Opsjoner

Uglen Minerva legger ut på sin flukt først ved solnedgang", skrev Hegel i innledningen til Phenomenologie des Geistes. En annen måte å si det på er at klokskapen følger etter handlingen. Nå når støvet har lagt seg kan man kanskje ha håp om å tenke balansert gjennom de saksforhold som lå til grunn for det såkalte "opsjonsbråket" i Hydro i sommer.

Det som er uomtvistelig er at omtrent 210 millioner i opsjonsgevinster skulle deles på omtrent 35 direktører i Orkla, men Eivind Reiten på topp med circa 28 millioner i gevinster. Dette var gevinster som var påløpt over fire år, så summen var i overkant av 50 millioner i året for alle 35, og syv millioner i året for Reiten. Dette er fantasisummer for statsansatte akademikere som meg, og selv for godt betalte ansatte i Hydro var det store penger. I et land der den gamle dødssynden Grådighet snart er den eneste gjenværende, og der dens gamle makker Misunnelsen er på god tur inn som statsreligion etter noe man kalte Kristendommen, måtte det bli bråk. Big time!

Før jeg går videre kan vi se litt breiere på dette med fantasisummer til folk på toppen av sine profesjoner. Jeg har aldri lagt merke til noe ramaskrik mot fotballspillere som f.eks. Ole Gunnar Solskjær som må ha tjent i uka det den gjennomsnittlige Hydrodirektøren tjente i året på opsjonene. Men min navnebror er folkelig, åpenbart svært dyktig, og hans karriære er over ved fyllte 35. Dessuten har han det i beina. Det er en fordel i et land der heltene har mot og muskler, og der alle som har det i hodet blir betraktet med stor mistenksomhet. Med flagget på brystet kan også Solskjær være "oss", som i "vi vant klart over Moldova". Da er det nesten som man blir fotballmillionær selv, og da så.

Da er det verre med forretningsadvokater og aksjemeglere - og den typen der. De er ikke "oss". Tvert om, de virker sleipe og utkrøpne, og de tjener mye. Svært mye. Ikke på Solskjærnivå, men godt over Hydrodirektør. Hydrodirektørene er industribyggere - de forvalter langsiktig betydelige verdier, og sikter mot at alt dette skal være lønnsomt. Forretningsadvokatene og meglerne er kapitalismens blodsugere. De gjør kanskje at kapitalen kommer dit den kaster mest av seg, og sikrer opprettholdelsen av kontrakter og slikt, men de er utgiftsposter. Likevel tjener de, i alle fall i gode år, betydelig mer enn Hydrodirektørene. Lederne i meglerforetakene tjener betydelig mer enn Reiten, men likevel er det ikke noe ramaskrik og krav om at de skal betale pengene til fellesskapet. Hvorfor? Et svar er at de tjener penger til seg selv. De byr fram sine tjenester, og kjøperne kan gå dit de vil. Det er, i alle fall tilsynelatende, et fritt marked der de beste tjener mest.

Opsjoner er et frivillig tilbud om å kjøpe en gitt aksje på et fremtidig tidspunkt for en gitt pris. Som del av belønningen for ledere i næringslivet startet dette selvsagt i USA. Der hadde avstanden og makten i store selskaper flyttet seg fra eierne, som ofte var mange og spredd, til direktørene. Direktørene er som maktmennesker flest, de vil bli konge på haugen. En måte er å kjøpe opp andre selskaper, eller fusjonere, for på den måten å bli størst. Men dette er ikke nødvendigvis bra for aksjonærene. Fusjoner og oppkjøp er faktisk sjelden lønnsomt, og dermed dårlig for aksjekursen.

Opsjoner kom inn som en måte for eierne i store etablerte bedrifter å styre direktørene mot det å øke aksjeverdien, altså arbeide for eiernes interesser. I nyoppstartede småbedrifter, særlig i IT-bransjen, ble de også en måte å trekke til seg dyktige og erfarne ledere i en periode med lav og usikker inntjening: ved å love bort aksjer et sted i framtiden kunne lederne gjøre et kupp, og forsvare å bruke sin tid og energi på noe usikkert. Ut fra disse hensiktene, må det være lov å si at de ble mer vellykkede for den siste typen bedrifter enn den første.

For: opsjoner måler ikke bare direktørenes dyktighet - de måler også konjunkturene i økonomien totalt sett. I oppgangsperioder kunne opsjonseierne kassere inn store summer på noe de ikke påvirket, og la være å kjøpe aksjene dersom pilene pekte nedover. Manglende nedside er en annen svakhet med opsjoner.

For Hydrodirektørene ble oppgangen i oljeprisen riktig gunstig, kan man si. Den styrte ikke de. De kunne gjøre fint lite fra eller til med den, men de tjente stort på den. Og var det nå så tilfeldig at fusjonen med Statoil ble gjennomført i tider med gode oljepriser? Det peker på en annen svakhet: som ledere kan opsjonseiere slippe gode nyheter i passe tid foran innløsing av opsjoner, og gjemme dårlige til etterpå. Manipulasjon til egen vinning er ikke særlig vakkert å skue.

Så kort oppsummert:

For opsjoner: mulig å trekke til seg gode ledere i nystartede og lovende små bedrifter.

Lederne vil ikke støtte fusjoner og oppkjøp med tvilsom lønnsomhet.

Mot opsjoner: Svak kopling til egen innsats, fristende å manipulere, flaks er lite akseptert som grunnlag for lønn, demotiverende på medarbeidere uten opsjonsavtaler.

I Hydro ble det stort bråk, av mange gode grunner. Men ingen har laget et ramaskrik mot Røkkes kupp. Han solgte store deler av Aker til Staten da aksjen var på topp, under trusler om å selge til Russiske interesser. Alt tyder på at Staten ble lurt trill rundt, at det store vi sitter med et solid verditap, og at styringsmulighetene er svært begrenset. Her gikk det med milliarder av våre penger, og Røkke sitter med redusert risiko og en solid verdistigning.

Men Røkke er "vår" kapitalist. Han stemmer Arbeiderpartiet, kan bruke LO som lobbyist, og vi har en stat som kaster seg rundt i aksjemarkedet uten store betenkeligheter. Han var skoletaper og er sosialdemokrat. Det er nesten så han går rundt med flagget på brystet. Da kan vi vel tåle å bli lurt for noen milliarder. I alle fall når LO og Ap går god for han.

Månesyke og biodynamikk

Jeg er en stor tilhenger av å beholde et åpent sinn, men det er ikke det samme som å godta alt mulig. Jo mer jeg har av kunnskap, jo større er flaten mot alt der ute som jeg ikke vet. Men det viktigste vi har i møtet med det ukjente er skepsis. Det er skepsis og kunnskap som får oss til å avvise skadelig tull som raseteorier om mennesket, og det er de samme parhestene vi må satse på når vi utsettes for månesyke.

Jeg deltar for tiden i en debatt på Vinforumbloggen (http://www.vinforum.no/?article=2473&type=news), men mitt siste innlegg ble så langt at bare det første avsnittet ble med (det er en grense på 2000 tegn). Her skal jeg bare ta opp noen tema der fornuften tydeligvis har forlatt ellers rasjonelle sinn. Hvorfor? Fordi jeg har en trang til å vite hva som er sant, hva som er tilfelle, og jeg føler ubehag ved å gå rundt og tro på noe som bare er humbug. Det er sikkert ikke videre moderne, i alle fall ikke særlig postmoderne, men der har du meg: opplysningstidens siste mohikaner.

Debatten står om Rudolf Steiners teorier om jordbruk, og om de er holdbare (svært knapt formulert). I mitt første innlegg sa jeg at jeg satte stor pris på vinene til mange høyt profilerte produsenter som driver biodynamisk, og at mye av det de driver med åpenbart har en kausal sammenheng med kvaliteten til vinene. Men: det er også en del svada og humbug som jeg gjerne vil ta avstand fra. Det er kanskje ikke skadelig, men senker man først kravene til kunnskap på ett område følger gjerne andre (og mer alvorlige) etter. Jeg omtalte det også som "flaggermusvinger og kirkegårdsjord", og under denne overskriften finner vi for eksempel deres svada om kosmisk strålig og månefaser. Det er særlig på det siste at mange - åpenbart - ikke gidder tenke kritisk.

Biodynamikken er Steiner, og Steiner er - i tillegg til mange fornuftige tanker om jordbruk, arkitektur og pedagogikk - okkultisme. Okkultisme har en nær tilknytning til astrologi, og astrologi er tullball. Delvis avansert tullball, men tullball likevel. Steiners utlegginger av den betydning månens faser har er astrologi - som overhode ikke har noe vitenskaplig grunnlag. Det er greit nok, men når ellers rasjonelle mennesker skal forholde seg til dette med månefaser kommer de inn på at månen jo utøver tyngdekraft på jorden, og dermed også på planter og dyr. Den kan jo påvises, og det blir derfor den de forholder seg til, og det er her det går skikkelig ille med rasjonaliteten.

På flo og fjære ser vi månen (og solens!) tiltrekningskraft på jorden. Det er mye vann som flytter på seg, så den må sannelig være sterk, tenker man. Men hold litt igjen! Vannet i havet er ubundet og reagerer på svake krefter, og månens gravitasjonseffekt er svær svak. Astronomen George O. Abell har beregnet dens effekt på et menneske til å være mindre enn en myggs. En mor som holder sitt barn vil utøve en gravitasjonseffekt på barnet som er 12.000.000 ganger større enn månens (det er tolv millioner, for dere som ikke er vant med tall). (George Abell - "The Alleged Lunar Effect", i Science Confronts the Paranormal, ed. Kendrick Frazier, Prometheus Books, 1996). Månens gravitasjonseffekt på vinplanten kan ikke være noe større, og siden denne effekten ikke finnes må det altså være noe okkult eller paranormalt som foregår. Jeg venter spent på å høre en forklaring på hva dette skulle være.

Et annet forhold som glattes over når det er snakk om månen og gravitasjon, er at biodynamikerne forholder seg til månens synlige faser - ny og ne, etc., mens gravitasjons fasene (nær og fjern) er en annen. Den første går i en syklus på 29,53 dager, mens den andre - der månen utøver større og mindre tiltrekning, og selvsagt ikke har noe med hvor mye vi ser av den - er på 27, 5 dager. Det skal ikke mye regning til for å skjønne at disse ikke har noe med hverandre å gjøre. Ikke at det gjør noen forskjell heller, for månens gravitasjonskraft er som sagt svært svak.

I tilfelle noen lurer: månen har heller ingen invirkning på menneskelige sykdommer, fødsler, eller øvrige handlinger heller. Les for eksempel studien av 100 studier: "The Moon Was Full and Nothing Happened", av I. Kelly, G. A. Dean og Roger Culver, i The Outer Edge, ed. J. Nickell et alia CISCOP, 1996.

Men månen får tydeligvis flere fornuftige mennesker til å tro mye rart.

Bush og bolsjevikene

Hva har disse til felles? Politisk er det jo vanlig å stille de på hver sin side av enhver tenkelig motsetning: statseie/privateie, religion/ateisme, frihet/styring osv. Men så viser det seg at de ligner hverandre på avgjørende, og må jeg få si: fatale måter.

Til grunn for bolsjevikenes politiske tenkning lå det at samfunnet kunne og skulle organiseres på ett bestemt vis. Revolusjonen skulle jevne alt det gamle med jorden (som det heter i "Internasjonalen"), og så skulle det nye samfunnet organiseres fra bunnen av på den måten som Partiet visste var den riktige. Dette er "Rationalism in Politics", som Michael Oakeshott beskrev det i artikkelen med samme navn fra 1947. Det er å bruke geometri på noe organisk, og dømt til å mislykkes på morderisk vis. Det grelleste eksemplet i så måte er kanskje Røde Khmer i Kambodsja på 70-tallet.

Men den samme tenkningen finner vi igjen i Det Hvite Hus og tilliggende herligheter. Det å bringe liberalt demokrati til Midt-Østen er en edel tanke, i min bok ganske mye bedre enn å bringe proletariatets diktatur til hele verden, men dømt til å mislykkes likevel.

Tanken var at når diktatoren falt, ville det sivile samfunn ta over og innføre et liberalt demokrati i Irak, og det ville etter hvert spre seg til hele Midt-Østen. Vakkert, men dødsdømt. Irak var en stat holdt sammen av en brutal despot. Så snart han, og hans maktapparat, var borte, falt det fra hverandre. Den liberale middelklassen, som er kjernetroppene i en slik revolusjon, hadde forlengst flyktet. Alt dette vet vi, og den som hadde villet lytte ville også visst det i 2003.

Feilslutningen som er felles for kommunistene og for misjonerende liberalister som Bush, er at samfunn ikke er som matematiske ligninger. De vokser fram, endrer seg, og man kan jenke dem hit eller dit etter beste evne. Men revolusjoner med det for øye å lage samfunn etter ferdig formulerte regler skaper aldri noe annet enn massemord og elendighet. Det er en dyp konservativ innsikt som de til høyre og venstre ignorerer - med mye elendighet som resultat.

Vintips nr 9 2007

Med alder blir viner gjerne mer interessante (skulle ønske det samme skjedde med alle mennesker), men det tar sin tid. Skal man kjøpe viner som er ferdig modnet må man også betale for bundet kapital, losji og mye annet. Blant alt det andre kommer forholdet mellom tilbud og etterspørsel, som ofte er helt perverst for de mest ettertraktede vinene. Men heller ikke vinmarkedet er noe perfekt marked, og det er kanskje et tema for disse tipsene.

Blant de mest “absurdly underpriced” (Jancis Robinson) vinregionene i verden finner vi Loire i Frankrike, og det gjelder særlig rødvinene. Fra før har jeg kraftig promovert en rødvin herfra (Bourgueil 2005 – Dom. Gregoire, også kjent som “Borghild” i det Skilleåske hjem), og nå kommer en til – en ferdig modnet vin av høy kvalitet:

St.-Nicholas-de-Bourgeuil Vielles Vignes 1996 (Joël Taluau) kr. 187
Det er greit med selvbetjening på polet så man slipper å prøve å uttale dette. Mørk i fargen, særlig i forhold til alderen, dufter blyantspiss og solbær, og det er noe rødbete-aktig der også. Har en finslig tørrhet i ettersmaken. Helt fabelaktig vin til prisen. Dette er en moden vin av høy kvalitet, men den kommer ikke fra de mest omskrevne områdene, og folk (les: markedet) klarer ikke å orientere seg. Resultatet er en moden, deilig, interessant og fortreffelig matvin til en latterlig pris. Taluau er en av områdets mest markante kvalitetsprodusenter. (Finnes på Fullsortimentsbutikker)


Folk vet ikke sitt eget beste. Heller ikke de som kan tenke seg å betale 250 kroner for en vin. I Bergen har vi i over ett år hatt fabelaktige rieslinger på Grand Cru nivå stående på Valken og samle støv. De har stått godt, i den kjølte innerste delen av “lukket avdeling”, men de har stått i fred. De er klassifisert som Grosses Gewächs, og de vinmarkene de kommer fra har vært anerkjent som å tilhøre Tysklands aller beste i over 100 år. Det er en skam for byen at de ikke er utsolgt for lengst. I Oslo forsvant de på 10 minutter etter at de ble lagt ut for salg. Nå har jeg smakt dem, og jeg har fordoblet det antallet jeg har i kjelleren. Beklager litt skrinne notater her, men jeg ledet smakingen og ble litt distrahert fra skrivearbeidet:

Ungeheuer Riesling Grosses Gewächs 2004 (Forst) (Georg Mosbacher) 249 kr
Sitrus, fersken, den mest fruktige av disse. Legenden sier at dette var Bismarks favorittvin: “Diese Ungeheuer gefällt mir Ungeheuer” (Ungeheuer betyr noe i retning av uhyre/uhyrlig). Marken ligger beskyttet mot kjølige vinder.

Freundstück Riesling Grosses Gewächs 2004 (Forst) (Georg Mosbacher) 249 kr
Denne har fått navnet sitt etter en kirketjener som eide denne marken en gang i tiden: Freund. Mer stillfarende enn de to andre vinene, svært lang ettersmak.

Kieselberg Riesling Grosses Gewächs 2004 (Deidesheim) (Georg Mosbacher) 249 kr
Fersken, stein, frisk og utrolig rettlinjet. Strålende vin. Svært lang ettersmak, og meget konsentrert under den forførende frukten. Vinmarken er preget av grov grus (Kiesel).

Jeg foretrekker vel den siste av dem, men kan trygt anbefale alle. De smaker herlig nå, men vil utvikle seg positivt i kjelleren i ti år minst.


Aller sist en vin som viser forholdet mellom tilbud og etterspørsel, samt hva det koster å kjøpe moden vin fra et etablert og omskrevet område:

Nuits-Saint-Georges 1er Cru “Les Roncières” 1990 (Robert Chevillion) (736kr)
Dyr og deilig burgunder! Litt bruning, dufter høstløv og varm vårjord, men har frisk bærfrukt i munnen. Lang og fruktig ettersmak. Søtere enn ventet, men det er nok årgangen. En skikkelig flott vin, som bare viser at vi ofte knekker våre røde burgundere vel unge! Som “ny” koster denne i 2004-årgangen 360 kroner, omtrent, men hvis man ikke gidder vente er dette noe man bør unne seg minst en gang i livet! Kanskje spleise med noen?

Finnes på Valken i Bergen.

Originalitet og overraskelse

Som filosof er jeg spesielt interessert i begreper og begrepsavklaring. Sånn er det å være yrkesskadd som akademiker. WOW-faktoren, eller overraskelsen, skyldes et misforhold mellom forventningen og opplevelsen, til fordel for den siste. Men en person med hukommelsessvikt vil lett overraskes. Arne Næss sr. sier at en fordel med å bli glemsk er at en fin solnedgang er en positiv overraskelse hver gang han ser på den,for i mellomtiden er den glemt.

Originalitet opptrer bare i kontekst, og innenfor kjente rammer. Det kreves ikke mye å dukke opp fra det store intet og si "BØ!", men desto mer for å skape noe nytt innenfor en tradisjon der mange talentfulle mennesker med stor flid og stor mye over lang tid har gjort sitt aller beste. Det er når man kjenner den tradisjonen, dens rammer og hva den søker etter, at man kan bedømme noe som virkelig originalt. WOW-faktoren kan være sterk, men det er først når man har gjort seg kjent med fenomenet, sammenlignet med det beste som har vært gjort før, og vurdert det i ro og mak, at man kan si det er originalt. Det er en kvalitativt annen opplevelse enn overraskelsen.

(Stykket over sto på nettet som kommentar til vinbloggen på www.vinforum.no)

Vinøs epistemologi

Hva er grunnen til at noen typer vin "flyr under radaren" til mange vinjournalister? Nylige eksempler er viner laget på druen Cabernet Franc (en av de to foreldrene til mer kjente Cabernet Sauvignon) og den hvite Grüner Veltliner. Mens Arne Ronold i Vinforum, som er Master of Wine, skriver pent om disse, faller vinene gjennom i markedsdrivende Dagens Næringsliv, og dermed selger de heller ikke noe særlig. Som filosof og vinnerd ser jeg det som min oppgave å forsøke en forklaring.

I sin kortfattede enkelhet går forklaringen ut på at hver vintype har sin kanon - ikke bare av store verk, men av kvaliteter som er ettertraktelsesverdige i denne typen viner. Hvis man ikke kjenner typen godt nok, vil man heller ikke verdsette de gode eksemplarene av denne typen viner, men man bedømmer dem ut fra andre standarder. For å sette det på spissen vil det være som å bedømme en personbil ut fra hva som gjør en lastebil velegnet, eller en mer nærliggende analogi: å bedømme en hvitvin ut fra rødvinskriterier. Å si om en Chablis at den er dårlig fordi den ikke passer til biff, er selvsagt totalt misforstått, og det er det også å bedømme en Cabernet Franc som om den var en Cabernet Sauvignon.

Jeg skrev nettopp meget rosende om en St.-Nicholas-de-Bourgeuil 1996 i mine vintips. Etter at de var skrevet og postet klikket jeg meg inn på Dagens Næringsliv for å se deres bedømmelse. Den var heller skral, etter deres inflaterte poengskala, mens Ronold var betydelig mer positiv.

DN skrev: "Rød med mursteinsrød kant. Varm og moden frukt på krydret duft. Lett, tynn og kort med smak av syrlige røde bær." Mens Ronold kom med: "Ueiket og velutviklet cabernet franc med preg av mørke bær, modent kjøtt og tobakk på duft. Rund vin med myk inngang, middels syre, god lengde og fast og tørr finish. Moden stil."

Hvem har rett? Min egen oppfatning ligger nært opp til Ronold, og fjernt fra DN, men det viktige her er grunnlaget for vurderingen. Begge kildene smaker vinen sammen med utallige andre viner på polets smaking for pressen, og ganeslitasjen er derfor er mulig forklaring. Men Ronold er Master of Wine, nøktern, og kjent med hva som er ettertraktede kvaliteter i ulike vintyper, og kanskje dermed mer åpen for vintypens egenkarakter?

Det finnes, mener jeg, kriterier for storhet i vin som går på tvers av/over de enkelte typer av viner, men i de fleste tilfeller er det viktig å vudere vinene ut fra deres opprinnelse og særpreg, og ikke måle alle i forhold til den samme målestokken/skjære alle over en kam/legge alle på Prokustes seng, osv. Til det kreves det både leksikalsk kunnskap, og smakserfaring. Når da mindre kjente vintyper dukker opp på bordet kommer mange til kort - rett og slett på grunn av manglende kjennskap til disse vinene. Derfor er da også kravene til å bli Master of Wine satt svært høyt, og omfatter bred leksikalsk kunnskap om ulike vintyper. Men selv de som kan sette "MW" før eller etter navnet sitt tar feil av og til, som når Ronold og jeg er uenige ;-)

Tilfeldig? Neppe!

I dagens Bergens Tidende, i et innlegg som heter "Personligheten i detaljene", skriver Medieprofessor Peter Larsen at "det er i de spontane ytringene og de ørsmå forsnakkelsene ... at de virkelige holdningene kommer fram". Det har han nok mye rett i, men det er ikke bare der.

Professor Larsen bruker utelukkende Høyrefolk fra Bergen som eksempler: Friele, Erna Solberg og Trude Drevland. Er det bare disse som viser sine holdninger i spontane ytringer og ørsmå forsnakkelser? Tror ikke det, nei. Men dette er dagen før Kommune-og Fylkestingsvalget, må vite, og sosialisten Peter Larsen er antakelig frustrert over at alle tabbene og skandalene som har fulgt Høyre som en mare denne valgkampen ikke har fått særlig utslag på gallupen. Hva gjør man så?

Jo, man skjuler sin agenda bak sin faglighet, og får hele side tre dagen før valget til å gjenta mange av disse tabbene med fargerike bilder av Bergens tre mest kjente Høyrefolk. På den måten slipper man tilsvar før dette kan ha en politisk effekt (i morgen, valgdagen).

I tillegg har denne vinklingen en riktig ekkel side: "se her - dette viser hva du egentlig mener. Det er det jeg som vet. Jeg er medieviter, og forstår meg på slikt. Samme hva du sier nå, så viser det bare at jeg har rett". Dette er grumsete, og svært lite vitenskapelig.

Hadde det blitt publisert en annen dag, og vist et bredere spekter av politikere, så hadde jeg ikke reagert, selv om det er en ekkel måte å fremstille andre på. Når det kommer dagen før valget og har en svært tydelig politisk agenda, er det på tide å si fra.

Professor Peter Larsen viser sin personlighet - ikke i detaljene, men i stort format på side tre i regionens største avis. Det er ikke et vakkert syn!!

Redaksjonell politikk

Jeg har planer om å skrive flere essays om "verdensproblemer" i tiden framover, i tillegg til vinstoffet. Da passer det kanskje å legge inn en slags programerklæring her.

Jeg er ute etter å utdype og nyansere, se på kjente forhold ut fra nye synsvinkler, og gjerne utfordre fastlagte sannheter. Det er ikke min stil å være bombastisk, og et grunnleggende trekk ved mitt verdensbilde er at verden er komplisert og sammensatt, og at enkle løsninger som oftest ikke er løsninger men bare nye problemer.

Man vil (forhåpentligvis) ikke finne:

1. Svart-hvitt tenkning.

2. Bastante konklusjoner.

3. "Politisk korrekte" sjablonger.

4. Konspirasjonsteorier.

Det jeg håper å få fram er:

1. Nyansene.

2. Uventede vinkler på fastlagte sannheter.

Så gjenstår det å se om jeg lykkes - men hvis jeg gjør det får jeg vel sikkert ingen lesere. Det er jo mye greiere i hverdagen dersom det bare finnes idioter og så de som tenker som meg. Eller?