Stoltenberg i feriemodus

I går sendte NTB ut en sak der statsminister Stoltenberg uttaler seg om gjeldskrisene i USA og Sør-Europa. Som Jan Tore Sanner påpeker oser det av selvgodhet. Men det er ikke alt den oser av: omtrentligheter og feil er det også tett av i en liten sak.

1. Det er ikke i seg selv et for lavt skattenivå som har ført til gjeldskrisene vi ser spille seg ut nå. Det er forholdet mellom skatter og avgifter på den ene siden, og utgifter på den andre som har vært skjevt.

Ingenting hadde vært løst med et norsk skattenivå i disse landene hvis utgiftene fortsatt var for høye. De hadde også stått seg like bra med samme skattenivå og lavere utgifter. Det skjønner Stoltenberg sikkert, men det passer ikke med valgkampopplegget.

2. Norge har ikke et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi ligger omtrent på et EU-snitt. Det skyldes ikke Arbeiderpartiet og LO, men det at jordens geologiske historie har gitt oss store reserver av olje og gass. Pengene herfra har gitt oss klodens beste økonomi.

Dette burde gjøre oss en smule ydmyke, men det har gått Stoltenberg til hodet. Snart hevder han vel at det var vedtak på Youngstorget som ga oss oljen. Landets statsminister kunne tjent på å være litt mindre kjepphøy. Å gå fra å være en humanitær stormakt til en hovmodets stormakt er ingen ønsket utvikling.

3. Stoltenberg hevder at Storbritannia ville blitt kvitt underskuddet sitt dersom de la seg på et norsk skattenivå. Igjen er det det store norske forbildet som skal redde verden. Han nevner ikke at Gordon Brown, hans tidligere kollega som finansminister og statsminister for Labour, lånte stort til offentlig forbruk i oppgangstider - en Keynes i reversj. Det måtte straffe seg, og de konservative får jobben med å stramme inn. Igjen er det forholdet mellom inntekter og utgifter som er det sentrale, ikke skattenivået i seg selv.

4. Stoltenberg hevder også at vi hadde store olje- og gassinntekter da krisen slo inn mellom 80- og 90-tallet. Det stemmer jo ikke. Utgiftene til investeringer var da svært høye, og de store kontantstrømmene kom betydelig senere. Vi hadde ikke noe "Statens Pensjonsfond Utland" den gangen.

Men det er ikke bare inntektene fra naturens gaver ute på havet som gjør Norge til et unntaksland. Det er bred enighet (utenom FrP) for en langsiktig forsvarlig forvaltning av formuen, og Norge er et relativt lite og homogent land der den politiske kulturen er innstilt på langsiktige kompromiss som Pensjonsforliket (igjen uten FrP). Langsiktige og viktige reformer har vært mulige i Norge gjennom samarbeid på tvers av sidene i politikken.

Men enten det er natur eller kultur (for skattenivået er det IKKE) så kan vi ikke eksportere vår lykkelige situasjon. Statsministerens hovmodige belæring kan passe rundt frokostbordet på feriestedet hans, men nå er det på tide å opptre som om han leder verdens heldigste lille land. Ikke en hovmodig stormakt.

Pressens makt

Midt i en opphetet situasjon er det lite heldig å gjennomføre store prinsippielle endringer. Ed Milliband, leder for Labour i Storbritannia, har foreslått å bryte opp News Internationals Britiske avis"imperium". Ved siste valg støttet disse avisene de konservative, så det går ann å forstå hans holdning.

Men ved alle valg fra og med 1997 og til - men ikke med - det i fjor, har disse avisene støttet Labour som også vant disse valgene. Det har derfor vært en vedtatt sannhet at News International, med avisene som kjøpes og leses av de viktige velgerne som kan tenkes å skifte side ved valg, kan avgjøre utfallet av valg i Storbritannia. Men meg bekjent er dette en antakelse, og ikke basert på undersøkelser. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kanskje News International bare fulgte stemningen i folket for ikke å støte fra seg lesere? De har - eller hadde - 40% av markedet for nasjonale aviser. Men kanskje denne oppfatningen har vært en selvoppfyllende profeti?

De politiske lederne i Storbritannia har ikke turt å la være å tro på denne sammenhengen, og det å ha et godt forhold til News International har vært en prioritert oppgave for alle politikere med ambisjoner om makt (og politikere uten ambisjoner om makt har man ikke bruk for!). En ganske utrolig servilitet har vært å observere, som det at Gordon Brown inviterte representanter for News International til sin sønns begravelse (det gjorde ikke David Cameron).

Men sjansen er stor for at de sitter fast i gamle forestillinger. Det er en stor spiller på den britiske media-scenen og det er BBC. Da Ofcom skulle undersøke medienes makt for regjeringen kom de til at 73% oppga TV som viktigste kilde for nyheter - og bare 8% oppga aviser. På TV har BBC, med sine soft left politiske holdninger 70% av markedet på nyheter - en langt mer dominerende stilling enn News International for aviser. Sky News hadde i 2009 (som tallene her er fra) 6% av markedet.

Men som de som leser bloggen min allerede vet: TV er gårsdagens medium. Personer under 30 oppgir internet som sin viktigste nyhetskilde. Hvem dominerer her da? I Storbritannia er svaret meget tydelig: bbc.co.uk.

Det The News of the World og andre tabloider i samme konsern foretok seg med hensyn til å bryte seg inn på telefonsvarerne til folk var utilgivelig. Men der som her bør man aldri foreta store strukturelle endringer i krisens hete, og man bør også ta med i beregningen at mediebildet endrer seg as we speak. Ingen vil om fem til ti år dominere mediebildet som aviser gjorde en gang, og TV gjorde for noen få år siden. Ny lovgivning her vil etter alt å dømme bli irrelevant før den blir satt ut i livet.

Anbefaling: Kill City

Iggy Pop and James Williamson - Kill City

Dette albumet fra 1977 er en av mine absolutte favoritter. Tett, drivende og både manisk og poetisk fra Iggy selv.

Musikken ble laget og spilt inn i overgangen fra The Stooges til Iggy solo, og mye av vokalen er tatt opp i helgene da Iggy slapp ut av aslyet. Det høres ut som en vits, men er gudsens sanning.

"Sell Your Love" og "Night Theme" er sårt og poetisk, mens tittellåten og "Beyond the Law" er på den motsatte kanten.

SN: Sommerriesling

Steinriegel Riesling Federspiel 2006 (Prager)
Årgangen er en av de rikeste i Østerrike de senere årene, men Prager har god kontroll. Steinmineralsk i struktur, og preget av lime og litt honning. Relativt lett og lekker, men den gjør seg på ingen måte bort i dette selskapet. Dette var den flasken som ble tommest i løpet av kvelden.

Berg Schlossberg Riesling 2004 (Breuer)
Begynnelsen var på ingen måte lovende. Klart mørkere på farge enn vinen under, og petroleumspreget var merkbart. Kort var den òg. Den var også lite syrlig - nesten litt lapp - og jeg slet med å komme frem til årgangen. Men så skjedde det ting i glasset. Den fikk mer fokus, dieselpreget ble mer dempet, og den ble mer kompleks og, ja, syrlig.

Forst Ungeheuer Riesling GG 2004 (Mosbacher)
Men det var denne vinen som kom best ut av det. Lys, kalkmineralsk, lang og intens. Den har et fokus og en regissert kompleksitet som imponerer - en slags flytende illustrasjon på at less is more.

Men hvordan forklarer jeg så at det var klart mest igjen av denne når kvelden var over? Denne var det aldri noen tvil om - de to andre måtte vi gå tilbake til for å sjekke. Ikke minst Breuer. Breuers 2009 koster nesten 500 kroner flasken, mens Mosbachers kostet 238. Mindre enn halvparten så dyr - og minst like god.

Kommunal eiendom

Du tror kanskje at man skal lete lenge etter et kjedeligere tema å skrive om? Men dette er interessant. Faktisk. (Bildet: Ulixes mosaic at the Bardo Museum in Tunis, Tunisia. 2nd century AD.)

Landet over står offentlige bygninger og forfaller. Når forfallet har komme langt nok for mange nok bygg av en type - som skoler - ender det at man gjør noe med det på en nasjonal dugnad - som med skolebygninger i forbindelse med tiltak mot finanskrisens virkinger på byggenæringen.

Men slike krafttak kan ikke skjule det som synes å være et gjennomgående problem: vedlikehold forsømmes - kanskje særlig i kommunene. I Nærøy kommune bygges nå en ny Ungdomsskole vegg i vegg med den gamle. Det å restaurere den gamle ville blitt nesten like dyrt som å bygge ny - forfallet var kommet så langt.

Hvorfor forsømmes vedlikehold av våre felles eiendommer? Velger man ikke fornuftige personer inn i styre og stell? Problemet er sammensatt.

Politikerne
Jeg har selv vært folkevalgt, og det jeg sier her er ikke uttrykk for noen politkerforakt. Tvert om. Men i alle fall: politikere er faktisk ganske like andre mennesker. Vi som velges inn ønsker å se resultater av det vi gjør, og da er det vesentlig mer tilfredsstillende å åpne nye bygg, veier, og annet enn å flikke på det man har. Når man går av eller ikke blir gjenvalgt vil de fleste av oss gjerne kunne si "dette har jeg oppnådd!". Da holder det ikke med "jeg har oppnådd å hindre tidens tann i å tygge skolen, kirken, eldresentret osv. i stykker". Den varme følelsen i brystregionen uteblir, og ryggen retter seg ikke umerkelig opp av seg selv. Der stiller det seg ganske annerledes med idrettsanlegget, den nye brua, og annet som trekker Fylkesmann og Skolekorps.

For å finansiere noe nytt, et nytt Sykehjem for eksempel, blir det fristende å dytte på utgifter til det gudsjammerlig kjedelige vedlikeholdet litt. Bare et år, må man forstå, for det gjør jo ikke så mye. Men dette blir fort en vane - helt til avisen kan presentere nye arter av muggsopp på skolen, smuldrende tak på kirken, osv.

Felleseie
En ulempe med offentlig eiendom er at i stedet for at vi føler at "vi alle eier det", blir det til at vi føler at "ingen eier det". Det var noe av Aristoteles' implisitte kritikk av Platon i Politikken (både om familien og privat eiendom: alle tenderer mot å skulke unna forpliktelser man venter at andre vil ta på seg, f.eks. 1261-1264). Man ser mye det samme i større folkemengder: jo flere som er nærværende, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn og redder noen). Privat eiendom er samfunnsmessig nyttig fordi den påkaller ansvar for bevaring. Det er i den enkeltes interesse å ta vare på det man har, og det er ingen å dele ansvaret med.

Privat eie av bygg for offentlig bruk?
Private eiere av bygg som det offentlige (for eksempel Kommuner) bruker vil beregne seg fortjeneste - som det offentlige må dekke. Derfor blir det dyrere for oss alle. Et annet forhold som taler mot at private eier bygg som det offentlige skal bruke, er at det utgjør en slags innrømmelse av at politikerne ikke klarer å ivareta sine forpliktelser.

Antikkens helter - eller noen av dem - hadde en grad av selvinnsikt moderne politikere mangler. I Odysséen får Odyssevs mannskapet til å binde ham til masten slik at han ikke skal falle for fristelsen til å la seg lokke av Sirenene. Vil det være selvinnsikt i samme klasse å la private eie offentlige bygg for å hindre politikernes mennekselige svakheter fra å la dem forfalle? Det må i så fall bestemmes av de samme politikerne - så særlig sannsynlig er det ikke.

Tilbake

Det har vært feriestille her på bloggen en tid. I ferien er jeg offline, om enn ikke alltid like avslappet som familiens pelsdyr (over).

Dette er bare for å melde at det kommer en del innlegg her i nærmeste fremtid.