Disse er i grunnen ganske åpenbare. Flokkmentalitet og det som på engelsk kalles confirmation bias ligger til grunn, i tillegg til velkjente fenomener som grådighet og overmot. Det er lett å moralisere over særlig de siste to, men det er det mange andre som gjør for tiden. Det skal dere slippe her.
Jeg har tidligere sammenlignet markedene med tegneseriefigurer som løper utfor et stup men forblir stående i lufta helt til de ser ned, sier "oh-oh", og deretter styrter i avgrunnen. Dette er dekkende, siden de fundamentale forhold har vært kjent ganske lenge. Da Northern Rock i Storbritannia gikk på grunn var ikke de fundamentale forhold svært ulike de vi har i dag, men alle valgte å se på de andre (flokkmentalitet) heller enn å se på tallene (og dermed rett ned i avgrunnen).
Et annet bilde som kan forklare tiden før krisens er det som manifesterer seg ved mange flykrasj. Analyse av den svarte boksen og flight-informasjonen viser et mønster: pilotene har all tilgjengelig informasjon, men selve dette å innse at man ikke vet hvor man er har kognitive kostnader som er så store at man klynger seg til et feilaktig bilde av situasjonen helt til det er for sent. Selve det å tenke "jeg har ansvar for flere hundre mennesker, men vet ikke hvor flyet befinner seg i forhold til terrenget" vil medføre en panikk som hjernen ikke takler. Løsningen er å holde fast på det bildet man har - helt til fjellet kommer imot deg.
Fjellet, eller eventuelt blikket ned i avgrunnen, i denne krisen var konkursen i Lehman Brothers. Når alle vil ha pengene sine ut, da vil alle banker gå konkurs siden pengene ikke er der: de er lånt ut. Etter Lehman konkursen ville alle ut av sine posisjoner, og det ble trangt i døra. Belåning, råtne lån, Islandske bankers vaklende posisjon etc. var velkjent, men man valgte å ignorere implikasjonene. Man så heller på alle de andre: de så heller ikke ned, og dermed holdt man seg som Wyle E. Cyote (Per Ulv) flytende i luften enn så lenge.
En medvirkende årsak til manglende handling er også de fortellingene man lager for å forklare hvorfor avgrunnen egentlig ikke finnes. Før .com krasjet var det "den nye økonomien" som var fortellingen som tekno-guruer reiste rundt og messet om, men det viste seg at også .com selskaper måtte tjene penger. I denne omgang var det de rimelige kinesiske varene som var grunnen til at alt ville ordne seg. Som jeg viste i forrige innlegg i denne serien var Kinas manglende vilje til å prise sin valutta forsvarlig en viktig årsak til alle de pengene som strømmet inn på Wall Street på jakt etter god avkastning. Heller enn en grunn til at alt ville ordne seg, har dette vært en kide til vanviddet.
Det synes allmenmenneskelig å ville tro det beste, og det er smertefullt å revurdere sitt bilde av situasjonen. Dette er confirmation bias. Heller enn å lete etter det som falsifiserer en teori, så ser man etter det som kan bekrefte den og overser det som kan falsifisere den. Men når fjellet dukker opp foran flyet, eller Lehman Brothers går konk, da er det for sent.
Jeg har tidligere sammenlignet markedene med tegneseriefigurer som løper utfor et stup men forblir stående i lufta helt til de ser ned, sier "oh-oh", og deretter styrter i avgrunnen. Dette er dekkende, siden de fundamentale forhold har vært kjent ganske lenge. Da Northern Rock i Storbritannia gikk på grunn var ikke de fundamentale forhold svært ulike de vi har i dag, men alle valgte å se på de andre (flokkmentalitet) heller enn å se på tallene (og dermed rett ned i avgrunnen).
Et annet bilde som kan forklare tiden før krisens er det som manifesterer seg ved mange flykrasj. Analyse av den svarte boksen og flight-informasjonen viser et mønster: pilotene har all tilgjengelig informasjon, men selve dette å innse at man ikke vet hvor man er har kognitive kostnader som er så store at man klynger seg til et feilaktig bilde av situasjonen helt til det er for sent. Selve det å tenke "jeg har ansvar for flere hundre mennesker, men vet ikke hvor flyet befinner seg i forhold til terrenget" vil medføre en panikk som hjernen ikke takler. Løsningen er å holde fast på det bildet man har - helt til fjellet kommer imot deg.
Fjellet, eller eventuelt blikket ned i avgrunnen, i denne krisen var konkursen i Lehman Brothers. Når alle vil ha pengene sine ut, da vil alle banker gå konkurs siden pengene ikke er der: de er lånt ut. Etter Lehman konkursen ville alle ut av sine posisjoner, og det ble trangt i døra. Belåning, råtne lån, Islandske bankers vaklende posisjon etc. var velkjent, men man valgte å ignorere implikasjonene. Man så heller på alle de andre: de så heller ikke ned, og dermed holdt man seg som Wyle E. Cyote (Per Ulv) flytende i luften enn så lenge.
En medvirkende årsak til manglende handling er også de fortellingene man lager for å forklare hvorfor avgrunnen egentlig ikke finnes. Før .com krasjet var det "den nye økonomien" som var fortellingen som tekno-guruer reiste rundt og messet om, men det viste seg at også .com selskaper måtte tjene penger. I denne omgang var det de rimelige kinesiske varene som var grunnen til at alt ville ordne seg. Som jeg viste i forrige innlegg i denne serien var Kinas manglende vilje til å prise sin valutta forsvarlig en viktig årsak til alle de pengene som strømmet inn på Wall Street på jakt etter god avkastning. Heller enn en grunn til at alt ville ordne seg, har dette vært en kide til vanviddet.
Det synes allmenmenneskelig å ville tro det beste, og det er smertefullt å revurdere sitt bilde av situasjonen. Dette er confirmation bias. Heller enn å lete etter det som falsifiserer en teori, så ser man etter det som kan bekrefte den og overser det som kan falsifisere den. Men når fjellet dukker opp foran flyet, eller Lehman Brothers går konk, da er det for sent.
2 kommentarer:
Legg inn en kommentar