Vintips nr 8 2007

Ofte er det slik at det man strever litt for å oppnå, det opplever man som litt gjevere når man først har klart det. Det som ikke er noen sak, er heller ikke mye å henge seg opp i når man får det til. Dette gjelder flere områder i livet som har betydning, men også noen som ikke har noen større betydning – som det å skaffe seg vin. Dagens to anbefalinger er svært gode viner, som vanlig, men det er ikke bare å spasere inn på nærmeste pol og røske med seg en flaske fra hylla. Den første finnes på noe eksklusivt noe som heter Tilleggslisten, som nærmest behandles som “Top Secret” av polet. Det er viner fra importører som ikke listefører i Bestillingslisten, men som polet må ta inn dersom kundene ber om det. Den andre er på Bestillingslisten.


Côtes de Rhône 2004 (Montirius), ca. kr. 150, flere steder, deriblant Valken

Denne vinen biter fra seg. Dufter urter, edeltre og nyåpnet rosinboks. Den er
100% Grenache, om jeg ikke husker feil, og rosinduften er et kjennetegn ved
denne druen. Et meget godt kjøp. God vin, som jeg trygt vil anbefale alle. Den
er kanskje friskere i stilen enn mange venter seg fra denne kanten av Frankrike.

Se også innlegg lengre ned her fra hele smakingen med denne biodynamiske produsenten. Det ble lagt ut 25 august.

Mercurey Blanc 2002 (Juillot) kr. 166 (BU nr 31937)
Denne vinen ble jeg først kjent med i den strålende 1996-årgangen, men etter
det forsvant den under radaren for meg. I sommer mer eller mindre snublet jeg
over den på polet i Os - av alle steder - og kjøpte med meg et eksemplar ut fra
prinsippet om at gammel kjærlighet ikke ruster. Nå er det ikke rust som plager
hvite burgundere, men et svært beslektet fenomen: oksidering, eller prematur
oksidering rettere sagt, for all vin vil til slutt oksidere. Men: ikke noe
problem med det her. Den var nesten like strålende som 1996-årgangen. Kjølig
frukt, klare og detaljerte smakselementer av lime, nøtter og et urtepreg, i
tillegg til den fylde, nesten fedme, man venter seg i en hvit burgunder. Deilig
vin - og så en moden hvit burguder til denne prisen!

Det er, utrolig nok, bare Os i Hordaland, og Manglerud og Røa i Oslo, som har
denne vinen i sine tilleggslister. Den er verdt en omvei, eller en bestilling!

Du som har funnet dette eksklusive stedet på nettet. Her er også materiale som ikke er vinrelatert, men likevel lesverdig. Ett jeg er ganske fornøyd med selv er innlegget “Den uferdige borgerkrigen”. Den ble lagt ut 1. august, og handler om USA og sørstatene.

Leitz Out

Norge er et lite land, og et lite vinland. Markedet her for kvalitetsvin er ikke særlig stort sammenlignet med land som USA, Storbritannia og Tyskland. Mediemangfoldet er det også så som så med, og blant folk som har penger nok til å kjøpe kvalitetsvin, men ikke stor nok interesse til å orientere seg på egen hånd, er det Dagens Næringsliv som er bjellesauen. Disse leser vel Dagens Næringsliv likevel, og bruker disses velorienterte vinjournalister som kvalitetsdommere.

Derav følger også deres markedsmakt. Her om dagen ble den sterkt visuelt demonstrert for meg da jeg var på Valken - mitt andre hjem. Jeg hadde et annet ærende, men kikket rundt i hyllene som jeg har som vane. Det slo meg plutselig: det var ikke en *#*§* Leitz vin å se noe sted. Blåst vekk. Jeg husket vagt at Leitz sine viner i 2006 var det store oppslaget på vin i lørdagens DN (som jeg abonnerer på), og spurte en av "polarna" (betjeningen på polet) hva som hadde skjedd. Jo, fikk jeg høre, en kar med slips og DN under armen hadde kommet og tatt med seg det som fantes av Leitz-viner, dratt kortet, og forsvunnet. Herav overskriften: Leitz out!

Fint for Johannes Leitz, en seriøs og meget dyktig vinbonde i Rheingau, og for importøren Record, men ikke for de andre som måtte ønske å "See the Bright Leitz Tonight" (beklager, ordspillet og henvisningen til Richard og Linda Thompson trengte seg på).

DN og Vinforum har oppdaget at tørr tysk vin har blitt dramatisk bedre i det siste, noe som er riktig, og da blir dette et stort tema som følges opp i vilden sky. Motefenomen har vi også i vinverdenen, og dette er ett av dem. Uunngåelig, sikkert nok, men sterkt beklagelig for all kvalitetsvin som ikke er inne i søkelyset for tiden.

Østerriksk vin, for eksempel. Her har Vinforum vært mer standhaftig, men etter en oppblomstring for ca. 3-4 år siden har denne moten dødd ut - og stadig flere ypperlige produsenter mister importører. Kanskje fordi Dagens Næringsliv har vært så negative? Tom Marthinsens nye makker, Merete Bø, synes å være mer åpen, men den negative vinklingen fortsetter.

Vin fra Loire har aldri vært bedre enn nå (tror jeg, i alle fall ikke i min tid som vininteressert), men her er det dørgende stille. Disse er ikke i fokus, og dermed er det bare den lille menigheten som kjøper noe - og det importeres sørgelig lite også. Storheter som Baumard, Closel, l'Ecu, Huët, Dageneau og andre skal en være ganske så om seg for å få kloa i, mens det strømmer over av tørr tysk riesling.

Gode greier, men god gammel tysk riesling med restsødme er en utprøvd og strålende vintype. Men disse krever tid for å komme til sin rett, og det passer vel ikke tidsånden.

Slik passer vel dette innlegget inn i O Tempore, O Mores-tradisjonen. Jeg begynner vel å bli gammel!

Lagring a vin - del 4

Nå har vi kommet til viner fra Italia. Ikke at de nødvendigvis har så store fellesnevner at de kan skjæres over en kam, men en eller annen slags oppdeling må man jo ha.

Mine erfaringer med lang lagring av Italiensk vin er ikke omfattende. Jeg deler dette i to, viner av Sangiovese - Chianti og Brunello - og viner av Nebbiolo fra Piemonte. De siste først.

Jeg har smakt en Barbaresco fra 1967 for noen få år siden. Den var helt strålende. Men mange har opplevd Barbaresco som har klappet sammen nesten over natten. Drikkevinduet blir som en glugge, eller et skyteskår, men dette kan skyldes produsenten (Produttori del Barbaresco). Som ellers gjelder altså mitt store forbehold: det er så store variasjoner at det er vanskelig å generalisere - men det må man jo, så:

Barbaresco: 7-12 år etter årgang, mye mer for de beste årgangene fra de beste produsentene.

Barolo: 8-20 år etter årgang, mer for gode årganger fra gode produsenter.

Faren for begge, men aller mest for Barbaresco etter mine erfaringer, er at de mister frukten. Da blir det dyr buljong, da!

Med lagring forsvinner også det lokale preget mer og mer, og vinene dufter av tobakk og edelt treverk. Det siste er nesten en fellesnevner for eldre viner fra Italia. Det gjelder ikke minst:

Brunello di Montalcino. Her har jeg erfaringer med en vinsamling fra Mobile, Alabama. Eieren måtte slutte å drikke (stakkars mann), og han ga hele samlingen til min svigerinne og mannen i Atlanta, Georgia. Der var jeg heldig nok til å smake mange av disse vinene sist påske.

De var ikke akkurat oppbevart ideelt. De hadde ligget i kjøkkenet. Men amerikanerne har jo air-conditioning. Vinene var fra slutten av 80-tallet, for det meste, altså nær på 20 år gamle. Mange av de andre vinene i samlingen var avgått ved døden. Men alle vinene på Sangiovese var i strålende form!!! Det gjaldt særlig Brunello di Montalcino (Brunello er bare en under-art av Sangiovese) og Chianti Ruffina. Nesten 20 år gamle, småkokt over flere år i et kjøkken nær Mexico-gulfen, og friske og fine. Duftende av kirsebær, lær, og det obligatoriske edle treverket. Deilig, deilig.

Jeg har også smakt Chianti Ruffina Riserva Bucerchiale fra Selvapiana i flere årganger langt tilbake. Erfaringen var at når de rundet 10 år (dette varierer sikkert litt med årgangen) så åpnet de seg. Og så varte de så lenge du klarte å ligge unna å drikke dem. Så jeg våger følgende:

Chianti Ruffina Riserva: 10-30 år.

Brunello di Montalcino: 15-40 år.

Så lenge lagringen er forsvarlig. Men det gjelder for alle disse anslagene.

Lagring av vin - del 3

Bildet over er fra min egenbygde vinkjeller, som er mellom 80 og 90 cm. høy. Luken øverst til venstre er eneste tilkomst, og alt er bygd av en klaustrofobisk middelaldrende mann med ryggtrøbbel. Det er vel et mål på min vininteresse?

Jeg har vel allerede skrevet om de fleste typer vin som jeg har erfaring med å lagre, og som omfatter flest flasker i egen kjeller, men bortsett fra røde burgundere - som er en mystisk vintype - har jeg ikke dekket rødvin.

Bordeaux

- her gjelder det samme som ellers: god kvalitet fordrer lengre lagring, enklere typer er ofte gode rett fra produsenten. Det er også ulike produksjonsmåter som spiller inn i dag. Før var disse vinene - de beste, vel å merke, laget for å drikkes av neste generasjon. 1928-årgangen er legendarisk. De var sure, skrinne, og vanvittig tanniske i godt over 50 år. De begynte å røre på seg på begynnelsen av 80-tallet, og blomstret fra ca. 1990 og framover. De regnes nå av kjennere for å være de kanskje beste fra 1900-tallet.

Det beste med bordeaux er at det ikke er et drikkevindu. Det er mer som et panorama. Når vinene først har blitt drikkendes, er de det i lang tid. Men det lages modernistiske viner her i dag, som skal tekkes ganen til Parker. Det som var sant for 30 år siden er feil i dag. Bildet er komplisert, men jeg våger å skrive dette:

Rød bordaux

Enklere utgaver: har ofte godt av å vente de magiske 5 år etter årgang, holder til 10.

Kvalitetsviner:

Modernistiske: her er min erfaring svært begrenset, men noe det samme som over - holder vel noe lengre i gode årganger.

Tradisjonalister: 10-15 (avhengig av årgang), holder til 20-40 (kanskje mer).

Hvit bordeaux av tørr type

Her kjenner jeg mest Domaine de Chevalier. Etter en smaking i Vitis av viner helt tilbake fra 70-tallet, kan jeg si at de virker som de riktig åpner seg etter 15-20 år, og holder ??. Vet ikke. Man kan håpe at de har svovlet godt, at man selv vil leve lenge med spreke smaksløker, eller at neste generasjon blir vininteresserte.

Hvit bordeaux av søt type - Barsac og Sauternes

Smaker godt hele tiden, blir interessant etter 20 år, og holder vel omtrent evig - såfremt det er svovlet godt.

Montirius

I dag var jeg invitert til en vinsmaking der produsenten deltok. Produsenten heter Montirius, men det er Eric og Christine Saurel som står bak eiendommen på 58 hektar - 580 mål på norsk. Verten var den norske importøren, Audun Golberg, som er en venn av meg. Dermed er min slagside avslørt, men dersom jeg syntes vinene var dårlige ville jeg bare latt være å skrive om dem her. Heldigvis er de gjennomgående gode!

Det distinkte her, og med importselskapet til Audun, er at vinene er økologiske. Ikke bare det chez Montirius, men også biodynamiske. Her melder jeg pass. Ingen har hittil klart å forklare hva stjernene har å si for vinen, eller den elektromagnetiske strålingen. Hos Montirius driver de også med Russisk kirkemusikk i vinkjelleren, og hevder at akkurat deres viner blir bedre på den måten. Jeg er høflig, og bryter ikke ut i krampelatter, men jeg klarer ikke å ta dette alvorlig. Jeg er en søkende sjel, og innrømmer villig at min kunnskap er begrenset, at jeg har tatt feil før og kan gjøre det igjen, og at det er mer mellom himmel og jord en det min filosofi kan romme - men det betyr ikke at jeg parkerer min skepsis for godt. Tvert imot. Månefaser, stjerner, kirkegårdsjord og flaggermusvinger er ikke min greie. Så det er sagt.

Men: dette er gode viner. De arbeider seriøst og med forstand i vinmarken og i kjelleren. Druene blir sunne og vinene blir gode. Da kan de tro hva de vil for meg, drikke kaldvatn og kalle det homeopatisk medisin, styre vinproduksjonen etter stjernene og hva som helst. Sympatiske og engasjerte var de også. Live and let live!

Vinene! Vi fikk servert syv cuvéer med røde viner. Jeg tar dem etter tur, og tar et visst forbehold når det gjelder både navn og mine notater. Mine nasale kanaler er ikke helt på stell for tiden, men langt unna reservebenken, so here goes:

Cadet 2006 (produsenten for alle er Montirius)

Denne skal på bag-in-box, men dette var en "Brut de cuvée" - tappet på flaske fra samme produksjonen. På spørsmål fra meg sa de at vinen var helt lik - de svovlet ikke vinene for b-in-b mer enn den vanlige produksjonen for de bruker så bra en boks. Den oksiderer ikke vinene mer. I alle fall: Flott nese med fioler og bringebær, men den følger ikke opp i munnen. Lett, litt lav syre, og langt etter tanninene. Christine og Eric foreslo å drikke den avkjølt, som en rosé, og da vil den nok passe mye bedre. Mer en terrasssevin enn en matvin.

Côtes de Rhône 2004 ca. kr. 150 på flere pol, deriblant Valken her i Bergen

Denne har klart mer bitt. Varmere duft, urter, edeltre og nyåpnet rosinboks. Den er 100% Grenache, om jeg ikke husker feil. Rosinduften er et kjennetegn ved denne druen. Et meget godt kjøp. God vin, som jeg trygt vil anbefale alle. Den er kanskje friskere i stilen enn mange venter seg fra denne kanten av Frankrike.

Vacqueyras 2004 - denne vil koste noe det samme som vinen over

Kjøligere duft, en blanding av Grenache, Mourvedre og Syrah. Jeg syntes ikke all verden om denne vinen. Mer blass enn vinen over. Kanskje den er født under et uheldig stjernetegn?

Vacqueyras Garrigue 2004

Et solid hopp oppover stigen. Rikere duft, vilt og blod, definitivt den beste så langt. 70% Grenache og resten Syrah. Vinplantene har kontakt med blåleire under, noe som var gunstig mente produsentene. Denne kan godt lagres, men smaker meget godt i dag.

Gigondas 2004

Klart mer konsentrert enn vinene over. Meget fin balanse, rosinsniff og urter dominerer på nesen. 80% Grenache og resten Mourvedre. En bredere stil enn Vacq'en. Men nå baller det på seg: denne vinen har 15% alkohol. Man blir fort tung i hodet av dette.

Vacqueyras "Clos Montirius" 2004

Lakris, rosiner og blod, flott balanse. Meget fin vin. 50/50 Grenache og Syrah. Kanskje den beste av dem alle - den var i alle fall den beste jeg smakte første gangen jeg kom bortpå disse vinene - tror det var 2002-årgangen, eller var det 2001?

Gigondas Confidentiel 2004

Tett, søt, mouth-coating. God balanse, men svært søt likevel. Urtepreget på nesen. I overkant rik, og med 15,5% alkohol blir dette kraftige saker. Man himler med øynene når amerikanske viner og de fra Australia går opp i disse alkoholnivåene, og det er ingen grunn til å la det være her heller - selv om den har syrlighet også. Dette er portvin uten sprittilsetting. Noe man kan drikke som en kuriøsitet, men med urtepreget, alkoholen og sødmen blir dette nesten gløgg.

Vil du bli fort full av vin er dette stedet å starte.

Etterpå spiste vi lunsj på "På Høyden". God mat, fiskesuppe, og gode smaksprøver på norske kvalitetsoster, skinke og slikt. Men 200 kroner per pers blir drøyt, særlig når man betaler for fire, og to av dem er barn under skolealder som knapt slurpet på suppen.

PS. Plutselig fikk jeg ikke til å lage oppirom mellom avsnittene lenger. Bloggen blir sammenhengende tekst. Hadde problemet i Italia i sommer også, men det fikset jeg på et vis. Men nå er det tilbake HJELP. Hvis noen vet hva jeg må gjøre så ta kontakt!!! Legg inn kommentar. Please!!!

Lagring av vin - del 2

Tysk riesling

Bildet er vel ikke så velvalgt, men denne gangen tenkte jeg å skrive om lagring av tysk riesling med og uten restsødme. Jeg lener meg her på en ekspert, Terry Theise.

Det som er verdt å merke seg er at med lagring blir slike halvsøte viner tørre. I alle fall smaker de som tørre viner, og det skal ikke mer til enn en matrett som er i det minste litt syrlig eller søt, så vil disse vinene framstå som knastørre. Også når de er ganske ferske. Så det følgende passer for halvtørr og søt tysk riesling, det første tallet er når de ventes å komme opp mot toppen, og det siste når de begynner å tape seg:

Kabinett: 5-15 år.

Spätlese: 7-25 år.

Auslese: 12-35 år.

Beerenauslese, her er vi over på absolutt søte viner: 25-50 år.

Trockenbeerenauslese: 35-100 år, kanskje mer.

Eiswein vet jeg ikke noe om lagringen på, og det gjør vel egentlig ingen. Denne typen vin er ikke gammel nok til at man har erfaringer med lagringen av disse vinene. Jeg vet bare at mange smaker svært godt rett fra tønna.

Når det gjelder tørr riesling gjelder, tror jeg, min vanlige tommelfingerregel: vent i alle fall 5 år etter årgangen. Her som ellers vil de beste eksemplarene trenge lenger tid både på å bli modne, og på å tippe over kanten.

Problemet med tysk tørr riesling, er at i moderne tid er de også et ganske ubeskrevet blad. Utover på 80- og 90-tallene kom det mye knoklete trocken. Knockeltrocken, som jeg liker å si. Men det siste tiåret har mye skjedd - ikke minst noen meget gode årganger, og øket forståelse og dyktighet blant vinmakerne.

Min lille erfaring er at riesling fra Østerrike, av den tørre typen, ikke liker så lang lagring. Men også for de liker jeg å vente de magiske fem årene fra årgangen.

Endelig: Ditlev-Simonsen går av

Jeg tror ikke det var fordi han leste bloggen min at han trakk seg, men alt han trengte for å ta denne riktige beslutningen hadde han før helgen. Han kunne spart seg selv, Høyre, og det norske lokaldemokratiet for mye unødig støy og store belastninger dersom han hadde fulgt enhver informasjonsrådgivers ABC.

Selvsagt håper jeg at det får lokalvalgkampen på skinnene igjen, men tror jeg det? Nei. Til det har for mange fordommer blant landets venstreorienterte journalister (det store flertallet av dem) fått næring i det siste.

Ditlev-Simonsen var en god ordfører i Oslo, godt likt og hardt arbeidende, men som andre tragiske helter hadde han en karakterbrist. Det er trist, men det gjelder å begrense skadene, og det forsto han heller ikke. Like lite som han forsto det nesten alle andre gjorde: at han burde fulgt de tre opplagte rådene som sto i mitt forrige innlegg på bloggen.

Dust!

Hvor tåpelig går det an å bli? Spørsmålet er i ferd med å få sitt svar i forbindelse med saken om Per Ditlev-Simonsen, avtroppende ordfører i Oslo.

Det er elementært i moderne kommunikasjonsteori at man ALDRI skal gi media noe negativt å nøste i. For å unngå dager, uker og kanskje måneder med et kobbel av fotografer og journalister etter seg skal man:

1. Legge fram alt av relevant dokumentasjon øyeblikkelig.

2. Bøye seg i støvet, uansett hvor urettferdig det er.

3. Gå av med henvisning til partiets beste, byens beste, organisasjonens beste, min families beste, eller hva det nå skal være. Men GÅ AV.

Dette er det eneste som virker - ellers vil man få dager, uker osv. med fokus på en avdanket og avgående politikers tvilsomme diposisjoner - og ikke politikk.

Erna Solberg fatter dette, men Oslo Høyre gjør det ikke. De vil få gode muligheter til å kontemplere sine feil i opposisjon.

I Bergen vil antakelig byens desidert dyktigste politikere, de kloke, intelligente og hardtarbeidende Henning Warloe og Monica Mæland, antakelig gjøre det samme. Ikke at de har gjort noe feil, men Hermann Friele har uttalt seg dumt. Fryktelig dumt. Da blir de guilty by association. Hvilket betyr ikke guilty i det hele tatt, men bare ved sitt hopehav med noen som ikke fatter hvordan man skal uttale seg til media.

Jeg er også skyldig. Jeg var med i nominasjonskomitéen som fikk Friele til å stille som ordførerkandidat. Ikke bare var han perfekt for rollen som ordfører - som er en i hovedsak representativ posisjon - men ved å velge ham fikk man også flere fra næringslivet inn i politikken.

Det er vel få deler av samfunnet som er så dårlig representert i valgte organ som ledere i næringslivet og selvstendig næringsdrivende. De har mer enn nok med sin business. Offentlig ansatte, som lærere og journalister, er svært overrepresentert. Hva dette betyr for forståelsen for at penger må tjenes før de brukes vet vi godt. Høyre er det eneste partiet, kanskje med unntak for FrP, som gjør noe med dette, men det er på tide å spørre om det er verdt å fortsette.

Ditlev-Simonsen og Friele gjør ikke bare sitt parti en bjørnetjeneste, de fremmer også negative holdninger til næringslivsfolk generelt. Man får inntrykk av at de er en kaste for seg, som har et meget lempfleldig forhold til lover og regler. Noen millioner her eller der gjør vel ikke noe - kan det virke som.

Jeg har stemt Høyre, også ved dette valget. Først og fremst fordi jeg vet at Høyre har et godt program, og med god margin de beste folkene.

Erna har gjort riktige valg - men hun burde gått linen helt ut og anbefalt Ditlev-Simonsen også å trekke seg som ordfører. Denne uttveringen får bare den demokratiske prosessen til å spore av.

Effekten er bare at flere vil våkne 11 september (!!!) og oppdage at de skal styres av LO i fire år. They pay the piper, and they call the tune. Dere er advart!

Lagring av vin - del 1

Dette er et emne som kommer opp med jevne mellomrom, og som vanskelig lar seg fange inn i så enkle anbefalinger som på nettsidene til vår vinklubb, Vitis Bergensis (se: http://www.vitisbergensis.com/ - og klikk på lagring). Under følger det jeg har litt erfaring med - men hovedregelen er at det ikke er noen regler, og at antallet faktorer overstiger det man enkelt kan kalkulere med. Derav følger det at dette ikke er matematikk, men kunst - eller kanskje flaks.

Det viktigste er at vinen ikke er utsatt for lys. Deretter at viner med kork må ligge slik at korken holdes fuktig og dermed smidig - slik at ikke luft slipper inn. Temperaturen bør helst være 11-12 grader, men sesongvariasjoner mellom 7 og 18 grader går også bra. Det verste stedet i huset å oppbevare vin er på kjøkkenet. Der svinger temperaturen mest. De som lager kjøkkenmoduler med vinlager burde tvinges til å betale erstatning for ødelagte viner til de som har kjøpt elendigheten. Alternativt kunne de jo skytes, men det får være måte på furor oenologico.

Det viktigste for lagringen er som for drikkingen: vinens kvalitet. Uansett drue: enkle viner lagrer ikke bra - da hjelper det ikke hva druen heter. Det er også store variasjoner fra årgang til årgang. Noen årganger blir kanskje ikke vin i min levetid - 1996 fra burgund er et eksempel (hvis de ikke er oxiderte, for da er de ikke vin lenger uansett). Under følger noen "regler" basert på egne erfaringer. Bør tas med en klype salt, eller som ren underholdning.

Chablis

Landsbyviner fra gode produsenter: 5-10 år.

Premier Cru fra gode produsenter: 8-20 år.

Grand Cru fra gode produsenter: 10-20 år.

- her er f.eks vinene til Michel svært sene til å åpne seg. Premier Cru Montée de Tonnerre bør ha 15 år for å begynne å åpne seg sier produsenten. Grand cruene fra samme adresse er litt tidligere ute.

Hvit burgund

Landsbyviner: 5-8 år

Premier Cru: 6-12 år

Grand Cru: 10-20 år

Rød burgund

God rød burgund på Premier Cru nivå er godt drikkendes når de kommer, derpå lukker de seg (i svært mange årganger), og er ikke tilsnakkendes på 10 år (de er "lukket": lukter og smaker som vann, bortsett fra at de tørrer noe enormt). Unntak, som 2000-årgangen, finnes også. De er godt takendes nå. Lite å vente på. Vinduet er også mindre enn for bordeaux-viner, for eksempel, hvilket betyr at du ikke kan la dem ligge i mange tiår etter åpning.

For andre nivå: lytt til erfarne smakere. De kan mange skrøner. Jeg vil gi landsbyviner i gjennomsnittlige årganger 5-7 år, Grand Cru gjerne 12-15. Igjen er årgangene svært forskjellige.

Jeg kommer tilbake til andre typer vin ved en senere anledning.

Bologna

Jeg blir stadig like forundret når jeg nevner Bologna for folk, og de har ikke peiling på hvor eller hva det er. Mitt eget kjennskap starter med at jeg ble kjæreste med en jente fra Bologna da jeg studerte i England, og vi ble også samboere en periode. Det fikk, som alt annet her i verden, sin ende, men ikke før jeg hadde blitt kjent med mange flere fra Bologna. I årenes løp har jeg besøkt byen flere ganger, sist nå i sommer da hele familien Skilleås flyttet inn i nevnte ex.' leilighet for et par uker. Nok om det, mer om Bologna:

Det er bra at Bologna ikke er kjent for flere. Det gjør byen nesten til en turistfri sone. Man vandrer midt i byen, under buegangene som byen er så kjent for. Du kunne ikke vært noe annet sted i verden. Lokalkarakteren er så tjukk at du kan skjære den med kniv. Du kunne ikke vært i noe annet land enn Italia, men samtidig kunne du ikke vært noe annet sted i Italia. Det er ikke mange steder av den typen.

10 mil sørover er du i Firenze, som har uforlignelige muséer og unik kunst, Duomo er fabelaktig og vakker, og noen flere fabelaktige bygg er det også - men som by er den forøvrig dusinvare. Der går turistene tettere enn laksen i en gjennomsnittlig mære på vestlandskysten. I Bologna hører du ikke noe annet enn Italiensk. Nesten. Byen anbefales uten reservasjon.

Nå står bare to tårn igjen - det største er Asinelli-tårnet. På bildet over er Bologna tegnet slik den antakelig så ut da Dante bodde der, med et utall tårn. Som Boccaccio og Petrarka studerte Dante i Bologna, slik også adelsfolk fra Norge gjorde. Verdens første Universitet ble dannet her i 1088, og det eksisterer fremdeles, så klart. At erklæringen som skal få høyere utdanning i Europa på en felles plattform kalles Bologna-erklæringen, og derav Bologna-prosessen, er ingen tilfeldighet.

Tårnene stammer fra tiden før det ble en felles ordensmakt, og kan nesten illustrere en slags Hobbesiansk naturtilstand. Tårnene var både forsvarsverk - feidene var epidemiske - og symboler på familienes makt og posisjon. Her var det, som senere i Italiensk historie, familien sin man stolte på.

I dag er Bologna, som ble grunnlagt av etruskerne ca. 600 år før Kristus, en student ("Bologna la Dotta") og industriby. Industrien er mye grunnlagt på håndverk, og med røtter i foredling av matvarer. Byen er kjent som Italias kulinariske sentrum ("Bologna la Grassa"), og var lenge styrt av kommunistene ("Bologna la Rossa"). Ikke nå lenger.

Kjente selskap som Lamborghini, Maserati og Ducati holder til her. Ferrari holder til i nabobyen Modena. Kjentfolk fra Bologna omfatter Alberto Tomba, Pier Paolo Passolini, Romano Prodi, Pierluigi Collina, vitenskapsfolk som Galvani og Marconi, flere suspekte politikere, og sikkert ditto fotballspillere.

Men dette er ikke hovedgrunnen til at folk bør reise til Bologna. For meg er det viktigste at den kanskje er den byen jeg vet om med sterkest egenkarakter - og den er omtrent turistfri. HURRA! Endelig en uoppdaget perle. Før dere alle (hallo - noen som leser?) reiser dit.

Mer Cossentino

Historien er denne: da jeg bodde i England var jeg samboer med en Italiensk jente, og vi har vært venner siden - faktisk. I sommer byttet vi hus/leiligheter med henne og mannen, og deres lille sønn. Mannen er fra Sicilia, og heter Cossentino. Det gjør også hans onkel, som lager vin på økologisk vis litt vest for Palermo. I sommer fikk jeg sendt syv av cuvéene fra Sicilia til Bologna, og jeg tok med meg fem av dem hjem. Vi drakk to på fredag. Det var:

Catarratto 2005 (Cossentino)

Dette er en av druene de lager Marsala av. Dufter ikke så ulikt en Chenin Blanc fra Loire - men dette er nesten Afrika. Honning, litt sitrus, ganske viskøs og med litt bitterhet i ettersmaken - nesten som Heggbær. En svært attraktiv vin, som vi fant ut passet supert til prosciutto crudo og peccorino ost da vi var i Italia. Min importørvenn sier at han ikke kan selge dette til 120 kroner i Norge. Det må i så fall være fordi ingen har smakt den, eller kjenner druen. Økologiske viner smaker litt robust, solid, litt "helse i hver dråpe". Sikkert innbildning, men det hjelper på samvittigheten. Den som importerer denne vinen kan regne med en ordre på en kasse fra meg. Til å begynne med.

Grillo 2006 (Cossentino)

Den ultimate grillvin? Kanskje ikke, men det er muligens måten å få solgt denne på? Igjen en drue som vanligvis brukes til Marsala, men som viser seg å være meget velegnet til tørre hvitviner. Klart "spissere" en broren over. Mer mineralsk, smalere i anslaget, og preget av flint og sitrus. God vin, mer egnet til sjømat enn broren. Etter et par dager i kjøleskapet kom det fram en delikat aroma av kvae. Ikke Retsina, akkurat, men helt bestemt kvae.

Det vil være sørgelig om ingen tar på seg å importere disse vinene - men det er lett å forstå at det ikke er så enkelt å komme seg inn på det norske markedet. Det er bare å slå opp i bestillingslisten for å se at det ikke mangler viner der ute. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før bestillingslisten kommer i to bind?

Cossentino selger noe vin lokalt, noe i Bologna, og det meste eksporteres til Japan og Tyskland.

Intenst - Vintips nr. 7 i 2007

Jeg får vel bare bryte sammen og tilstå: det er ikke alle vinene jeg anbefaler i de lavere luftlag jeg har den store entusiasmen for. De er gode, bevares, og mye bedre enn de aller fleste til den samme prisen, men det koster å lage skikkelig vin. Jeg anbefaler med forbehold, noe som trolig kommer tydelig til uttrykk i det jeg skriver. Som dere forstår av denne overtyren kommer unntaket. Jeg regner en vin til 107 kroner som billig, så her kommer min uforbeholdne anbefaling:

Bourgueil 2005 (Dom. Grégoire) kr. 107
I sin bok The World Atlas of Wine skriver Jancis Robinson om dette området i Loire: “these wines are absurdly under-priced”. Too right, Jancis! Ingen hadde steilet om jeg hadde servert denne blindt som en vin til ca. 180 kroner. Dufter mest syrlige bringebær, og vinen er tydelig i den friskere stilen. Dette er langt fra Rioja, kan man si. Urter, kirsebær og annet kan man også finne alt fra hint til tydelige preg av, men framfor alt er dette en vin som kjennetegnes av en konsentrasjon og en intensitet som man skal lete lenge og vel etter i denne prisklassen. WOW (et uttrykk jeg bruker sjelden og med stor forsiktighet). Jeg har bestilt en kasse, og dette blir husets rødvin utover høsten. Den tåler garantert lagring også, men det spørs om jeg klarer å legge vekk noe av dette som smaker så godt nå.

Vinen er laget av 100% Cabernet Franc, som vi jo også finner på østsiden i Bordeaux. Her i Bourgeil er det nå lov å blande inn opp til 25% Cabernet Sauvignon, men det har ikke produsenten gjort her. Ikke har han lagret på fat heller.

Området Bourgeuil er på 1300 hektar, og ligger vest i Touraine omtrent midt i Loire-dalen (i den grad det er noen dal i Norsk forstand). De regnes som typisk fragrante viner, og er populære i Paris og nordlige deler av Frankrike, men er i stor grad uoppdaget ellers. Før nå i juli var det for eksempel ingen egen "del" for Loire blant røde franske viner i pollisten.

Faktisk er denne også sluppet i Hovedsortimentet, så den kan gå inn på min liste over “småbyviner” – se forrige tips (som også ligger her på bloggen). Det gjelder dessverre ikke:

Grüner Veltliner Kamptaler Terrassen 2006 (Bründlmayer) kr. 140
Dufter pære/grapefrukt, er mineralsk, og passer godt til den felles overskriften jeg har gitt disse tipsene denne gangen. Så konsentrert som Sergeij Bubka i tilløpet, og så intens som Nigel Hawthorne i “The Madness of King George”.

For begge vinene gjelder det at man må tåle en del syre uten at man synes at det blir surt. Dette er så lagt fra vassent og “flabby” som man kommer i disse prisklassene.

Den uferdige borgerkrigen

Nylig leste jeg ferdig Confederates in the Attic: Dispatches from the Unfinished Civil War av Tony Horwitz. Den korte anmeldelsen er slik: overraskende, lærerik, velskrevet og morsom. En litt lengre anmeldelse må også si mer om hva den dreier seg om, og hva jeg mener å ha lært av den.

Horwitz er krigsreporter, men nå har han vendt hjem. De venter barn, og det er på tide å hvile ut etter å ha risikert livet i sannhetens tjeneste verden over. Men en søndags morgen, grytidlig, våkner han av soldater bak huset. Nei, de har ikke kommet for å ta livet av ham. De driver og utkjemper slag fra den amerikanske borgerkrigen, og Horwitz interesse er vekket. Vekket er ordet, for han var godt over gjennomsnittlig interessert i den amerikanske borgerkrigen da han var yngre. Han blir interessert i hva som driver vanlige folk til å krype i gjørma helt frivillig, i sin dyrebare fritid, og blir med dem på neste samling. Det hele tar av, og han ender med å reise til alle statene som var med i konføderasjonen – de statene som brøt ut av Unionen av Amerikanske Stater (USA) i 1861. På veien blir vi kjent med mange interessante mennesker, ulike skjebner, og mange måter å forholde seg til historien på. Den historien har en personlig side også for meg.

I 1988 havnet jeg i rommet ved siden av en kar, John, fra Tennessee, og vi delte kjøkken og bad et helt år. Vi ble godt kjent, og da jeg tok min store (?) USA tur i 1990 (til California, Michigan, Illinois, Tennesee og Georgia) satte jeg av en uke med John. Vi var i Knoxville, Tennesee, og Atlanta, Georgia. Jeg møtte hans venner, og ble tatt med til severdigheter. (Blant de siste hører også The Gold Club i Atlanta med, men den skriver jeg ikke om på en side uten aldersgrense.)

Da jeg dro fra John og vennene hans fikk jeg en nål med et flagg. Det var ikke det amerikanske, men sørstatsflagget - eller rettere: deres "battle flag" (se øverst). De dunket meg kameratslig på ryggen og sa at nå var jeg blitt "an honorary member of The Confederacy". Jeg hørte stadig vekk nedsettende bemerkninger om "the Yankees", og faren til John flyttet sine sparepenger da "damned Yankees" kjøpte opp banken han brukte. I Atlanta ble jeg tatt med til Stone Mountain, der sørstatenes triumvirat med generalene Lee og Stonewall Jackson sto sammen med president Davies. Det er rett nok verdens største relief i stein, og dekker et område på tolv mål, men det var nok ikke den viktigste grunnen til at jeg ble tatt med. Det er sørstatenes Mount Rushmore, kan man si, og sørstatsidentiteten er sterk!

Borgerkrigen ble jo utkjempet på bakgrunn av slaveri og segregering i sørstatene – selv om det på ingen måte uttømmer årsakene til denne kalamiteten – en av de blodigste krigene i historien om man ser på antall drepte og sårede i forhold til befolkningen. Man kunne derfor tro at disse vennene mine var "rednecks", men langt i fra. John og jeg hadde mange diskusjoner det året vi bodde sammen, og han var på ingen måte rasist, og uttrykte ingen avvikende oppfatninger hverken i edru eller påvirket tilstand. En vanlig liberal akademiker, som skulle bli jurist og likte Clinton. Bill, vel å merke. I Tennessee skulle vi ha en barbeque med noen venner av John, og på forhånd fikk jeg en advarsel om at en av dem var "prejudced". Ikke før var vi kommet, før alle de andre deltakerne etter tur tok meg til side og sa at han der er rasist, og unnskyldte for det. Det ante meg at grunnen til at borgerkrigen fremdeles syder og bobler under overflaten hadde med helt andre årsaker enn slaveri og rasisme å gjøre.

"The past is never dead. It's not even past". William Faulkner

Jeg oppdaget på min første tur til USA at det er en betydelig forskjell på nord og sør. Nå ville skjebnen at jeg på mine neste besøk i landet alltid havnet i Atlanta, som sørstatsbeboerne mener er en femtekolonne for Yankee'ene, og den hurtigst ekspanderende byen i USA (opp med en million innbyggere fra 2001 til 2007 – mine to siste besøk der). Men likevel: Atlanta er i sør, og viser i alle fall noen tegn til å skille seg ut fra en typisk nordstatsby.

"You drive through Atlanta ... and take a look around, and up, and you wonder, what is this place? Is this a place?" Walker Percy, Going Back to Georgia, 1978

Sørstatsbeboerne er mer vennlige og avslappede. De er også mer knyttet til jordbruket – enten reelt, eller gjennom fantasien. På mange måter ligner de litt på de franske kritikerne av USA, som liker "slow food", som motsetter seg storebrorens mektighet, og verdsetter alt annet enn det ubeherskede pengejaget. Boka til Horwitz får fram også dette, men tar også opp de ubehagelige sidene ved sørstatsidentiteten.

En av disse er at den er hvit. Rasisme, segregering og Ku-Klux-Klan henger ved den som eimen fra en bossdunk. Og sørstatsflagget representerer dette for mange svarte, noe som gjorde min gave ganske betent. Men hva gjør at så mange i sørstatene dyrker sin identitet, og dyrker nederlaget i borgerkrigen? Disse to henger nøye sammen, tror jeg. Mitt svar er ikke endelig, og kan aldri sies å være destilatet av Horwitz utrolig interessante bok. Men i alle fall: tap styrker identiteten, og gir en forklaring på både personlige og sosiale problemer. Hvorfor har det gått meg/oss så ille: jo, det at vi tapte krigen, og at Yankee'ene vant. Modellen kan brukes mange steder i verden. Hvorfor feirer Serberne slaget på Kosovo Poje der de tapte så det sang? Hvorfor feirer svenske nasjonalister Carl XII dødsdag, og ikke hans fødselsdag? Fordi disse begivenhetene kan brukes som forklaringer på så mangt som har gått galt, og den ydmykelse det nederlag som disse gir er et ypperlig grunnlag for å bygge en følelsesmessig identitet. Man har noe uoppgjort, noen svek oss, og det skal vi aldri glemme! Mye av dette ligger også til grunn for sørstatsidentiteten, men den rommer selvsagt mye mer. (Jeg vil ikke ha det på meg at jeg driver med unyanserte forklaringer som bare hekter seg opp i en årsak).

"After you've lost the American Civil War, you need a good, stiff drink!"
(reklame for Southern Comfort, ca. 1982).

Min erfaring med USA er ikke spesielt omfattende eller dyp, men fra min første tur dit husker jeg at jeg syntes sørstatene var toppen. De hadde et særpreg og en identitet, som selv om den ikke var så politisk korrekt, skilte dem fra resten av statene jeg besøkte. Nå har jeg vært tilbake to ganger, og også besøkt the Carolinas i tillegg til Georgia, og jeg trives. Første gangen jeg kom tilbake fra USA følte jeg at jeg kom hjem da flyet nærmet seg Irland. Hvor som helst her i Europa er hjemme, mente jeg da, og USA er definitivt borte. Slik er det fremdeles, og det var grunnlaget til oppdagelsen av min Europeiske identitet, men sørstatene kan godt få være mitt andre hjem!

Så hva hendte med mitt eget "battle" sørstatsflagg? Hva gjør man med en betent gave som mange svarte ser som en fornærmelse? I mange år hang den på badekåpa mi, som jeg nesten aldri brukte. Etter striden rundt flagget på deltstatsforsamlingen i North-Carolina havnet det i bøtta. Boss.

Har du den minste interesse for USA: les boka til Horwitz!!!

"The old south was ploughed under. But the ashes are still warm".

Henry Miller – The Air-Conditioned Nightmare, 1945.