opulent. Vittorio Magnanelli: "Ridiculous. Messy!" David Schildknecht: "Its sheer opulence makes it difficult for it to express itself".

En av fire viner, altså, var god. Men så var da den også bedre enn jeg kan ha husket noen annen Barbaresco jeg har smakt. Når det gjelder de andre vinene var det beste ved dem at vittige sjeler fikk utfolde seg i smaksnotatene.

Slutt på BjarneTV

Bjarne Håkon Hanssen og jeg gikk sammen på Namsos videregående skole 1978-1981. Vi hadde Gym sammen, der ingen av oss utmerket seg noe spesielt, og også samfunnsfag - som vi begge hadde som linjefag. Bjarne har nok lært mye om sosialøkonomi etter den tid, og det er bra!

Nå trekker han seg fra Stortinget. Det er synd, for det er (som oftest) gøy å se kjentfolk på TV. Klokka seks er det BarneTV på NRK, og klokka sju er det BjarneTV. Det blir nok lengre mellom nå, for lite tyder på nytt flertall for sittende regjering.

Det er også synd siden Bjarne er flink, og står for en moderat og løsningsorientert politisk linje. Han var på feil side i EU-striden i 1994, men er vel av dem som har åpnet for en endring av dette. Hvis Bjarnes tilbaketrekning åpner mer for Trond Giske, vil jeg sterkt beklage det!

Som person var Bjarne omgjengelig og inkluderende, med utpreget humoristisk sans. Med det mener jeg at han lo av mine morsomheter. Han bodde med foreldrene bare hundre meter unna skolen, og det var et viktig punkt for rekrutteringen til AUF. Etter videregående har vi bare hatt sporadisk kontakt, men mitt inntrykk er vel at han ikke har forandret seg så veldig mye. Bortsett fra på ett punkt: han har nok et betydelig høyere aktivitetsnivå nå enn på videregående. Det har regjeringen nydt godt av. (Foto Bjørn Tore Ness)

Ingmar Bergman

Her i huset er jeg alene om å dyrke Bergman. Noen få stjålne kveldsstunder får jeg anledning til å dyrke min lidenskap på video eller DVD, men det blir for sjelden. I bokform, derimot, kan jeg i det minste lese om Bergman. Det gjør jeg nå. Lusten och Demonerna heter Michael Timms biografi. Det meste kjenner jeg til fra før, ikke minst via bøkene Laterna Magica og Bilder.

Bergman har en helt spesiell intensitet i sine filmer. Han fikk det aller beste ut av sine skuespillere, og han har en utrolig evne til å få oss til å ryste i våre grunnvoller. Så er det kanskje den overlegne skandinaviske samfunnsmodellen, med rause kulturbudsjett, som har gitt rammer og ro til en slik overlegen kunstnerisk virksomhet? Nei, tvert om. Bergmans kunstneriske virksomhet har i bunn og grunn samme finansiering som Shakespeare hadde:

"Hela min filmiska verksamhet har varit sponsrad av privatkapitalet. Jag har aldrig fått något till skänks för mina vackra ögons skull. Kapitalismen som arbetsgivare är grymt uppriktig och tämligen generös när det passar. Man behöver aldrig sväva i tvivelsmål om sitt dagsvärde - en nyttig och härdande erfarenhet". (Bilder, s. 286)

Politikk og personlighet - del II

Så langt har jeg skrevet bare ett innlegg i denne selvbiografiske serien om min politiske utvikling. Da var jeg kommet til en gang mot slutten av 60-tallet da mor fortalte at mannen vi fikk julekort fra var Statsminister i Norge og het Per Borten.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.

Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.

Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.

I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.

Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!

Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.

Boris the Mayor

Vi har alle våre svakheter. Min dømmekraft, som jeg selvsagt vurderer som helt suveren, har også sine svakheter. Blant annet har jeg en tendens til å tilgi alle som viser selvinnsikt - nesten uansett hvor ille de ellers har stelt seg. Dessuten (og nå er lista snart tom) er jeg svært svak for alle som har en vittig penn. Jeremy Clarkson, på BBCs Top Gear og i Sunday Times er en av dem jeg tilgir alt for noen vittige linjer. Londons nye borgermester Boris Johnson er en annen. Nesten alt han skriver har en svært høy fornøyelsesfaktor, noe leserne av http://www.boris-johnson.com/ kan bekrefte.

Følgende sitat er kanskje litt åpenbart og plumpt, men det passer til årstiden:
"in the Tuscan palazzo of Count Girolamo Strozzi [Tony Blair] forged one of New Labour’s few hard-edged ideological positions: he was pro-sciutto and anti-pasto."