Vintips nr 3 – 2008

Fellesnevneren denne gangen er visst “klasse”. Jeg anbefaler jo de vinene jeg skriver om (unntatt når jeg skriver klare advarsler), og dermed er de alltid gode kjøp. I Burgund er vinene delt inn i fire klasser, der de lavest rangerte på sitt aller beste framviser kvaliteter man ellers må betale grovt for. Det er to slike denne gangen, og en “nobel” Italiener.

En annen fellesnevner er “gode årganger”. Som analytisk orientert filosof er jeg skeptisk til generaliseringer, men vær og generelle vekstbetingelser lar seg smake i vinene. Det er en av mange variabler som gjør vin spennende, og diskusjonene blant entusiastene uendelige. Når det gjelder Burgund i 2005 har jeg valgt side: den er STOR, mener jeg. Men de fleste burgunderne fra store årganger “lukker seg” svært fort, og forblir uttrykksløse lenge. Om jeg har rett får jeg vel ikke vite før jeg blir pensjonist. Men de to fra denne årgangen som jeg har valgt ut her er gode her og nå. Like greit det, siden vi ikke vet noe om morgendagen.

Bourgogne Blanc (Clos-de-Chateau de Puligny-Montrachet) 2005 kr 201,50
Vinen smaker “klasse”: sitrus, nøtter og litt smør. Den har fylde, og et lite fatpreg får man også med. Når denne vintypen er så plaget med prematur oxidering er det greit at relativt ferske viner smaker så bra som dette. Da slipper man å dra opp fra kjelleren ravgule viner som dufter cider og smaker øl (eller omvendt). I beste fall. Dette er jo ikke premier cru, og mangler disses intensitet og fylde. Men til denne prisen er det en smak av luksus, og det er en smak det er lett å venne seg på.

Vinen er en sjeldenhet for å være en enkel Bougogne: den kommer fra en enkelt vinmark med steinmur rundt (en “clos”), og drives av Etienne de Montille – sønn til legendariske Hubert. En klar anbefaling i seg selv. Han er i ferd med å vri denne eiendommen over til biodynamisk jordbruk.

Vinen er nok bestillingsvare, bortsett fra Valken i Bergen, og i Sandefjord.

Vino Nobile de Montepulciano 2004 (Filicheto) kr. 136
Ofte kan man lure på om navnet på vinen lurer seg inn og påvirker inntrykket av den. Jeg prøver å justere for slike innslag, men fristes likevel til å karakterisere denne vinen som “nobel”. Årgangen (som er svært vellykket i Nord- og Midt-Italia) er ganske ny, men vinen preges mer av edelt treverk og lær, enn av den mer nedtonede fruktigheten fra mørke bær. Den smaker eldre enn sine år, er fint syrlig med vare aromaer, og må sies å være et røverkjøp.

Et lite forbehold: jeg drakk denne vinen av (for meg) uvante glass i påsken. Finnes i basislisten.

Bourgogne Rouge 2005 (Barthod) kr. 245
“Tidenes mest oppskrytte burgunder-årgang”, skrev Dagens Næringsliv om 2005. Særlig denne vinen får på pukkelen, og får svært få poeng i denne avisens inflasjonsherjede poengsystem. Nå kan alle smake hvor feil den rosa publikasjonen tar. Jeg har smakt tre-fire flasker av denne vinen, og det eneste jeg har å utsette er at den inviterer til ubehersket alkoholkonsum. Frukten er intens, myk og lang på samme tid, og syre og tanniner finnes i rikt monn. Den er deilig, rett og slett, og sitter som et skudd til kylling. Hvis du åpner vinen mens du lager mat, så det store sjanser for at både vinen og din egen retningsstabilitet borte før maten står på bordet.

Fruktkarakteren er uvant “mørk” for denne appellasjonen. Bourgogne Rouge er jo som regel rips og bringebærpregede, og oftest skrinne men fragrante viner. Dette er en i en annen divisjon, og fra en årgang da alt – absolutt alt – stemte. På toppen av sin hysterisk villedende anmeldelse i DN skrev smakerne: “la ligge i to år før konsum”. HA! “Glugg-glugg-glugg”, vil jeg si. (Men obs: burgundere, røde som hvite, må drikkes fra glass som er vide i bunnen - og de røde må kjøles til 12-15 grader, som heller ikke er så ueffen temperatur også for de hvite)

Valken i Bergen, og flere pol i Oslo og Bærum har denne vinen. Takket være DN finnes det nok enda en del flasker.