Vettet og AFP

Vettet er på vei inn også hos den rød-grønne regjeringens støttespillere. Nylig var Ola Borten Moe (bildet), Senterpartist på Stortinget fra Sør-Trøndelag, ute og sa omtrent det jeg har sagt før på denne bloggen. Honnør (men ikke tidligpensjon!) til denne uredde representanten!

Men motangrepene kom fort. Leder i Sosialistisk Ungdom, der jeg en gang var et svært aktivt medlem, sa i Aftenposten i går at "ordningen ... er ikke for dem som vil reise til Spania og spille golf". Men det er den jo! Den skiller ikke mellom de slitne og de som ikke er det, men mellom de som er fagorganiserte med AFP-avtale, og de som ikke er det. Slitajse spiller ingen rolle. Dette med "sliterne" er bare tom retorikk, noe stadig flere reportasjer i avisene har vist.

Vi står på kanten til en storkonflikt over fagorganisasjonenes beste argument for å få folk til å organisere seg. En ordning som inviterer til å gå ut av arbeidslivet, når alt taler for at flere bør stå lengre. De utslitte bør kunne gå ut av arbeidslivet på en verdig måte, men ikke gjennom å la alle organiserte, både de utslitte og de energiske, gå av tidlig.

Et kompromiss for å redde Arbeiderpartiet nå vil gå på bekostning av min og senere generasjoner. Vi får gleden av å betale både tidligpensjon for 68-erne, og vår egen pensjon. Samtidig!

Målstyring

I en samtale forleden ble jeg enig med min venn om at "målstyring" er det klart verste aspektet av nyliberalismen. Men det er ikke nyliberalismen som har bragt denne metoden inn i administrative systemer. Meg bekjent er den et rent Leninistisk produkt, og liberalere og konservative burde skydd "målstyring" som pesten. Femårsplaner og lignende burde havnet på dynga sammen med Lenin og Stalin statuene, men under litt andre navn hjemsøkes vi i offentlig sektor av elendigheten. (I privat sektor har man i det minste en "bunnlinje" å ta hensyn til).

Den svenske historikeren Peter Englund forteller en god og skremmende historie i boka Brev från Nollpunkten. Det spørsmålet han starter med i ett av kapitlene (eller brevene) er hvordan det kunne ha seg at fenomenet Moskva-prosessene kunne oppstå. Selv mener jeg vel at kommunismen har jakten på svikere som nødvendig komponent, og særlig når det blir klart at de utopiske idealene (selvfølgelig) ikke lar seg gjennomføre må svikerne finnes og straffes. Ellers vil det jo bli klart at det er ideologiens grunnlag som er feil, og det kan man jo ikke ha noe av. Men, Englund peker heller på et annet fenomen.

Sovjet-Unionen hadde et rikt knippe av ulike politi og hemmelige organisasjoner. I konkurransen med hverandre var det viktig å vise til effektivitet, og jo flere den enkelte organisasjon arresterte for anti-Sovjetisk virksomhet, jo mer effektive kunne de jo vise at de var. Til å begynne med var utvalget av tvilere ganske bra, og de kunne man jo summarisk sende til Sibir og det stadig voksende Gulag-arkipelet. Men etter hvert måtte man også gå på skikkelige kommunister. Når kommunismen ikke lot seg gjennomføre skyltes det selvsagt svikere, gjerne sentralt plassert, og de måtte finnes og uskadeliggjøres.

Slik kunne de ulike organisasjonene konkurrere med hverandre, og de arresterte også sentrale personer hos hverandre. Bergens-kommunisten Nordahl Grieg skrev jo et dikt som er tonesatt, og der en av linjene går slik: "Edelt er mennesket, jorden er rik/Finnes her nød og sult/Skyldes det svik". Det sier seg nesten selv at Grieg støttet disse prosessene.

Denne sangen synges faktisk i begravelser i Norge i dag! Sammen med målstyring gir slike idéer Moskva-prosesser og Gulag. Takke meg til "Deilig er jorden". Det stemmer i alle fall av og til.

Demokratisk underskudd

En ikke-nyhet ble grunnlaget for flere oppslag denne uken. Erna Solberg gikk ut og sa at hun var Høyres statsministerkandidat. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende, og det at det ble noen nyhet i det hele tatt viser vel bare at de har lite å skrive om i avisene nå rett før påsken. Andre partiledere, som Sponheim og Jensen, prøvde å late som de var overrasket eller fornærmet (en standard-øvelse for FrP).

Deretter kommer Sponheim og sier at Per-Kristian Foss ville vært en bedre og mer samlende statsministerkandidat på borgerlig side. Og så får vi de sedvanlige og gjensidige beskyldningene om hvem som saboterer hvem på borgerlig side. Alle vet, også Siv Jensen, at Venstre og KrF ikke vil i regjering med FrP. Den politiske avstanden på viktige områder for begge sider er for stor. FrP prøver å framstille seg selv som mobbeoffer, og så har vi det gående igjen. Det ville vært fint om man kunne slippe dette, men det er nok for mye forlangt.

Overskriften her er ikke myntet på dette "Tuppen-og-Lillemor" styret. Den er myntet på at uansett hvem vi stemmer på, og hvem som "vinner" valget, blir de politiske programmene og avgjørelsene gjenstand for hestehandler på bakrommet. Den siste store hestehandelen ble hetende "Soria Moria- erklæringen", og den forrige het "Sem-erklæringen".

Hva om velgerne fikk bestemme hvilken av disse de ville ha? Hva om hver "side" gikk inn på to forskjellige hotell i Oslo-området våren 2009, og etter noen dager med kjekling, tårer og forbannelse så kom de ut med to ulike program? Deretter kunne velgerne gå og stemme på hvilket de ville ha, og om den vinnende part holdt sine løfter. I dag har ikke noe parti noen sjanse til å holde sine løfter siden de ikke har flertall. Det blir bare tomme ord som de ikke tror på selv, en gang.

Men nei. Det er urettferdig mot partiene, sies det. Men dagens ordning er urettferdig mot velgerne. Uansett hva du stemmer på, så vet du ikke hva som vil bli den nye regjeringens program. Selv med en flertallsregjering som vi nå har, så var det ingen som stemte på Soria Moria erklæringen.

Den sittende regjeringens sterkeste kort i 2009 er ikke sin egen fortreffelighet. Det er uenigheten på den andre siden. FrP og Venstre er som ild og vann. Selv ikke en kapasitet som Erna Solberg kan føre dem sammen i regjering. Det er like greit å gi opp først som sist!

(Bildet er hentet fra http://hoyre.no)

Ingen sykdom

Høyre skal vedta nytt Prinsipprogram på landsmøtet i vår. I forsøkene på å få litt oppmerksomhet om dette har ledende tillitspersoner kommet i skade for å uttale seg inkonsekvent og tåpelig. Slikt skjer, men det bør ikke gjenta seg. Her følger en begrunnelse for denne bedømmelsen, samt noen råd til videre arbeid.

Formuleringen i forslaget er egentlig grei nok, og noe jeg kan støtte: "Muligheter for å bedre helse- og velferdstilbudet blir stadig større. Derfor må det gjøres klare prioriteringer for hva som skal være offentlige oppgaver og hva som kan overlates til folk selv." Det er når man skal eksemplifisere dette det går galt.

Noen har uttalt: "... for eksempel assistert befruktning. Barnløshet er ingen sykdom, så det offentlige helsevesen bør ikke yte økonomisk støtte til slik behandling". Nei vel. Jeg er enig i at det ikke er noen sykdom, og det bør heller ikke være en høyt prioritert oppgave i helsevesenet. Det er vel derfor denne typen behandling har svært høye egenandeler.

Men det blir tåpelig og inkonsekvent når man går inn på begrunnelsen. Man kan for eksempel spørre om graviditet er en sykdom? Ikke? Jeg håper ikke det, for det må være en av de få sykdommer som ofte blir omtalt som "lykkelige omstendigheter". Men om de ikke er så lykkelige da? Er man da syk? Neppe, men staten yter full støtte til abortinngrep. Skal Høyres tillitspersoner være konsekvente i sin argumentasjon, så må man gå inn for å privatisere abortinngrep. Likeledes fertilitet: er man syk fordi man har evne til å bli foreldre? Neppe. Da må man også gå inn for å privatisere sterilisering. Det finnes sikkert mange eksempler på tilstander helsevesnet behandler og som ikke er sykdom, eller som vil føre til det. Eksempler mottas med takk.

Høyre har helt rett i at for mange tilstander blir sykeliggjort, og at presset på helsevesnet vil hardne til i årene som kommer er hevet over enhver tvil. Men å fokusere på bare en utsatt gruppe blir helt feil. Og begrunnelsen som brukes er tåpelig og inkonsekvent.

Morse

Det kommersielle presset ble for stort, og her brister demningen. Bildet er knabbet fra sniffpetrol.com. Tror verken dem eller Jaguar har noe mot det. Morse, kanskje?

Kapitalen sett fra Youngstorget

Det er helt klart "gode" kapitalister som Røkke. De er ikke bare rike, de er også folkelige og snakker pent om sosialdemokratiet. Det gir dem klar bane inn til de lukkede rom, der staten bestemmer seg for å minske Røkkes risiko ved å bruke statlige penger på å kjøpe virksomhet som den gode kapitalisten truer med å selge til Russiske interesser.

Og så er det "dårlige" kapitalister som Stein Erik Hagen. De er like rike, men de er ikke like folkelige, og de snakker ikke pent om sosialdemokratiet. De blir navngitt som målskive for skattepolitikken, og får ingen fordeler på bakrommet.Slik utspiller det deg en avansert og partipolitisk semi-korrupsjon, der det går deg bedre dersom du snakker pent om makta, dvs. Ap og LO, og dårlig dersom du gjør det motsatte. Dette er et demokratisk problem, og Stoltenberg tydeliggjør dette ved å velge seg venner og fiender på formuetoppen.

Det tydeliggjør også hvorfor staten ikke bør eie produksjonsmidlene, men bare gi lover og legge til rette for konkurranse. En konkurranse der ingen får fordeler fordi de slikker makten oppetter ryggen.

Lektorer - en utdøende rase

Da jeg gikk på videregående var 70% av lærekreftene på allmennfag lektorer, det vil si at de hadde en skikkelig fordypning i et fag. I dag er tallet ca. 20%, og vi vet hvordan det er stilt med kunnskapene i norsk skole. I tillegg har vi fått flere undersøkelser som klart og tydelig viser at elever som blir undervist av lektorer gjør det bedre enn de som har dårligere utdannede lærere.

I et tidligere innlegg viste jeg til egne erfaringer med en adjunkt av en engelsklærer på videregående. De var ikke gode. Nå er hans like normen, og de lektorene som finnes er klart blant de eldre og vil snart pensjonere seg.

En person jeg kjenner hadde en samtale med en tidligere ukjent dame på et selskap forleden. Hun underviste i Engelsk på ungdomstrinnet, med noe i retning av en kvartårseining som fordypning. I løpet av to setninger avslørte hun tre GROVE uttalefeil, slike som til og med norske ungdommer hører er rav ruskende elendig engelsk. Og så lurer man på hvorfor det blir bråk i klassene? Hvordan kan slike lærere skaffe seg respekt med så skral faglig autoritet?

Sosialdemokratiet har lenge forsøkt å proletarisere lærerne, og de har klart det. Ikke har borgerlige regjeringer gjort det som kreves heller. Lønnsforhandlingene på 90-tallet ble til med "kronetillegg", som skulle komme de lavtlønnede til gode. Lektorene var ikke lavtlønnede. Det er de nå. Yngve Hågensen, daværende leder i LO og Sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, uttalte til NRK Radio at utdanning ikke skulle gi høyere lønn. Han fikk det som han ville. Ikke rart rekrutteringen svikter.

En opptrapping av lønnen, og lønn etter kvalifikasjoner, er påkrevd. Lønnsoppgjøret er første mulighet. Men ingen må tro at kompetanseproblemet i norsk skole lar seg løse på kort sikt. På kort sikt blir alt bare verre, og på mellomlang sikt enda verre, før løsningene som må komme nå kan begynne å gi resultater.

Bibelen - en bokanmeldelse

Det er sjelden jeg leser en bok jeg bestemmer meg for å lese om igjen før jeg har kommet halvveis. Det er tilfelle med Karen Armstrongs The Bible: a Biography. Enten man tror på Gud eller ikke, vi som leser norsk har et forhold til bibelen. Den er grunnlaget for den antakelig største religionen i verden, og som har påvirket tenkemåtene til selv de som tar aktivt avstand fra kristendommen. Denne boka forteller hvordan den ble til, og hvordan den har virket og har blitt forstått. Det er lenge siden jeg har lest en bok som til de grader har fått meg til å se sammenhenger jeg ikke har visst om, eller bare vagt hatt en anelse om.

Den Hebraiske bibelen, eller det gamle testamente, hadde to hovedkilder, der Gud kalles henholdsvis Elohim og Yahweh. Videre får vi et innblikk i jødenes kultur og historie, og det som står klarest for meg hittil er at det er de historiske hendelsene som to ganger ødela templet i Jerusalem som har skapt minst to bok-religioner. Når kultens sentrum ble ødelagt, fikk også tekstene en annen betydning og ble i seg selv hellige. De mekanismene som ligger til grunn for tekstfortolkning kjenner jeg en del fra før gjennom mitt faglige virke, men det er greit å få det repetert (mange vil finne mye av interesse i Frank Kermodes The Genesis of Secrecy også).

Endelig fikk jeg en forklaring på anti-semittismen i det nye testamente, og også hvorfor den hermetiske og brutale Johannes' Åpenbaring er en bok i Bibelen.

Kristen eller hedning, jøde eller greker: alle med noen som helst interesse utenfor sport og kjendiser vil finne denne boken utrolig interessant.

Urettferdig?

Det meldes i dag at det er urettferdig at kvinner skal betale mer for uføreforsikring enn menn. Grunnen til at det er slik er at kvinner oftere blir uføre enn menn.

Ingen har nevnt noe alle i bransjen, og alle som har sjekket vilkårene, må vite: vi menn betaler mer for livsforsikring fordi vi dauer tidligere enn kvinner. Er ikke også dette urettferdig med samme begrunnelse?

Rettferdighet må vel først og fremst være "uberettiget og ubegrunnet forskjellsbehandling". Vi vet ikke noe om framtiden, men vi vet hvilket kjønn forsikringstakeren er. På meg virker begge disse forskjellene både berettiget og begrunnet. Mest sannsynlig skyldes oppslagene, og ikke minst det at ingen har nevnt dette med livsforsikring, et likestillingsombud som har for lite å gjøre, og som vanlig: uopplyste og lite oppvakte journalister.

Balanse mellom sinn og kropp?

På tide å være litt personlig. Det burde snart gå opp for meg at jeg er middelaldrende. Det er få ting som er så pinlige som eldre som oppfører seg som fjortiser, men jeg har nok aldri oppført meg som en fjortis. Det er jo dumdristig å snakke om "midt i livet" og "midtlivskrise" når alle vet at det kan ende når som helst, men når man er 45 er sjansen stor for at man har mer fortid enn framtid. Hvordan føles det, Ole Martin?

Morrisey synger om "that time when your mentality, catches up with your biology", men i mitt tilfelle er det omvendt. Mine "pre-frontal lobes", som styrer planlegging og overvåker alt som ellers foregår av bevisst aktivitet i hjernen, må ha vært tidlig utviklet - for ikke å si overutviklet i mitt tilfelle. Jeg har vel vært middelaldrende til sinns siden skoledagene, og det er nå svært behagelig å ha kommet dit at kroppen har nådd meg igjen.

Av natur er jeg vel litt forsiktig. Har ingen glede av å fornærme noen, eller skaffe meg uvenner. Men rett under overflaten ligger også Besserwisseren på lur. Jeg håper jeg klarer å dekke over han for det meste, men egentlig mener jeg at jeg har totalt overblikk og innsikt i alt som det har noen betydning å vite noe om. Som middelaldrende kan jeg endelig hevde, om enn spuriøst, at jeg har en del erfaring til grunn for å hevde det jeg gjør. Det gjør også den sosiale balansen mellom sinn og kropp lettere å bære, selv om ungdommeligheten er den nye religion i vesten.

Men helt alvorlig: jeg har reist en del, opplevd mye, skaffet meg vanvittig høy utdanning, giftet meg og ført mine gener videre, jeg har jobb, gode venner og er på god fot med min familie. Det er slettes ikke ille å bli middelaldrende, og noen krise er det ingen grunn til å ha for meg i alle fall. Det er bare tanken på at det ikke blir et langvarig opphold på denne stasjonen som plager meg litt.....