Stoltenberg i feriemodus

I går sendte NTB ut en sak der statsminister Stoltenberg uttaler seg om gjeldskrisene i USA og Sør-Europa. Som Jan Tore Sanner påpeker oser det av selvgodhet. Men det er ikke alt den oser av: omtrentligheter og feil er det også tett av i en liten sak.

1. Det er ikke i seg selv et for lavt skattenivå som har ført til gjeldskrisene vi ser spille seg ut nå. Det er forholdet mellom skatter og avgifter på den ene siden, og utgifter på den andre som har vært skjevt.

Ingenting hadde vært løst med et norsk skattenivå i disse landene hvis utgiftene fortsatt var for høye. De hadde også stått seg like bra med samme skattenivå og lavere utgifter. Det skjønner Stoltenberg sikkert, men det passer ikke med valgkampopplegget.

2. Norge har ikke et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi ligger omtrent på et EU-snitt. Det skyldes ikke Arbeiderpartiet og LO, men det at jordens geologiske historie har gitt oss store reserver av olje og gass. Pengene herfra har gitt oss klodens beste økonomi.

Dette burde gjøre oss en smule ydmyke, men det har gått Stoltenberg til hodet. Snart hevder han vel at det var vedtak på Youngstorget som ga oss oljen. Landets statsminister kunne tjent på å være litt mindre kjepphøy. Å gå fra å være en humanitær stormakt til en hovmodets stormakt er ingen ønsket utvikling.

3. Stoltenberg hevder at Storbritannia ville blitt kvitt underskuddet sitt dersom de la seg på et norsk skattenivå. Igjen er det det store norske forbildet som skal redde verden. Han nevner ikke at Gordon Brown, hans tidligere kollega som finansminister og statsminister for Labour, lånte stort til offentlig forbruk i oppgangstider - en Keynes i reversj. Det måtte straffe seg, og de konservative får jobben med å stramme inn. Igjen er det forholdet mellom inntekter og utgifter som er det sentrale, ikke skattenivået i seg selv.

4. Stoltenberg hevder også at vi hadde store olje- og gassinntekter da krisen slo inn mellom 80- og 90-tallet. Det stemmer jo ikke. Utgiftene til investeringer var da svært høye, og de store kontantstrømmene kom betydelig senere. Vi hadde ikke noe "Statens Pensjonsfond Utland" den gangen.

Men det er ikke bare inntektene fra naturens gaver ute på havet som gjør Norge til et unntaksland. Det er bred enighet (utenom FrP) for en langsiktig forsvarlig forvaltning av formuen, og Norge er et relativt lite og homogent land der den politiske kulturen er innstilt på langsiktige kompromiss som Pensjonsforliket (igjen uten FrP). Langsiktige og viktige reformer har vært mulige i Norge gjennom samarbeid på tvers av sidene i politikken.

Men enten det er natur eller kultur (for skattenivået er det IKKE) så kan vi ikke eksportere vår lykkelige situasjon. Statsministerens hovmodige belæring kan passe rundt frokostbordet på feriestedet hans, men nå er det på tide å opptre som om han leder verdens heldigste lille land. Ikke en hovmodig stormakt.