Valg i Frankrike

Jeg må tilstå en betydelig grad av spenning knyttet til valget i Frankrike på søndag - og andre runde i mai. Det er ikke, som mange sikkert vil tro, vinprisen jeg er bekymret for. Det er heller landets rolle som et høyteknologisk og stort land i en sammenvevd europeisk økonomi som opptar meg.

Frankrike er europas syke mann. Inntil ganske nylig lå landet i dobbeltseng med Tyskland, men nå er ting i ferd med å røre på seg i Das Reich. Reformer er gjennomført, og pilene peker oppover. Men i Frankrike er det lite som tyder på endring. Veksten i økonomien er lav, og ledigheten høy og voksende. To av de fremste kandidatene vil ikke finne på å endre på noe - annet enn å øke skattene og budsjettunderskuddet, og den tredje - Sarkozy - flørter også med status quo. Alle tre synes å mene at euroen er for sterk, og at politikerne skal styre renten som i gamle dager. Men eksporten fra eurosonen er solid, veksten er for første gang på lenge god, og ingen andre land - unntatt Italia, så klart - vil devaluere.

Kilden til problemene er nok i Frankrike selv, og det å gjøre noe med dem vil være smertefullt og sikkert koste mange streikedager, brente bildekk og veltede biler over hele landet. Det er derfor ikke en gang Sarkozy tør å foreslå å gjøre noe med dem.

En undersøkelse viste at ikke i noe annet vestlig land var markedsøkonomien så lite populær som i Frankrike. Landet har den hurtigst voksende statsgjeld i Europa, den svakeste veksten blant de større landene i Europa, 53% av BNP går til staten (i Norge er det ca. 43%) og sier noe om skattetrykket, og ledigheten er høy. Blant de unge er ledigheten på 25%, og den høyeste i Europa. I løpet av de siste 25 årene har landet sklidd fra å være det syvende rikeste i verden, og ned på 17. plass. I innvandrerforstedene koker det - og ikke uten grunn.

Svaret på dette er selvsagt at økonomien må begynne å vokse igjen, men det private tør ikke ansette nye fordi stillingsvernet er for godt. Hvis etterspørselen ikke holder seg vil firmaet gå konkurs, for man kan ikke si opp noen. Særlig i staten er stillingsvernet svært solid. Det er fint for de som har jobb, men det er en effektiv bremse mot at nye stillinger blir opprettet.

På mange vis skulle jeg ønske at Ségolène Royal vant. Hun er en kvinne som har utfordret mange forestillinger i en ganske så macho politisk kultur, og kunne nok røsket opp i en del forestillinger som innbygger i Elyséepalasset. Men hun er en gammeldags sosialist, som lover tre nye ting hver dag før frokost - uten å si noe om eventuelle innsparinger. Alt tyder på at økonomien ville bli verre ganske snart dersom hun vant.

Denne Bayrou virker heller ikke som noe godt kort. Hans planer om parlamentarisk samarbeid er i beste fall urealistiske, i verste fall en oppskrift på stillstand i det politiske systemet.

Sarkozy er ingen personlig favoritt, selv om han har utenlandsk blod i sine årer, men han er den eneste som har foreskrevet noe som kan hjelpe mot den økonomiske krampen som har tatt landet. Liberalisering på arbeids- og varemarkedene, skatteletter og utgiftskutt trengs absolutt. Det er bra. MEN: han spiller på nasjonalistiske strenger mot innvandrere, og han påstår populistisk at politikerne må ha kontrollen over valutaen. Han ser også for seg en mer proteksjonistisk stat, og en stat som legger seg opp i detaljer i til og med varemarkedet.

Det er derfor ikke lett å ha noen favoritt i valget, hverken personlig eller som favoritt til å vinne. Hva velgerne sier til meningsmålerne er en ting. Hva de gjør på valgdagen er noe annet. Personlig skulle jeg ønsket Royal hadde mye av politikken til Sarkozy. Når det gjelder hvem som vinner?

Jeg tipper at det i alle fall ikke blir Sarkozy. Største delen av befolkningen har jobber, og de vil ikke ha noen forandringer. Frankrike vil fortsette som Europas syke mann, og får vel legge seg ned sammen med Italia.