Etter nesten tre uker i Atlanta, Georgia, USA, har jeg gjort meg noen tanker om "rase" og integrering i USA og ellers. Dette hører også sammen med det jeg har skrevet før i denne bloggen, om den betydning synet har for hvordan vi mennesker orienterer oss i verden.
I dagens Aftenposten står bildet over, sammen med informasjonen om at dette er første gangen noen på High School i dette county'et går på et skoleball med alle "raser". Men noen raser mer enn andre: dette er helt falskt, hevder noen foreldre.
Tidligere har CNN, som er basert i Atlanta, i flere reportasjer vist at svarte, latin-amerikanere og hvite sitter hver for seg når de spiser lunch i skolen. Det spiller ingen rolle hvilken politisk overbevisning elever eller studenter har - og ingen var fiendtlig innstilt til "andre". Det var heller ikke slik at hvite holdt seg unna svarte. Det var helt gjengs i alle lag, og hvis noen satte seg "feil" ble det en kort og pinlig pause i samtalen rundt bordet. Det kom fram at nesten ingen de intervjuet, i alle fall, hadde tenkt over at ulike visuelle indikatorer - som hudfarge - bestemte hvor folk satte seg for å spise.
På Cornell University i "upstate New York, hadde de nå innført egne "dormitories" for ulike folkegrupper. Dette er et meget liberalt universitet, og det var slettes ikke de hvite som ikke ville ha svarte rundt seg ("there goes the neighbourhood"). Nei, det var svarte, indianere og latin-amerikanere som ville holde seg for seg selv og rendyrke sin kultur. Jeg blir skremt av slike holdninger, og ikke så lite nedstemt av det.
Nabolag blir også gradvis "renrasede" etterhvert. I en minneverdig reportasje på Fox lokal-TV i Atlanta reiste de ut til et nabolag som, med unntak av en familie av ca. 100, var helsvart. Dette var ikke slummen akkurat. Ingen hus kostet mindre enn en halv million dollar, og snittet lå på godt over millionen. Meget staslige bygg var det, og knapt et blekansikt å se. Men hvorfor? Det hadde jo ikke begynt slik?
Nei, men - kom det fram - man følte seg bedre når alle rundt en så ut som en selv. Her ligger nok hunden begravet. Det er synet som spiller hovedrollen igjen. Observert likhet gir trygghet, vi ser det i alt fra ansettelser til - ja - hvem man holder seg med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar