Poetokratiet

Har vi noen som helst grunn til å lytte spesielt til forfattere når de uttaler seg om samfunnspørsmål? Media, og mange andre, oppfører seg slik, i alle fall.

Forfattere har en åpenbar rett til å uttale seg om hva som helst - helt på linje med andre borgere. Spørsmålet er bare om det er noen spesiell grunn til å høre på hva de har å si? Nå i det siste er det Dag Solstads angrep på ytringsfriheten som, paradoksalt nok, har medført en aktualisering av denne problemstillingen.

Fiksjonsforfattere har som håndtverk å dikte opp folk og situasjoner. De argumenterer ikke. De flinkeste og mest framgangsrike isolerer seg ofte fra omgivelsene for best å skape. Er det da disse vi skal lytte til når det gjelder hvordan samfunnet best skal styres og organiseres? Platons Sokrates var, for å si det mildt, skeptisk til disse, men en trenger ikke gå inn på hans argumentasjon for å se at man helst burde la forfatternes ytringer om samfunnspørsmål få dø i ensomhet. Louis-Ferdinand Céline, Ezra Pound, Nordahl Grieg og våre hjemlige "m-l forfattere" har alle støttet totalitære regimer. At Solstad ytrer seg mot friheten til å ytre seg føyer seg inn i en dyster tradisjon.

Det er vel særlig nasjonalromantikken, og den kopling mellom nasjon, ånd og ytring som har gitt grobunn for at forfatterne har en spesiell innsikt i samfunnet. Her her Bjørnstjerne Bjørnson mye å svare for. Men at denne tendensen til å gi stor plass for og å lytte til store forfattere i samfunnsdebatten ikke fikk en plutselig død med Knut Hamsuns ytringer i april 1940 er for meg ufattelig. Det må vel bety at nasjonalromantikken ikke er død?

(Foto: Dagbladet)

Politikk, arv, argumenter og miljø. Del 1

Jeg har kommet til å skrive mer om politikk i denne bloggen enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det er vel heller ingen hemmelighet at mine politiske perspektiver ligger til høyre, ofte også i Høyre. Men slik har det ikke alltid vært, og det kan kanskje interessere flere hva som har skjedd med meg politisk fra slutten av 60-tallet da jeg ble interessert i politikk omtrent da jeg begynte på skolen, og fram til i dag? En slik fortelling, som må spres over mange innlegg, vil ha mange muligheter og mange begrensninger. Her vil jeg gå inn på noen av dem.

Hva er det som styrer en persons politiske oppfatninger? Tiden for at man arvet dem er stort sett over. Med mindre foreldrene er mektige politikere i Arbeiderpartiet, da. Argumenter og overbevisning er den måten vi begrunner våre standpunkt på, men det er slett ikke sikkert det er slik man har fått dem. Hvem man er - personlighet, og hvilke inflytelser - miljø - man befinner seg i har nok en betydelig rolle. Ingen enkeltfaktor kan forklare alt, men noen er viktigere enn andre.

Når jeg nå skal ta for meg dette - over lengre tid og mange innlegg, regner jeg med - er det også viktig å ta med seg at hukommelsen til de fleste av oss har en tendens til å homogenisere. Det betyr at vi ser på oss selv i tidligere år som om vi var mer lik det vi er i dag enn det egentlig er grunnlag for. Vi tenderer også mot å glemme det som ikke passer inn, og å legge til litt der det vil se bedre ut. Alt dette håper jeg å ha i mente, slik at jeg ikke pusser på historien mer enn det høyst nødvendige.

Så det jeg vil legge vekt på er:

• miljø og påvirkninger.


• personlighet og preferanser.


• argumenter og resonnement som syntes overbevisende der og da.

Det som er helt klart er at jeg har vært langt over gjennomsnittlig politisk interessert så lenge jeg kan huske. For meg er det ubegripelig når folk sier at de ikke er interessert i politikk. Mitt første politiske minne er at vi fikk julekort fra Per Borten, og at mor forklarte meg at han var Statsminister i landet vårt. Følg med, følg med...

Ap og Høyre er sant?

I dagens Aftenposten går tidligere statsråd for Høyre Kristin Clemet, inn for å danne regjering mellom Arbeiderpartiet og Høyre etter neste valg. En viktig bakgrunn for dette er at FrP klart sier fra at de ikke vil støtte en regjering som de ikke er med i, og da er det ikke flertall for å lage noe alternativ. Dagens regjering vil sikkert falle, men noen ikke-sosialistisk regjering med flertallet bak seg vil vi ikke få.

Clemets ærend er å få Norge med i EU. Denne store utenrikspolitiske saken er felleseie for Høyre og Arbeiderpartiet, der i alle fall Høyre også har sine velgere med seg. For meg og for mange andre er dette den klart viktiste utenrikspolitiske saken i Norsk politikk, og det er bare Høyre og Ap som deler mitt syn av partiene. Den dagen Norge skal med i EU trenger vi en stabil regjering som kan stå bak dette løftet. Ingen andre konstellasjoner kan makte det. Men: det blir neppe med det første. Først må vel Albania, Moldova og Island komme med.

Også når det gjelder den innenrikspolitisk absolutt mest avgjørende saken, Handlingsregelen, er Ap. og Høyre helt på linje. Det gjelder å ikke blåse nasjonalformuen på å kjøpe seg stemmer på kort sikt. Her er det en avgrunn mellom FrP og Høyre.

Når det gjelder synet på statens rolle i samfunnet er det tilsynelatende bedre samsvar mellom FrP og Høyre, men FrP går altså inn for å øke statens utgifter dramatisk. Det skulle tyde på at forskjellen på FrP og Ap her ikke er så stor. Egentlig. I politikken er det egentlig bare mindre gradsforskjeller mellom Ap og Høyre, der retorikken dekker over mye fellesgods. Over til FrP er det en avgrunn. Det er ikke grader av forskjeller mellom Høyre og FrP når det gjelder handlingsregelen. Det er helt ulike kategorier. Det samme gjelder oppfatningen av politikkens rolle og plass i offentligheten: eller ansvar og seriøsitet, for å si det rett ut.

Egentlig er grunnen til at Clemet ikke vil få det som hun vil, at Ap og Høyre er arvefiender. De trenger hverandre som fiender grunnet arven fra striden mellom arbeid og kapital. Men i dag er fienden FrP, og paradoksalt nok må de holde seg fra hverandre for å hindre at FrP blir enda større. Dette borger ikke for borgerlig samarbeid (som om dette begrepet har noe innhold i dag!), men et evig Ap. styre.

Ekte 68-ere?

Avisene er fulle av mai 1968, eller rettere sagt: mytene om mai 1968. Året ga navnet til en hel generasjon - historiens antakelig mest bortskjemte. Men det kan jo være på sin plass å spørre seg, som avisene i Norge IKKE gjør: hvem var egentlig 68-erne? Bildene vi danner oss blir lett av stein-kastende, eller BH-kastende ungdommer med langt hår og radikale tanker. Det er disse som ble akademikere, AKP'ere, og senere samfunnets støtter. Men var de typiske?

Langt i fra. Det var ikke den vanlige ungdommen som var det vi ser for oss som 68-ere. Det var ikke da, og heller ikke siden, vanlig å studere filosofi eller sosiologi ved Berkeley eller Sorbonne. Hvis vi ser på solide og omfattende undersøkelser vil vi finne at den vanlige amerikanske ungdom på slutten av 60-tallet var overveldene FOR Vietnamkrigen. Det var grunnet stort flertall blant unge velgere at Nixon ble valgt til President i USA, og Heath til statsminister i Storbritannia. De som leste de tomme platthetene i Maos Lille Røde var ikke vanlige. De var bare svært fotogene, og senere hegemoniske gjennom sine framtrende stillinger i samfunn og særlig i massemedia.

Slik kan de fortsette å spre mytene om 68-erne til stadig nye generasjoner. De fleste som var 18-28 i 1968 jobbet i fabrikk, på kontor og lager - eller aldershjem.

'Teaching' to be Abolished

I siste Times Higher Education (THE) står det om et Universitet der man har tenkt å avskaffe 'teaching' (det å lære bort). Den ansvarlige for pensumutvikling sier at 'teaching' har uheldige overtoner av didaktisme, som ikke har noen plass i den moderne verden. "Det er en uhyre ensidig tanke at kunnskap er noe som kan overføres fra en lærer til en student." Tanken er å bruke "utvikling" i stedet for "teaching", og de som nå kalles lærere og forelesere skal kalles "utviklingsagenter".

Dette ville være en naturlig utvikling fra Universitetets beslutning om å slutte med eksamener siden det skaper uheldige kunnskapsskiller mellom studenter. "Vi er nære på skape det demokratiske Universitet, der ingen kan hevde å vite mer om noe enn noen annen", sier den ansvarlige for pensumutvikling.

Dette høres jo ut som SVs våte drøm, og noe i nærheten av det norsk skole allerede har blitt. Med så svake karakterer som de kommer inn med på Lærerskolen kan lærerne knapt mer enn elevene. Hadde han bare kunnet snakke Engelsk kunne man jo tro det var Øystein Djupedal som hadde fått ny jobb. Men: dette står på siste siden av THE, og er morospalten "The PopplEtonian". Tankene som uttrykkes på skøy her er imidlertid svært nær den rådende ideologi i norsk skole. Det er ikke like festlig!

Ingen bønder eller ingen bønner?

Regjeringen har lagt fram sitt tilbud til bøndene. En skulle tro de var ansatte i Staten. Hvor blir det av oppgjøret for kioskeiere eller malermestre? Bønder er selvstendig næringsdrivende, men oppfører seg som alminnelige lønnsmottakere. Ikke rart, kanskje, siden inntekten på et årsverk i landbruket er MINDRE enn samlet statsstøtte per årsverk i landbruket. Det siste er jo en klar indikasjon på at det er noe RAV RUSKENDE GALT med hele den norske landbrukspolitikken.

Det er hevet over tvil at Norge er et av de land i verden med de dårligste naturlige vilkår for landbruksproduksjon. Med et landområde som Italia, er det mindre enn fem millioner mennesker her. Det meste er gråstein og kaldvatn, og hvert år legges omtrent 2.000 gårdsbruk ned, uten at landbruksarealet eller produksjonen synker. Denne utviklingen går ikke fort nok, etter min mening.

Jeg kommer fra landet. Min far levde av å selge traktorer og landbruksmaskiner, og jeg var nummer to i odelsrekken på Skilleås g.nr. 15, bruksnr. 4, i Overhalla. Det er klart jeg har følelser knyttet til denne gården og hvert jordstykke den omfatter, men jeg fatter også at et land med et velstandsnivå som vårt ikke i lengden kan late som jordbruket er en egen boble uten kontakt med resten av økonomien.

Når Åslaug Haga nå viser klart at Senterpartiet fremdeles er Bondepartiet er det bra i seg selv. Min far var formann i det lokale Senterpartiet og var klar på dets identitet. Men det er en utrolig frekket av Haga å trekke fram stigende priser på verdensmarkedet som grunn for det feite oppgjøret. I alle år har landbrukspolitikken gått ut på at verden ikke har noe med Norge å gjøre, og at landbruket skal styres som økonomien i det gamle Øst-Europa. Det er når prisene går opp at verden plutselig blir en begrunnelse. Men dette er å snu forholdene på hodet. Hvis prisene ute holder seg kan vi avvikle jordbruksstøtten, for da kan bøndene i Norge faktisk leve av å selge sine produkter. Det blir nok en herdende opplevelse - men kanskje grunnlag for berettiget stolthet også? Alternativet er full statlig overtakelse. Bøndene og Haga oppfører seg som om det var skjedd allerede.

Sjokk, sinne og suksess

I et av mine første innlegg i denne bloggen skrev jeg om FrP og dette partiets suksess. Jeg hevdet da at noe av denne suksessen var at de har vært mestre i å bruke følelser i sin kommunikasjon. Carl I. Hagen hadde NM i å være forurettet, og Siv Jensen har lenge vært uten konkurrenter i det å være forbanna. Nå viser en undersøkelse at ingen andre politikere er i nærheten av henne når det gjelder å være så ofte sjokkert. (Bilde: NTB)

John Alvheims favorittuttrykk var "skandale". Med sjelvende stemme og bistert oppsyn vant han ry som helsepolitiker gjennom å si "dette er en skand-a-a-le. Det må øyeblikkelig bevilges mer penger." For i vårt omfangsrike helsevesen er det alltid et eller annet forhold, gjerne med skrøpelige eldre innvolvert, som er mildt sagt sub-optimalt. Dette er godt stoff for aviser og TV, for det gjelder enkeltpersoner som man kan identifisere seg med.

Med sterke følelser, som Siv Jensens gjentatte sjokk, får man oppmerksomhet. Sterke følelser vekker reaksjoner - enten for eller mot den som viser dem. Og så slipper man å argumentere for sitt syn. Det er en fordel for FrP, som lever godt av å ta penger fra de uten stemmerett - framtidens innbyggere i dette landet.

Nyetimber

Nyetimber Premiere Cuvée Blanc de Blancs 2000
Denne fikk jeg av en venn for en tid siden, og den ble ikke åpnet før jeg hadde besøk av en venn jeg ikke hadde hatt i hus på mange, mange år. Han er også angrepet av anglophilia totalis, men denne mystiske sykdommen er ingen forutsetning for å like denne vinen. Den er laget av Chardonnay-druer som vokser på Kimmeridge-kalk. Så langt kunne det vært en champagne, og den er da også laget etter kjente champagne-prinsipper, men på "feil" side av kanalen.

Vinen er dyp gylden - kunne vært en Blanc de Noirs - og dufter honning og aprikos. Den både duftet og smakte svært likt en champagne jeg drakk nettopp, en Veuve-Clicquot 1988 av en blandet cuvée. Ikke så heftig mousse, men en deilig vin.

Jeg har smakt Nyetimber i flere årganger, og begynte med 1994. Den, og de senere, har kunnet måle seg med gode champagner. Det som er opplagt å si er dette: med økende temperaturer, global oppvarming osv., så er det nok ikke så dumt å lage "champagne" i England. Disse vinene krever kjølige vekstvilkår, og druene høstes undermodne. Både England og vinstilen passer svært godt til hverandre.

Et morsomt poeng med Nyetimber (som ble gitt bort av William Erobreren til en av sine offiserer, og navnet betyr "nytømmer") er at det lenge ble eid av Andy Hill. I seg selv ikke egnet til å lokke fram gapskratten, kanskje, før man husker at han skrev sanger for gruppen "Bucks Fizz". Truth is stranger than fiction!