Bilindustri til opphugging?

Bilproduksjon er en svært konjunkturutsatt bransje. En betydelig andel av bilens kostnader pådrar man seg lenge før modellen blir satt i produksjon. Utviklingen av en ny modell tar gjerne mellom fem og sju år, og koster ufattelige summer - ikke minst nå når avansert elektronikk synes nødvendig og hybridisering er på moten. Når så salget skjer over (normalt) sju år sier det seg selv at finansielle muskler er nødvendig for å holde på. Derfor er det bare store produsenter igjen i volum-segmentene, og nisje-produsenter i de øvre prislag sliter eller er overtatt av volumprodusenter (f.eks. Bentley og Rolls Royce).

Men snart er det vel slutt for GM, Ford og Chrysler? Det forhandles om redningspakker i USA, men der er har selvhjelpstenkningen ennå ikke gått helt av moten - krise eller ikke. Det amerikanske markedet er i fritt fall, og de hjemmeavlede merkene er i dyp krise. Der har de vært lenge. Grunnene er mange:

• De sliter med pensjonsforpliktelser, som utgjør i snitt $2000 per bil produsert. I USA er det ikke staten som stiller pensjon for deg - det er arbeidsgiveren. Og nå får de tre store slite med å betale pensjonen for de svære arbeidsstyrkene de hadde på 60- og 70-tallet. Det slipper Toyota, BMW, Honda, Nissan, Mercedes og de andre utlenlandske merkene som produserer i USA.


• De sliter med generøse avtaler med de ansatte. De nye merkene i USA har vesentlig lavere kostnader. Ford flytter produksjon til Mexico, men det er nok for sent.


• Som store nesten-monopolister kunne de tre store i flere tiår gjøre hva de ville, og de ble late. Kvaliteten har vært laber, og ryktet sitter i selv om kvaliteten nå er kommet opp på linje med de nye merkene.


• Kostnadene med store og umoderne produksjonanlegg er også betydelige.

Det finnes i det minste noen lyspunkt:

• Europeisk Ford og Volvo (som eies av Ford) går så det suser - eller gjorde det inntil det siste årets svingninger og utfordringer. Disse er langt framme teknologisk, og har tilpassede og fornuftige produksjonsanlegg.


• Opel går også bra (som eies av GM), mens Saab (GM) etter alt å dømme er dødsdømt.


• Så Ford og GM kan raskt overføre teknologi og know-how, ja til og med modeller, fra Europa til USA. Etter sigende er det nærmest et folkekrav at de vil ha Ford Mondeo der borte. Alt dette gir brensesøkonomiske modeller på markedet raskt.

Men: amerikanerne er noe for seg selv. Å kjøpe og kjøre en vanlig europeisk sedan i USA er å bli stemplet som taper. Det amerikanske markedet er spesielt, og det er ikke noen tilfeldighet at modellene BMW og Mercedes produserer i USA er SUVene.

Hva må gjøres? Som selvutnevnt konsulent for verdensproblemene vet jeg naturligvis svaret. De tre store og trøtte, GM, Ford og Chrysler, må få "chapter 11" beskyttelse mot kreditorene. Kongressen må stille garantier for kjøpernes garantier, og Europeisk Ford, Volvo og Opel skilles ut som egne selskaper. Disse får, med føderale garantier som støtte i 5-7 år, ta over teknologi og immaterielle verdier med sikte på å bygge opp igjen det som var verdt å verne i de amerikanske moderselskapene.

Ulemper? Mange! Hvem vil kjøpe bil av et konsern som er konkurs? Ikke mange nok til å berge mange arbeidsplasser. Underleverandører vil gå konk, og det vil også forhandlernettet. USA er et stort land, men 3.000.000 arbeidsplasser erstattes ikke i en fei.

En eller annen stukturert løsning, som unngår disse ulempene, må finnes. Men ingen løsning kan finnes som ikke betyr enorme og brutale omveltninger i denne amerikanske dinosaur-bransjen. Men mitt poeng er likevel: de europeiske avleggerne av de tre store, i alle fall Ford og GM, er sunne og vitale bedrifter. De har noe å lære bort til Detroit.

Politikk og personlighet - del III

Det kan unektelig virke en antydning selvopptatt å publisere biter av en selvbiografi på en blogg – særlig når man ikke er kjendis og/eller en betydningsfull person. Men formålet er verken egenreklame eller rettferdigjøring av gamle synder. Det er et forsøk på å avdekke, for meg selv og eventuelt andre interesserte, hvilke faktorer som spiller inn på de dypere oppfatninger man har, og det verdensbilde man danner seg. Politisk ståsted har med tilfeldigheter, den tid man lever i, og ikke minst med de personer man møter å gjøre. Det er i alle fall mine hypoteser i dette arbeidet med å avdekke min egen vei fram til der jeg nå befinner meg politisk.

Det har vært to innlegg tidligere i denne serien, men de kom for en stund siden (nr. II var 11. august). Kort oppsummert viste de at jeg kom fra et hjem med få bøker men mange aviser, og en svært politisk interessert og aktiv far (Senterpartiet). Som funksjonelt enebarn (mine to halvsøsken er betydelig eldre enn meg) var jeg også bråmoden. Fra jeg var 7 år leste jeg aviser (jeg klipte ut politiske karikaturer, og de første er fra 1969) og så på Dagsrevyen med faren min. I del II kom vi fram til 1973, sånn omtrent.

Far satt i kommunestyret, og var formann i Senterpartiet. Det er derfor ikke så rart at da min venn, som vi kan kalle A, spurte om det ikke var noe i partiets program som ikke var helt optimalt så svarte jeg, etter en kort tenkepause, nei. Men Høyrebølgen begynte å skvulpe inn også på Nord-Trønderske strender, så da det i 7. klasse var prøvevalg i en samfunnsfagtime, så fikk Høyre 5 stemmer – deriblant min. Til og med far, som var sterkt knyttet til landbruksnæringen som traktorselger, snakket pent om Høyre og sa at han vurderte å stemme på partiet. Han ble kanskje også motivert til å re-orientere seg da han ble strøket ut av kommunestyret gjennom en sokne-aksjon blant senterpartister i Ranem sogn?

Den politiske interessen var enorm. A og jeg skrev etter alle partienes programmer som vi leste. Vi ble ikke fornøyd med noen, så vi laget et liksom-parti som jeg tror vi kallte Reformpartiet (før Carl I. Hagen gjorde det), og hadde stor glede av å skrive partiets program.

Høsten 1975 kjøpte jeg Klassekampen på stand i Namsos. En eldre bror av en klassekamerat (skoleklasse, vel å merke) sto og solgte den. Dateringen er sikker, siden jeg husker at svensk dikter klaget over at Generalissimo Franco var så seiglivet (han døde senere den høsten). Jeg begynte å interessere meg for hvordan kommunister så verden, og prøvde å se Dagsrevyen gjennom deres øyne. Jeg lyktes vel bare sånn passe. Men min daværende samfunnsfaglærer og klasseforstander, EF kan vi kalle han, var SV’er. Han likte også Rolling Stones, og hadde også av den grunn en høy stjerne hos meg.

Min venn B hadde fått abonnement på SV avisen Ny Tid i julegave fra et søskenbarn. Disse søskenbarnene var også mine fjerne slektninger. De studerte eller var ferdig utdannede akademikere, og det var mange diskusjoner der på gården i feriene. Vi (A, B og meg) deltok også. En gang i 1976, tror jeg at det var, tok jeg også et abonnement på Ny Tid. Jeg ville gjerne bli bedre skodd i diskusjonene, men far var ikke imponert. Men andre som jeg så opp til, EF og en tysklærer på skolen, samt mine akademiske og (på flere vis) fjerne slektninger støttet SV. De hadde også en akademisk og seriøs stil som appellerte til meg. Jeg var flink på skolen og selvstendighetstrangen økte nok noe.

Det er for drøyt å snakke om noe ungdomsopprør hos meg, for noe som minner om opprør er ganske fjernt fra mitt lynne. Men det er nok rimelig å se på min politiske utvikling på denne tiden som motivert av et behov for å markere selvstendighet. Min egenforståelse som noe intellektuell var vel også i vekst, går jeg ut fra, og de akademiske kretser i Norge den gang – og enda mer nå – er i stor grad venstreorienterte. Lærere og venner trakk noe i den retningen også, men det bildet var ikke entydig. Venn A ble, etter runder med, i rask rekkefølge, AKP, SV og Venstre, Høyre-mann.

En person jeg da, og senere, så opp til var Berge Furre. Den gang (fra 1976) leder i SV. Han hadde en solid, argumenterende og intellektuell stil. Han var ingen folkeforfører, men alt dette appellerte til meg og derfor får hans bilde pryde innlegget i bloggen. I neste episode får dere lese om da jeg ble aktiv i SV og ble gjenkjent av Berge Furre på Karl Johan.

Selvbedrag

Det viser seg at vi alle sammen - nesten - er mestre i selvbedrag. Dette er et veldokumentert og omfattende fenomen - så omfattende at det klart har en evolusjonær basis. Blåøyd optimisme slår svartsinn når som helst, og Obamas slagord "Yes We Can" bærer i seg mye av dette allmenne fenomenet som ikke minst er tydelig i USA. Da jeg først reiste på Inter-Rail og ble kjent med en del unge mennesker fra USA slo det meg at (nesten) alle skulle bli noe stort, og at de ikke uttrykte noen tvil om resultatet. Vi fra Norge og Namdalen var i vesentlig grad mer beskjedne, kan man si. Noe nær 99% av de vi traff ville vel mislykkes, men det stopper jo ingen. Ingen store traumer av den grunn. Mennesker har en egen evne til å omskrive fortiden for å beskytte sitt ego - og forskjellene mellom oss er små. På engelsk kalles dette "the self-serving bias", og (ironisk nok) mener alle at de andre er mer utsatt for dette enn dem selv.

Det er særlig i Journal of Personality and Social Psychology mange av disse studiene har blitt trykket (http://www.apa.org/journals/psp/). Vi kjenner fra før at nesten alle vi som kjører bil ærlig og oppriktig tror at vi er bedre enn gjennomsnittet. Og når ting slår feil, omskriver vi våre oppfatninger om suksess og finner på gode grunner (som ikke omfatter egne svakheter) for at det måtte gå slik.

Obamas optimistiske kampanje skjedde på bakgrunn av en svært alvorlig krise i økonomien, og hans (og ikke minst McCains) løfter om skatteletter og store sosiale reformer er lite tillitvekkende av den grunn. Men det er viktig å bevare optimismen. Så godt som alle sosialpsykologiske studier og eksperimenter viser at vi tar feil med hensyn til våre egne evner og ferdigheter - i positiv retning. Det er faktisk bare en gruppe mennesker som konsistent vurderer egne evner og egenskaper på en realistisk måte: de klinisk deprimerte.

Det er derfor ingen evolusjonær grunn til å foretrekke det realistsiske bildet av seg selv, for klinisk deprimerte har det ikke bare forferdelig, de har også en betydelig større sannsynlighet for å begå selvmord. Selv innenfor det ikke-sykelige spektret av optimisme-pessimisme er det god grunn til å foretrekke blåøyd og urealistisk optimisme: i en studie i nevnte tidsskrift fra 2001 viste D.D. Danner et alia i en studie av nonner at et optimistisk lynne gir 10 år lengre levetid enn et pessimistisk. ('Positive emotions in early life and longevity: findings from the nun study').

Ikke bare har amerikanerne valgt en president som kan gå på vannet (se tegningen fra Matt over), vi kan trygt si: Lenge leve den blåøyde optimismen!

Valgskred?

(Bilde fra Aftenposten.no)

I dag går det ikke an å blogge om noe annet enn påtroppende President Obama. For å være litt personlig: jeg er hoppende glad og lettet over resultatet. Påsken 2007 var jeg i USA, i Georgia, og hørte og så Obama på TV. Det var ikke så lenge etter at han hadde annonsert sitt kandidatur. I flere timer ble han intervjuet, og jeg ble overbevist om at dette var en person som hadde det store formatet vi ikke ser så ofte. Intelligent, tenksom, men også med evnen til å begeistre. At det kunne være mulig at han kunne bli president fikk jeg også for meg tidlig: selv "the good old boys" - modne forretningsmenn i en sørstat - mente at dette var presidentmateriale. Da er alt mulig, tenkte jeg. Det var dager under nominasjonsrunden da jeg mistet motet (f.eks etter New Hampshire), men nå er det i boks.

Antallet valgmannsstemmer er overveldende (se for eksempel: http://elections.nytimes.com/2008/results/president/map.html), og sløve journalister som sitter på desken fyrer fort av overskrifter det ikke er dekning for. "Valgskred" er en av disse. En annen er: "Obama knuste McCain". Grunnen til at vi ikke skal la oss blende av dette er at Obama fikk 52% av stemmene. En klar og tydelig seier, javel, men langt fra noe knusende skred.

Likevel er mandatet klart og tydelig selv om USA fortsatt er et polarisert land politisk. Ingen er bedre skikket enn denne mannen til å få USA på fote igjen, om han da holder seg unna håpløse men populære proteksjonistiske tiltak. Personlighet har en betydelig innvirkning på historien, stikk mot det marxistene hevder. Få om noen andre land har som nasjonalt karaktertrekk - ja nesten som obligatorisk personlighetstrekk - det samme naive pågangsmot og den utrettelige arbeidsviljen som USA. Begge deler behøves i rikt monn skal nedgangstidene snus.

Men jeg minner gjerne om det jeg før har pekt på: USA er forgjeldet med en gjennomsnittlig personlig gjeld på 169% av brutto inntekt. Men i Norge er samme tallet 200%! Den store forskjellen er i statsgjelden, og Norge har større rom for stimulerende tiltak. Likevel: den norske utfordringen er ikke mindre, og tallene er målt mot brutto inntekt så forskjellene i skattenivå taler ikke til vår fordel.