Heian-Engdal på ville veier

Marte Heian-Engdal har et innlegg som spaltist i Aftenposten 13. januar, og fra dette skriftstykket kan man lese mye av det som er skjevt i den allmenne norske forståelsen av konflikten mellom Israel og palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Det vil være altfor omfattende å ta tak i alt i innlegget, men det er mer enn nok å ta av i de ti første setningene, pluss overskrift og ingress. 

Allerede i overskriften ser vi tegnene på omskrivning: Kampen for en palestinsk stat? Det er ingen palestinere som kjemper for en egen stat sammen med Israel. Syv ganger har palestinere fått tilbudet, og syv ganger har det blitt avslått (de to siste også nevnt her i innlegget til Petter Levin). Som oftest med krig og vold, siden slike innrømmelser blir sett på som en svakhet som må utnyttes for å oppnå målet: Bort med Israel. Det er forskjell på hva en skulle ønske at noen andre ønsket, og hva de faktisk selv ønsker. (Kartet over viser Israelsk Palestina [blått] og Arabisk Palestina [gult] slik delingsplanen la opp til i 1947.) 

I ingressen heter det "2025 kan bli året der støtten til ideen om et fritt Palestina var på sitt tydeligste, men likevel måtte gi tapt." Denne idéen blir, forståelig nok, ikke presisert, for de styrende myndighetene i Gaza og på Vestbredden har ganske andre idéer om hva frihet er fra den Heian-Engdal og jeg har. Deres idé om frihet er en islamistisk stat eller kalifat etter mønster fra Iran eller Afghanistan. Igjen er det stor forskjell på hva en selv skulle ønske at andre ønsket, og hva de faktisk selv ønsker. Jeg for min del føler ingen trang til å engasjere meg for denne typen frihet. 

I første avsnitt ser vi en klassisk eufemisme: "den palestinske nasjonalbevegelsen." Hvem dette er, leser vi ikke noe om, med mindre det er de militante gruppene, partiene og sivilsamfunnsorganisasjonene i neste avsnitt. Hvem er så disse, og hva står de for? Helt sikkert ikke en egen palestinsk stat ved siden av Israel, for det er det ingen palestinske organisasjoner som går inn for. At disse er "nede for telling" skyldes at tre av de toneangivende (Hamas, Hezbollah og Palestinsk Hellig Krig) er terrororganisasjoner som har drevet krig siden oktober 2023 uten noen militær framgang, om en ikke teller titusener av døde, byer i ruiner, og slikt som seier (som de faktisk gjør, islamistene som ser martyriet som en hellig handling). Hva denne "nasjonalbevegelsen" ønsker kan man for eksempel lese her.

I det andre avsnittet nevnes årene 1948 og 1967, og 2025 blir av forfatteren tatt fram som et år da demografi og landegrenser vil bli endret. I 1948 vant, utrolig nok, Israel den krigen palestina-araberne startet mot en jødisk stat året før, og som Egypt, Transjordan, Syria, Libanon, og Irak kastet seg med på. Islams land skulle ikke besudles av noe jødisk land. De tapte, og det Israel FN tok opp som medlem var basert på grensene etter denne krigen. I 1967 brygget det opp til krig igjen med de samme partene (minus Libanon og Irak) der målet for araberne var å ødelegge Israel, og også denne vant Israel. Men nå satt de plutselig med både Gaza (som Egypt hadde okkupert etter 1948) og Vestbredden (som Jordan okkuperte etter 1948). Etter hvert ble det sluttet fred med både Jordan og Egypt, men ingen av dem ville ha disse landområdene tilbake. 

At Israel har mistet appetitten på en egen palestinsk stat etter massakren 7. oktober 2023 (avsnitt tre) kan da vel ikke være en overraskelse? Tostatsløsningen er død som en sild, og årsaken er ikke bare at palestinerne ikke ønsker den. Erfaringene fra den totale tilbaketrekningen fra Gaza i 2005 har ikke vært gode. Hamas tok over, og rakettene begynte å fly kort tid etter, og 7. oktober ble det klart at Gaza og Hamas utgjorde og utgjør en eksistensiell trussel mot Israel - som også Hezbollah i Libanon. Lysten til å slippe disse til i en egen stat er liten i Israel. Det er i grunnen ikke så rart hvis man har livet kjært. 

Dette var bare noen korte innvendinger mot ti setninger, og det er mye å ta av videre. Jeg tror ingen har en fiks ferdig og klar løsning på denne konflikten, men det er helt sikkert at man ikke kommer noe nærmere om man later som den ene parten ønsker noe annet enn hva de gjør. Ei heller bør man kreve at den andre parten møter de som vil utslette dem på halvveien. Mangelen på palestinere som vil leve i fred med Israel er prekær!