Falsk integrering?

Foto: WALTER PETRUSKA/ REUTERS

Etter nesten tre uker i Atlanta, Georgia, USA, har jeg gjort meg noen tanker om "rase" og integrering i USA og ellers. Dette hører også sammen med det jeg har skrevet før i denne bloggen, om den betydning synet har for hvordan vi mennesker orienterer oss i verden.

I dagens Aftenposten står bildet over, sammen med informasjonen om at dette er første gangen noen på High School i dette county'et går på et skoleball med alle "raser". Men noen raser mer enn andre: dette er helt falskt, hevder noen foreldre.

Tidligere har CNN, som er basert i Atlanta, i flere reportasjer vist at svarte, latin-amerikanere og hvite sitter hver for seg når de spiser lunch i skolen. Det spiller ingen rolle hvilken politisk overbevisning elever eller studenter har - og ingen var fiendtlig innstilt til "andre". Det var heller ikke slik at hvite holdt seg unna svarte. Det var helt gjengs i alle lag, og hvis noen satte seg "feil" ble det en kort og pinlig pause i samtalen rundt bordet. Det kom fram at nesten ingen de intervjuet, i alle fall, hadde tenkt over at ulike visuelle indikatorer - som hudfarge - bestemte hvor folk satte seg for å spise.

På Cornell University i "upstate New York, hadde de nå innført egne "dormitories" for ulike folkegrupper. Dette er et meget liberalt universitet, og det var slettes ikke de hvite som ikke ville ha svarte rundt seg ("there goes the neighbourhood"). Nei, det var svarte, indianere og latin-amerikanere som ville holde seg for seg selv og rendyrke sin kultur. Jeg blir skremt av slike holdninger, og ikke så lite nedstemt av det.

Nabolag blir også gradvis "renrasede" etterhvert. I en minneverdig reportasje på Fox lokal-TV i Atlanta reiste de ut til et nabolag som, med unntak av en familie av ca. 100, var helsvart. Dette var ikke slummen akkurat. Ingen hus kostet mindre enn en halv million dollar, og snittet lå på godt over millionen. Meget staslige bygg var det, og knapt et blekansikt å se. Men hvorfor? Det hadde jo ikke begynt slik?

Nei, men - kom det fram - man følte seg bedre når alle rundt en så ut som en selv. Her ligger nok hunden begravet. Det er synet som spiller hovedrollen igjen. Observert likhet gir trygghet, vi ser det i alt fra ansettelser til - ja - hvem man holder seg med.

Utslippskutt

I går annonserte Statsminister Stoltenberg stolte mål for Norges planlagte kutt i utslipp av CO2. Det eneste sikre med disse målene, 30% ned i 2020 og 100% ned i 2060, er at det ikke er han som vil få ansvaret med å gjennomføre dem. Det er ikke å binde seg selv til masten, a-la Odyssevs, men det er å binde noen andre til masten, a-la Kaptein Sabeltann. Det er ikke fullt så heroisk.

Stoltenberg oppnådde flere ting med dette. Han klarte å få Arbeiderpartiet til å framstå som et grønt parti, og han punkterte miljøsaken som politisk kamparena i Norge i lang tid.

(Bilde: Dr. Thadeus Ozone)

Utfordringene kommer når dette skal omsettes i praksis. Skal jeg våge å tippe at det blir paniske tilstander fram mot 2020 - og enda verre fram mot 2060? Som nevnt tror jeg ikke det vil plage Stoltenberg eller andre politikere på Stortinget anno 2007. De vil ikke ha ansvaret, men de vil hvile på laurbærene for å ha uttalt noen mål de slapp å bære ansvaret for å gjennomføre.

Synet

"Det er rart som synet forbedres med tiden", sa drengen i Verdalen til de gnitne vertsfolkene over frokostbordet. "Å - hvordan da? Det er da vel omvendt - at det blir dårligere med tiden?" "Nei", svarte drengen. "Sånn kan det ikke være. For i går kunne jeg ikke se smøret på brødet, men i dag ser jeg kirka gjennom ostskiva".

Bedre eller dårligere over tid - synet er i alle fall den sansen som overstyrer de fleste andre det meste av tiden. Fornuften har heller ikke all verden å stille opp med mot synet - det meste av tiden.

Når selv drevne vinsmakere, slik som studenter i ønologi, får to glass med det de tror er hvitvin og rødvin, så beskriver de disse vinene helt ulikt. Den røde med røde frukter og bær, og den hvite med hvite, grønne og gule frukter og bær. Det er faktisk samme vinen, bare at "den røde" har et smak- og luktfritt rødt fargestoff. Med små variasjoner i oppsettet, i fire ulike land til ulike tider, gikk samtlige i baret: synet fortalte dem at dette var ulike viner, og dermed var det gjort.

Nå kan det være at luktesansen er spesielt svak, og at det gjør at synet ovestyrer den. Fysiologisk er også luktesansen uten direkte forbindelse til det frontale cortex, der man vet at rasjonelle overveielser "finner sted". Men dette gjelder ikke bare i forbindelser der duft og syn kommer i konflikt eller i konkurranse. Det gjelder i høy grad også der synet kan bidra til å forenkle våre mentale operasjoner.

Vi bruker ganske tydelig synet til å klassifisere mennesker. Mørkhudede kan gjøre hva som helst: skifte navn, være helter, skaffe seg doktorgrader og alt mulig. Men med et blikk, så har mange klassifisert dem på den greieste måten: svarte, negre, afro-amerikanere eller hva som helst. Alt basert på utslaget som noen ytterst få gener har på hvordan mennesker ser ut. Som dere sikker vet er ca. 99% av all genetisk variasjon blant mennesker representert i Afrika. Det er en av flere indikasjoner på at menneskeheten kommer fra Afrika. Intet kontinent kan oppvise like mye variasjon. Men hjelper det? Neppe. Selv svarte. Selv anti-rasister. Selv svarte anti-rasister assosierer bilder av svarte mennesker med aggresjon. Den Amerikanske aktivisten Jesse Jackson sa nylig at han skammet seg dypt da han var ute og gikk på gata og hørte noen bak seg. Da han snudde seg så han at mannen var hvit, og pustet lettet ut.

Mitt poeng er enkelt: det visuelle dikterer våre tanker, og våre gjerninger. Synet overstyrer våre beste hensikter, og våre edleste idealer. Over 70% av cortex brukes visstnok til å behandle informasjon fra synet - klart den største delen av alle pattedyr.

Mens Aristoteles mente at mennesket var et rasjonellt dyr, er det kanskje på tide å vurdere om vi heller skal klassifiseres som det visuelle dyret?

Valg i Frankrike

Jeg må tilstå en betydelig grad av spenning knyttet til valget i Frankrike på søndag - og andre runde i mai. Det er ikke, som mange sikkert vil tro, vinprisen jeg er bekymret for. Det er heller landets rolle som et høyteknologisk og stort land i en sammenvevd europeisk økonomi som opptar meg.

Frankrike er europas syke mann. Inntil ganske nylig lå landet i dobbeltseng med Tyskland, men nå er ting i ferd med å røre på seg i Das Reich. Reformer er gjennomført, og pilene peker oppover. Men i Frankrike er det lite som tyder på endring. Veksten i økonomien er lav, og ledigheten høy og voksende. To av de fremste kandidatene vil ikke finne på å endre på noe - annet enn å øke skattene og budsjettunderskuddet, og den tredje - Sarkozy - flørter også med status quo. Alle tre synes å mene at euroen er for sterk, og at politikerne skal styre renten som i gamle dager. Men eksporten fra eurosonen er solid, veksten er for første gang på lenge god, og ingen andre land - unntatt Italia, så klart - vil devaluere.

Kilden til problemene er nok i Frankrike selv, og det å gjøre noe med dem vil være smertefullt og sikkert koste mange streikedager, brente bildekk og veltede biler over hele landet. Det er derfor ikke en gang Sarkozy tør å foreslå å gjøre noe med dem.

En undersøkelse viste at ikke i noe annet vestlig land var markedsøkonomien så lite populær som i Frankrike. Landet har den hurtigst voksende statsgjeld i Europa, den svakeste veksten blant de større landene i Europa, 53% av BNP går til staten (i Norge er det ca. 43%) og sier noe om skattetrykket, og ledigheten er høy. Blant de unge er ledigheten på 25%, og den høyeste i Europa. I løpet av de siste 25 årene har landet sklidd fra å være det syvende rikeste i verden, og ned på 17. plass. I innvandrerforstedene koker det - og ikke uten grunn.

Svaret på dette er selvsagt at økonomien må begynne å vokse igjen, men det private tør ikke ansette nye fordi stillingsvernet er for godt. Hvis etterspørselen ikke holder seg vil firmaet gå konkurs, for man kan ikke si opp noen. Særlig i staten er stillingsvernet svært solid. Det er fint for de som har jobb, men det er en effektiv bremse mot at nye stillinger blir opprettet.

På mange vis skulle jeg ønske at Ségolène Royal vant. Hun er en kvinne som har utfordret mange forestillinger i en ganske så macho politisk kultur, og kunne nok røsket opp i en del forestillinger som innbygger i Elyséepalasset. Men hun er en gammeldags sosialist, som lover tre nye ting hver dag før frokost - uten å si noe om eventuelle innsparinger. Alt tyder på at økonomien ville bli verre ganske snart dersom hun vant.

Denne Bayrou virker heller ikke som noe godt kort. Hans planer om parlamentarisk samarbeid er i beste fall urealistiske, i verste fall en oppskrift på stillstand i det politiske systemet.

Sarkozy er ingen personlig favoritt, selv om han har utenlandsk blod i sine årer, men han er den eneste som har foreskrevet noe som kan hjelpe mot den økonomiske krampen som har tatt landet. Liberalisering på arbeids- og varemarkedene, skatteletter og utgiftskutt trengs absolutt. Det er bra. MEN: han spiller på nasjonalistiske strenger mot innvandrere, og han påstår populistisk at politikerne må ha kontrollen over valutaen. Han ser også for seg en mer proteksjonistisk stat, og en stat som legger seg opp i detaljer i til og med varemarkedet.

Det er derfor ikke lett å ha noen favoritt i valget, hverken personlig eller som favoritt til å vinne. Hva velgerne sier til meningsmålerne er en ting. Hva de gjør på valgdagen er noe annet. Personlig skulle jeg ønsket Royal hadde mye av politikken til Sarkozy. Når det gjelder hvem som vinner?

Jeg tipper at det i alle fall ikke blir Sarkozy. Største delen av befolkningen har jobber, og de vil ikke ha noen forandringer. Frankrike vil fortsette som Europas syke mann, og får vel legge seg ned sammen med Italia.

Første innlegg

Dette er første innlegget i bloggen min. Den ble opprettet ganske så impulsivt, og jeg har ennå ikke bestemt om den i fortsettelsen skal være på engelsk eller norsk, eller noen andre ting for den del.

Antakelig blir det en blanding av ulike emner her, og eventuelle lesere vil måtte regne med en del krøll i starten før jeg blir kjent med programmet og hvordan ting skal formateres.

Beste hilsen Ole Martin