Jeg var vert på lørdag, og notatene her blir av den grunn ikke spesielt omfattende. Det går på hukommelsen det meste, og til tider løp jeg rundt og serverte og ryddet. I tillegg ble jeg ferdig med byggingen av min nye vinkjeller bare litt over en time før gjestene kom. Jeg skriver pris på viner som fremdeles er å få.
Petit Bourgeois 2005 kr. 115,50
Denne vinen viste seg ganske enkel på lørdag, men etter å ha stått åpen i kjøleskap til i går hadde slanten "lagt på seg" en god del til dagen etter. Typisk duft, frisk og freidig, og slettes ikke så ille. Men det er kanskje drøyt å betale så mye for en så enkel vin? Gir sterke sommerassosiasjoner.
Drappier Grande Sendrée 1996
Etter en smaking for et par år siden uttalte en av Bergens mest profilerte smakere at denne var gåen, og ville bli verre. Jeg var ikke enig, og må vel si å ha fått rett. Den var røykpreget, syrlig og fyldig, og satt som et skudd til løyrom. Min siste flaske.
Riesling Grand Cru Schlossberg "Clos des Capucins" 1997 (Weinbach)
Her var det ikke mye å hente. Den hadde gått løpet ut, og ikke hentet seg inn igjen. Det er nok årgangen. Det er ikke mange fra denne årgangen som henger med.
Dautenpflänzer Riesling Grosses Gewächs 2004 (Kruger Rumpf) kr. 229,50
Her var det ikke mye slitasje, men så er da alder og årgang noe helt annet. Vinifieringen også, tenker jeg. Mineralsk så det holder, men jeg lurer på om dette er noe som legger på seg med alderen. Etter min mening er den for syrlig til å kunne kalles balansert i øyeblikket. Imponerende mer enn sjarmerende, vil jeg si. Vil ikke bruke kalorier på å skaffe meg denne.
Clos Windsbuhl Pinot Gris 2000 (Zind-Humbrecht)
En druetype jeg er lite kjent med, men som gir meget matvennlige og lagringsdyktige viner. Viskøs, floral og intens. En druetype som gir viner med betydelig mindre syre enn Riesling, og ikke så intens aromatikk som Gewurztraminer. Jeg har klokkertro på Zind-Humbrecht, og dette var en påminning om at jeg burde utvide beholdningen av deres viner.
Monthélie 1996 (Pierre Morey)
Denne er visst ikke lenger å få, more's the pity. Noe bruning, men vinen er syrlig og mineralsk, noe skogsbunn men også friskere noter på nesen. Knallbra til de 270 kr. som ble betalt.
Chablis 1er Cru Vaucopin 2002 (Grossot)
Strålende og typisk. Mer er det vel ikke å si?
3 kommentarer:
Til tross for kommentaren din om syrenivået i Pinot Gris var denne vinen svært syrlig og balanserte særdeles flott mellom syrene på den ene siden og rik og fyldig frukt. Drakk flott nå, men sikkert egentlig ett tiårsprosjekt.
Odd Rydland
Du har helt sikkert rett. Det er nok konteksten som villeder litt, for kommer den mellom rieslinger, som denne gjorde, framstår den nok som lavere i syrene enn den egentlig er.
Ole Martin
Jau, ein pinot gris Rangen de Thann 1989 frå Zind-Humbrecht var ein av dei mest imponerande kvitvinane eg har smakt. Men så er eg svak for vulkansk jordsmonn.
Legg inn en kommentar