1. mai er en hellig ku

Fordelen med å bli konservativ i modne år er at man slipper å gå i 1. mai tog. I tenårene, fra jeg var omtrent 15 år, brukte jeg denne dagen på å gå i meningsløse tog som ingen brydde seg om. Jeg tror siste gangen jeg gikk var omtrent i 1982 eller 1983. Siden den tid har stadig færre sett noe poeng i dette - uansett politisk tilknytning.

Det er lenge siden denne dagen hadde noen politisk betydning. Snarere er den en demonstrasjon på hvor laber stemningen er på venstresiden. Den har blitt et tomt rituale, og siden det ikke skjer noe ellers på denne dagen blir også program som Dagsrevyen preget av det. "Her ser vi fra toget i Trondheim, mens på Yongstorget talte NN som krevde mer av det ene eller mindre av det andre." Og alle gir totalt blaffen. Ikke minst arbeiderne.

Hvis man som arbeidstager vil uttrykke sin politiske oppfatning på en måte som merkes kan man, med lovverket i hånden, gå ut i en times politisk streik. Det blir lagt merke til. 1. mai har heller blitt en sjanse for partier og organisasjoner på venstresiden til å krangle om paroler og hvem som skal tale. På den annen side får venstresiden en dag til å breie seg i etermediene. Og så FrP, da. Men disse trenger hverandre, og egg-kasting på Carl I. Hagen var lenge det eneste som livet opp litt på denne dagen.

Jeg husker min radikale ungdom. Da sto jeg på Bastionen i Namsos og holdt ungdomsappell, mens en samling palestinaskjerf sto og søkte ly ved NTE på andre siden av gaten. Det var totalt meningsløst da, og det er totalt meingsløst nå. For alle, uansett politisk oppfatning. Men 1. mai er en hellig ku, og de legger man ikke i graven selv om de egentlig er selvdøde og bare står på gammel vane.

I England har man "May Bank Holiday", det er en mandag tidlig i mai som folk flest benytter til å ta en langhelg. Ufattelig mye mer fornuftig. Nå er det vel bare Norge, Sverige, Nord-Korea og noen få til som har 1. mai som offentlig helligdag. Kanskje på tide med en "reality check"?

Gross Violence

"Grosvold" er en av de program jeg aktivt skyr på TV, og i kveld går det igjen. Jeg har holdt meg unna helt siden det begynte, men noen ganger har jeg snublet innom. En gang ble Veronica Orderud intervjuet. Hun kom som gjest i et hyggelig prateprogram på TV. Hvordan går det an å ta personer som sitter inne for "medvirkning til overlagt drap" og prate hyggelig med dem i beste sendetid? Den som er ansvarlig for programmet burde i alle fall fått sparken etterpå. Men i snillistiske Norge skal man jo prate pent og hyggelig med morderne sine. Helt ufattelig! Jeg slo av ganske kvikt, så jeg kan kanskje beskyldes for ikke å vite hva jeg snakker om.

En annen gang, for ikke så lenge siden, kom denne programlederens elendige kvaliteter igjen i grelt lys. Jan Henry T. Olsen, "Mr. No-Fish Olsen", har Alzheimer, og det ble tross en lite sensitiv programleder et meget bevegende intervju med han og kona. Men alle muligheter til å behandle dette med verdighet, og å legge opp programmet med et visst kjennskap til dramaturgi, forsvant med Grosvolds: "Ja, og så skal vi snakke med Ole Robert Reitan. I dag ble det kjent at Rema 1000 tar over Lidls butikker i Norge". "And now for something completely different", sa John Cleese i Monty Python, og det var morsomt. På "Grosvold" ble det bare opprørende.

NRKs egenreklame sier blant annet: "Nære intervjuer, skarpe spørsmål og høyaktuelle temaer. Latter, visdom og dybde. Dette er noen av stikkordene for talkshowet Grosvold. Hver fredag ser Anne Grosvold på uken som gikk og tiden vi lever i, og møter mennesker som kan gjøre oss litt klokere, litt gladere og litt mer nysgjerrige." Meg gjør Gross Violence bare mer og mer sikker på at selvkritikk, takt og tone, og en smule klokskap, er totalt ukjent for denne programlederen. Se heller repriser på "Parkinson". DET var talk-show som ga innsikt, og formidlet varme og humor. See it and weep!

Dumme journalister

Jeg har tatt det opp før i denne bloggen, men nå får det støtte fra mer erfarent hold: norske journalister er dumme. I Aftenposten på tirsdag i denne uke sier Hans Geelmuyden, som er PR-rådgiver, det som det er: "Vi lurer journalister 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Anstrengende? Langt ifra! Mer lettlurt gjeng skal du lete lenge etter. Journalister vet nesten ingenting!" Så viser han til en undersøkelse som dokumenterer dette til fulle, der 500 journalister og 250 redaktører viser at de kan mindre om samfunnet enn gjennomsnittet av befolkningen. "Vi medierådgivere har 1. april med norsk presse hver dag", sier han.

Det er tydelig. En skal ikke ha lang trening for å se at mange innslag - særlig de som sendes eller trykkes søndag og mandag - har kommet omtrent ferdigpakket fra et PR byrå, der en eller annen interessegruppe har betalt for å få full dekning for sitt syn. "Nå sauser vi sammen saker som frir til menneskets dypeste instinkter, dypeste fordommer, og som helst slår under beltestedet. Slik skaper vi oppslag etter oppslag, helside etter helside."

Men det er unntak. Noen journalister har faktisk greie på det de skriver om, og det er gjerne økonomi-journalister, og de beste av disse havner gjerne til slutt i Dagens Næringsliv. De er visst de minst lettlurte. Hva om andre journalister også kunne skaffe seg fagkunnskap om det de skriver om? Da ville kanskje PR-rådgiverne få jobbe litt for pengene?

Ryggesløst

Ryggesløse politikere er ikke noe nytt, for politikere er mennesker, og det er menneskelig å rygge tilbake for vanskelige valg og prioriteringer. Det som heter "Statens Pensjonsfond Utland" er en stadig tilbakevendende fristelse for alle ryggesløse politikere, for her kan man bruke penger som ingen velgere vil savne. De som vil savne dem er for unge til å ha stemmerett, og slik kan man lett kjøpe stemmer fra de som stemmer med penger fra de som ikke har stemmerett. FrP er forlengst etablert som de mest kyniske, men fristelsen er stor også for andre.

Dette sier kanskje påtroppende Senterpartileder Navarsete, som leder arbeidet med programmet for partiet:

- Med nok penger på bok må en stille seg spørsmålet om det er selve systemet som er feil og som gjør at vi ikke får brukt de store pengene på de store fellesskapsprosjektene. Vi må se på måten vi budsjetterer på. Derfor vil Sp vurdere om man kan skille investeringer og drift.

Dette med å skille mellom drift og investeringer er et kjent knep, men det gjøres bare for å skjule realitetene: kjøp av stemmer med penger fra de som ikke kan protestere. Vakkert er det ikke.

Vintips nr 3 – 2008

Fellesnevneren denne gangen er visst “klasse”. Jeg anbefaler jo de vinene jeg skriver om (unntatt når jeg skriver klare advarsler), og dermed er de alltid gode kjøp. I Burgund er vinene delt inn i fire klasser, der de lavest rangerte på sitt aller beste framviser kvaliteter man ellers må betale grovt for. Det er to slike denne gangen, og en “nobel” Italiener.

En annen fellesnevner er “gode årganger”. Som analytisk orientert filosof er jeg skeptisk til generaliseringer, men vær og generelle vekstbetingelser lar seg smake i vinene. Det er en av mange variabler som gjør vin spennende, og diskusjonene blant entusiastene uendelige. Når det gjelder Burgund i 2005 har jeg valgt side: den er STOR, mener jeg. Men de fleste burgunderne fra store årganger “lukker seg” svært fort, og forblir uttrykksløse lenge. Om jeg har rett får jeg vel ikke vite før jeg blir pensjonist. Men de to fra denne årgangen som jeg har valgt ut her er gode her og nå. Like greit det, siden vi ikke vet noe om morgendagen.

Bourgogne Blanc (Clos-de-Chateau de Puligny-Montrachet) 2005 kr 201,50
Vinen smaker “klasse”: sitrus, nøtter og litt smør. Den har fylde, og et lite fatpreg får man også med. Når denne vintypen er så plaget med prematur oxidering er det greit at relativt ferske viner smaker så bra som dette. Da slipper man å dra opp fra kjelleren ravgule viner som dufter cider og smaker øl (eller omvendt). I beste fall. Dette er jo ikke premier cru, og mangler disses intensitet og fylde. Men til denne prisen er det en smak av luksus, og det er en smak det er lett å venne seg på.

Vinen er en sjeldenhet for å være en enkel Bougogne: den kommer fra en enkelt vinmark med steinmur rundt (en “clos”), og drives av Etienne de Montille – sønn til legendariske Hubert. En klar anbefaling i seg selv. Han er i ferd med å vri denne eiendommen over til biodynamisk jordbruk.

Vinen er nok bestillingsvare, bortsett fra Valken i Bergen, og i Sandefjord.

Vino Nobile de Montepulciano 2004 (Filicheto) kr. 136
Ofte kan man lure på om navnet på vinen lurer seg inn og påvirker inntrykket av den. Jeg prøver å justere for slike innslag, men fristes likevel til å karakterisere denne vinen som “nobel”. Årgangen (som er svært vellykket i Nord- og Midt-Italia) er ganske ny, men vinen preges mer av edelt treverk og lær, enn av den mer nedtonede fruktigheten fra mørke bær. Den smaker eldre enn sine år, er fint syrlig med vare aromaer, og må sies å være et røverkjøp.

Et lite forbehold: jeg drakk denne vinen av (for meg) uvante glass i påsken. Finnes i basislisten.

Bourgogne Rouge 2005 (Barthod) kr. 245
“Tidenes mest oppskrytte burgunder-årgang”, skrev Dagens Næringsliv om 2005. Særlig denne vinen får på pukkelen, og får svært få poeng i denne avisens inflasjonsherjede poengsystem. Nå kan alle smake hvor feil den rosa publikasjonen tar. Jeg har smakt tre-fire flasker av denne vinen, og det eneste jeg har å utsette er at den inviterer til ubehersket alkoholkonsum. Frukten er intens, myk og lang på samme tid, og syre og tanniner finnes i rikt monn. Den er deilig, rett og slett, og sitter som et skudd til kylling. Hvis du åpner vinen mens du lager mat, så det store sjanser for at både vinen og din egen retningsstabilitet borte før maten står på bordet.

Fruktkarakteren er uvant “mørk” for denne appellasjonen. Bourgogne Rouge er jo som regel rips og bringebærpregede, og oftest skrinne men fragrante viner. Dette er en i en annen divisjon, og fra en årgang da alt – absolutt alt – stemte. På toppen av sin hysterisk villedende anmeldelse i DN skrev smakerne: “la ligge i to år før konsum”. HA! “Glugg-glugg-glugg”, vil jeg si. (Men obs: burgundere, røde som hvite, må drikkes fra glass som er vide i bunnen - og de røde må kjøles til 12-15 grader, som heller ikke er så ueffen temperatur også for de hvite)

Valken i Bergen, og flere pol i Oslo og Bærum har denne vinen. Takket være DN finnes det nok enda en del flasker.

Waking the Dead

Jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg så detektimen fredag. Der sto det: "by Nicholas Blincoe" (se bildet). Han studerte filosofi med meg ved University of Warwick, og fikk sin PhD året etter meg. I 1993. Siden det har han vært forfatter, med flere romaner, krim, og også manus for BBC og Chanel 4. Før Warwick var han involvert med Factory Records i Manchester, der han ga ut en Hip-Hop plate, og med den legendariske Hacienda-klubben. Jeg husker han fra de ukentlige PhD-seminarene der han la ut i sin noe gutturale Lancashire-dialekt om Derrida og andre. Jeg fikk sjelden noe ut av det, men det er klart at mannen har et talent. Men kanskje ikke i filosofi?

Jeg fikk meg også en latter da den eldre etterretningsagenten i episoden het Cyril Barrett. Father Barrett, SJ, var Reader i filosofi ved Warwick. Ire, Jesuitt, alkoholiker og et evig oppkomme av anekdoter. Alle som var ved Warwick har sine Cyril-historier, men han gikk av og forlot Warwick samme år som meg: 1992. Kanskje noen av dem kommer en annen gang, men jeg anbefaler alle å lese denne nekrologen over Father Barrett.

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/obituaries/article995176.ece
- min favoritt-passasje er der han som pensjonist kommer til Oxford og forlanger å registrere seg ved Bodleian Library på Latin. Og det får han.

Om noen kunne ha overbevist meg om Guds eksistens og hans godhet, så var det Father Barrett. Nicks Barrett var av en helt annen art. Like greit det, for den Cyril jeg kjente kunne ikke rommes i en fjernsynsfilm.

Who runs the country?

I serien "Yes, Prime Minister" - noe av det beste som er vist på fjernsyn noen gang - framkommer denne oversikten over hvor avisleserne befinner seg i forhold til makten i samfunnet. Den er utrolig presis:

Hacker: Don't tell me about the press. I know exactly who reads the papers: The Daily Mirror is read by people who think they run the country; The Guardian is read by people who think they ought to run the country; The Times is read by people who actually do run the country; the Daily Mail is read by the wives of the people who run the country; the Financial Times is read by people who own the country; The Morning Star is read by people who think the country ought to be run by another country; and The Daily Telegraph is read by people who think it is.

Sir Humphrey: Prime Minister, what about the people who read The Sun?

Bernard: Sun readers don't care who runs the country, as long as she's got big tits.

Så mitt spørsmål er: hvor befinner norske avislesere seg i forhold til makten?

Politikk eller korrupsjon

Lønnsoppgjøret i privat sektor endte med at senere slekter, våre barn og barnebarn, får ta regningen. Slik sett burde også FrP være fornøyd - de som kjøper seg stemmer med å bruke av Statens Pensjonsfond Utland. Det er mye det samme prinsippet: kjøpe stemmer med pengene til de som ikke har stemmerett ennå.

LO, YS og de andre har også grunn til å være fornøyd. Fremdeles er det slik at Staten, dvs. alle som skatter eller betaler avgifter i landet, skal sponse tidligpensjonen til de som er organiserte. Det er en gedigen verdioverføring til de som er fagorganiserte - som meg selv - fra de som ikke er det. Den overstiger langt skattefradraget for fagforeningskontingent. Så hvorfor skjer dette?

En grunn er selvsagt at det er gunstig i det store og hele at så mange som mulig i arbeidslivet er organiserte. Det gir ordnede og oversiktlige forhold. Men denne overføringen til AFP er altfor massiv til at det kan være den eneste forklaringen.

Det som kan støtte en tese om korrupsjon, er at regjeringspartiene, og da særlig Ap, får en solid pengestøtte fra LO. Det er valg til neste år. Gjennom politisk makt kjøper Ap indirekte LOs pengestøtte til neste års valgkamp. Denne vanvittige fordelen med å være organisert, kjøpt med statens penger, kan med fordel sees i sammenheng med pekuniær og organisatorisk støtte ved valg. Det er ikke slik at bare og alle de slitne er oranisert i LO og andre steder, men det er slik at LO støtter Ap med penger og innsats. Det er nok en viktig grunn til denne grove forskjellsbehandlingen.