Når jeg åpner Chablis-flasker for tiden, i alle fall de jeg har hatt i kjelleren en stund, er spørsmålet om de er oksiderte eller ikke. Hvis ikke - er de modne?
Chablis Grand Cru "Les Preuses" 2001 (Dauvissat)
Det var sommeren 2001 jeg møtte brødrene Dauvissat i vinmarken "Les Clos". For en vinnerd som tilfeldig kom over sine helter var det som å møte Elvis (OK, som å møte Mick Jagger, da, for han er jo i live på denne planeten). (Foto: Vincent Dauvissat av Helge Hansen)
Stjernestatusen har falmet en del ettersom den ene oksiderte flasken etter den andre har blitt åpnet. Denne var i fin form. Så fin form at den er frisk og grei etter et døgn i åpen karafel i kjøleskapet. Det er lime og et strøk av lanolin på nesen. En antydning til smør dagen etter. Hvis man leter kan man kanskje hevde at det finnes en note av botrytis (et årgangspreg jeg nok liker bedre enn mange andre) langt der bak, men det kan godt være innbildning. Sjøpreg er det lite om noe av, og selve tegnet på at modningen har inntruffet - honningtonen - sliter jeg med å "høre". Tross alt dette: den har det preget store viner ofte har; en dybde i smaksbildet som ikke lett lar seg formidle i ord. En "tyngde" kombinert med letthet som utfordrer logikken. Hvis den neste flasken også har unnsluppet oksideringspesten er det ingen hast med å åpne den - men hvem vet?
Gjenkjøp? - Ikke før oksidasjonsfaren beviselig er fjernet.
Domaine de la Solitude 2005 (Rouge) kr. 222
Årgangen er spesiell i mange områder av Frankrike, og ikke minst i Bordeaux, men den krever tålmodighet. Fargen på denne vinen er ikke rød - den er svart. Det er bare helt ute i kanten, og opp mot lyset, at det er en rødtone.
"Stoffrik" er et ord som brukes i smaksnotater, og her er det absolutt på sin plass. Denne vinen er fullpakket, men den virker likevel i fin balanse. Den er tilbakeholdende på nesen, bare strukturen manifesterer seg i sin soliditet når vinen kommer i munnen. Den er fast og saftig, men først og fremst tilbakeholdende. Ikke lukket, bare ikke forløst. Etter et døgn under vakumkork, og i et stort burgunderglass, åpnet vinen seg mer opp og ble mer aromatisk tilgjengelig. Om tre-fire år burde denne vise mer av hva den har på lager, men den holder antakelig et tiår ut over det uten å tippe over kanten mot undergangen.
Gjenkjøp? - En kasse, takk!
Chablis Grand Cru "Les Preuses" 2001 (Dauvissat)
Det var sommeren 2001 jeg møtte brødrene Dauvissat i vinmarken "Les Clos". For en vinnerd som tilfeldig kom over sine helter var det som å møte Elvis (OK, som å møte Mick Jagger, da, for han er jo i live på denne planeten). (Foto: Vincent Dauvissat av Helge Hansen)
Stjernestatusen har falmet en del ettersom den ene oksiderte flasken etter den andre har blitt åpnet. Denne var i fin form. Så fin form at den er frisk og grei etter et døgn i åpen karafel i kjøleskapet. Det er lime og et strøk av lanolin på nesen. En antydning til smør dagen etter. Hvis man leter kan man kanskje hevde at det finnes en note av botrytis (et årgangspreg jeg nok liker bedre enn mange andre) langt der bak, men det kan godt være innbildning. Sjøpreg er det lite om noe av, og selve tegnet på at modningen har inntruffet - honningtonen - sliter jeg med å "høre". Tross alt dette: den har det preget store viner ofte har; en dybde i smaksbildet som ikke lett lar seg formidle i ord. En "tyngde" kombinert med letthet som utfordrer logikken. Hvis den neste flasken også har unnsluppet oksideringspesten er det ingen hast med å åpne den - men hvem vet?
Gjenkjøp? - Ikke før oksidasjonsfaren beviselig er fjernet.
Domaine de la Solitude 2005 (Rouge) kr. 222
Årgangen er spesiell i mange områder av Frankrike, og ikke minst i Bordeaux, men den krever tålmodighet. Fargen på denne vinen er ikke rød - den er svart. Det er bare helt ute i kanten, og opp mot lyset, at det er en rødtone.
"Stoffrik" er et ord som brukes i smaksnotater, og her er det absolutt på sin plass. Denne vinen er fullpakket, men den virker likevel i fin balanse. Den er tilbakeholdende på nesen, bare strukturen manifesterer seg i sin soliditet når vinen kommer i munnen. Den er fast og saftig, men først og fremst tilbakeholdende. Ikke lukket, bare ikke forløst. Etter et døgn under vakumkork, og i et stort burgunderglass, åpnet vinen seg mer opp og ble mer aromatisk tilgjengelig. Om tre-fire år burde denne vise mer av hva den har på lager, men den holder antakelig et tiår ut over det uten å tippe over kanten mot undergangen.
Gjenkjøp? - En kasse, takk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar