onsdag 14. desember 2011

Det lukkede roms hysterium

Dagens tittel henspiller på innlegget mitt fra 9. desember der jeg "outet" min klaustrofobi, og fortalte om at jeg går til behandling for denne plagen.

Som nevnt sist er det gruppeterapi - noe som jeg må tilstå jeg hadde fordommer mot. Men de fikk jeg parkert ganske fort. En av de viktige innsiktene er at ulike manifestasjoner, som ulike former for sosial fobi, egentlig er det samme fenomenet som klaustrofobi. Enten det er høyder, lukkede rom, åpne plasser, det å snakke til forsamlinger - og mye annet - er plagen den samme: kroppen melder om livsfare, og innstiller seg deretter med den kjente fight or flight response.

Som art er vi trolig, som de fleste andre pattedyr, predisponert til å skygge unna innelukkede områder, som vi trolig er det for store høyder og så videre. De som har behov for å operere høyt, eller i trange rom, kan nok lære seg til å tåle dette. Vi som lider av klaustrofobi har det motsatt: hos oss slår responsen inn der den objektive faren er liten, og det er fobien som blir problemet. Eller rettere sagt: panikkanfallet.

Panikkanfallet er i seg selv svært ubehagelig - for å si det mildt. Jeg vil heller borre i tennene uten bedøvelse enn å ha panikkanfall. Derfor begynner man å unngå situasjonene der dette kan oppstå - som heiser, toalett uten vindu, Bybanen, og så videre. Dermed begynner livet å måtte planlegges mer, og man styrer unna situasjoner. Angsten for angsten skaper problemer, og bidrar til å holde fast forestillingen om at lukkede rom alltid er forbundet med livsfare.

Et panikkanfall er ikke bare en kropslig hendelse. Det er det parasympatiske system som setter i gang med å gjøre legemet klar for kampen med bjørnen eller flukten fra den, men det som skjer med kroppen får et motstykke i tankene våre: hva er det som skjer med meg? Kveles jeg? Svimer jeg av? Hvorfor er alt så merkelig? Jeg kan jo ikke se ordentlig! Alt dette er effekter av kroppens respons, men bidrar til å holde en fast i en type tenkning der panikkangsten bare vedlikeholdes eller forsterkes. Situasjonene som utløser reaksjonen blir fortolket som å være svært farlige.

For å ta et eksempel. Jeg har nå kommet et stykke på denne treningen, og en av de ting jeg har begynt med er å låse døra på lukkede rom som toaletter. Det går bedre nå enn da jeg først gjorde det (etter mange år med oppfinnsomme måter å unngå dette på), men så sent som i dag låste jeg døra etter meg og låsen satt litt da jeg skulle åpne den igjen. Angsten bare jog gjennom kroppen i et lite sekund før jeg fikk døra opp (det var ganske lett). Alt sier meg at jeg har et stykke igjen.

Om døren nå blir sittende fast skjønner jeg, med minimal bruk av kjølig rasjonalitet, at jeg ikke kommer til å dø der. Det er vann i springen, og noen begynner nok å lete etter meg i tidens fylde selv om ingen skulle høre meg. Men kroppen reagerer som om det var en løve i helene på meg.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Illustrasjonen er av en heis. Jeg hater heiser, og betrakter de som tar heis - særlig bare noen etasjer - med vantro. Her har fornuften større problemer med å nå inn i mine tankebaner enn når det gjelder andre lukkede rom. Mer om det senere.

14 kommentarer:

kds sa...

Jeg lider ikke i særlig grad av klaustrofobi, men den følelsen som kommer kanskje nærest for meg er den jeg kjente da jeg så på åpningsscenene av Ladyhawke (1985).

Anonym sa...

Hei!
Jeg er ei "voksen jente" på 46 år som i voksen alder har utviklet panikk angst pga klaustrofobi... Jeg har lest innleggene dine nå ikveld med stor interesse og faktisk har klumpen i magen og litt hyperventilering kommet bare av å lese om dine opplevelser. Min klaustrfobi er i ferd med å fange meg,jeg unngår alle "farlige" situasjoner. Jeg vet hvilke toaletter jeg kan bruke hvis jeg er ute å handler, jeg sjekker alltid nødutganger, jeg sjekker om vinduene på hotellrom kan åpnes, jeg går trapper overalt osv osv. Jeg lurer på om du kan tipse meg om hva slags terapi som evt vil være aktuell for meg og hvem jeg kan henvende meg til for å få hjelp.

Situasjonen min er ganske prekær, da jeg opplever panikken snart overalt hvor jeg ferdes, selv i min egen bil. Jeg har begynt å hate elektriske vinduer i bil i tilfelle teknikken skal svikte,så nå går jeg til anskaffelse av en mini hammer, slik at jeg kan slå meg ut, dersom jeg blir innestengt. Dette var kun et eksempel på hvor ille dette har blitt.
Jeg føler at jeg trenger noen å prate med!

Jeg er i full jobb, er leder i en mellomstor bedrift og har helsefaglig høyskoleutdannelse.

Takk for aktuelle innlegg for meg;-))

Ole Martin Skilleås sa...

Hei

Det der virker kjent! Det var der jeg var så sent som sist sommer.

Kyndig veiledning og hjelp er viktig. Gå til fastlegen og få henvisning, og undersøk om det er noen som driver aktuell terapi i ditt område. Trond Sjøbø ved Solli DPS her i Bergen var den jeg tok kontakt med, og som driver terpien jeg har gått i og som blir avsluttet i morgen.

Du kan ta kontakt med han, og han kan ha oversikt over hvem som driver "skikkelig" i ditt område.

Anonym sa...

Tusen takk for tips - jeg skal ta kontakt med terapeuten din i løpet av uka. Jeg vil ikke ha et så begrenset liv lenger!

Mvh
BKK

Anonym sa...

Hei.Føler du at det var hjelp i denne behandlingen, eller "faller du tilbake" etter endt behandling. Jeg har sendt henv til Trond Sjøbø, for klaustrofobi vinner mer og mer over meg....

Ole Martin Skilleås sa...

Hei.

Jeg hadde en avsluttende samtale med psykologene på fredag. Jeg sa da, som sant var, at jeg hadde rullet fobien tilbake, men at dette med heis fremdeles var en utfordring for meg til tross for sikkert noe i retning hundre turer.

Vi tok en test etter samtalen. Da sto vi i heisen til vi var lei. Jeg følte ikke noen trang til å sjekke om døren gikk opp, og heller ikke fikk jeg noen katastrofetanker.

Det er sjelden jeg trenger å ta heis, heldigvis, og alt i dagliglivet har blitt bra. I London tok jeg undergrunnen igjen for første gang på mange år.

Før behandlingen var jeg der at fobien begynte å invadere stadig flere områder. Nå vinner jeg områder tilbake. Men jeg må bevisst "vedlikeholde" dette.

Lykke til videre! Og ta gjerne kontakt.

Anonym sa...

Hei. Tusen takk for svar. Pt ser jeg ikke at jeg skal klare å mestre klaustofobien, utsette meg for det som gir meg panikk, men får prøve å få hjelp....

Ole Martin Skilleås sa...

Hei

Jeg trodde heller ikke det. Da jeg sendte brevet til Sjøbø skalv hendene siden jeg visste at jeg før eller siden havnet i en heis.

Nå har jeg kjørt mange ganger. De daglige problemene er over. Slik vil det bli for deg også.

Dessuten: husk at panikkangst ikke er farlig. Det er skrekken for skrekken som hemmer oss.

I et veiledet program går du aldri lengre enn du selv er villig til å gå til enhver tid. Du har rett og slett intet å frykte

Anonym sa...

Takk for oppmuntrene ord! Jeg vet at jeg må ha hjelp.... Du tipset om en bok som var grei å lese vedr temaet, men jeg finner ikke tilbake til innlegget hvor du refererte til den. Har du navnet, må låne den :)

Ole Martin Skilleås sa...

Hei

Jeg vil advare mot bøker på dette stadium. Min erfaring er at man må ta ting i rekkefølge, og at det er umulig å lese seg ut av problemene.

Når man møter på første samling har alle ønsket om å få vite "hemmeligheten", for så å gå hjem og bli frisk. Men det er ikke slik man kommer seg ut av det. Man må bare gå hvert eneste steg til man har labbet ut av det hele. Forsøk på å hoppe over fører bare til at man ramler på trynet.

Men vit dette: panikkanfall er ikke farlige. Nå kan jeg fremkalle dem på flat mark uten frykt for konsekvensene.

Men først må du kartlegge sammenhengene: situasjoner, følelser, tanker og oppfatninger - og hvordan de henger sammen og forsterker hverandre. Deretter kan man gå inn et sted og begynne å nøste i dette.

Det er kroppens automatiserte reaksjoner som har blitt overfølsomme for noen situasjoner. De får ufarlige situasjoner (som å låse døra på do) til å fortone seg som verdens undergang. Forstanden vet at det er ufarlig, men kroppen reagerer på samme møte som ved møtet med en gal øksemorder.

Behandlingen er å forstå sammenhengene, at situasjonene er ufarlige, og å venne kroppen av med dette tullet! Men hvert steg må tas i riktig rekkefølge.

Anonym sa...

Tusen takk! Jeg skal følge dine råd :)

Anonym sa...

Helt supert at du skriver her, Ole Martin!
Som deltaker i samme gruppe har jeg vært vitne til Ole Martins enorme fremgang! Ja, ikke bare hans - men alle sin! For dette har vært en særdeles spesiell og tøff tid for oss alle!
Først det å innse at man trenger kyndig hjelp, og så å grave dypt i seg selv - og gjerne få noen ubehagelige overraskelser med på kjøpet.
Der igjen, litt etter litt, har ting blitt satt på plass i sin logiske rekkefølge - og frykten for angsten ble mer og mer dempet.
Det har vært en berikelse å være en del av gruppen, på flere måter!
Trist at det er over, selv om det er godt å vite at vi alle har vunnet tilbake kontrollen over livene våre :)

PS! IKKE les på nett og i bøker om alt som bør gjøres - få hjelp.... og ta ETT SKRITT AV GANGEN :)
- Mo

Anonym sa...

Hei. Ser at det er en stund siden innlegget ble skrevet, men er nysgjerrig på hva slags terapeut jeg bør oppsøke vedr klaustrofobi. Kognitiv psykolog, klinisk, eller annet? Jeg kjører også rundt med saks og hammer i bilen, er hysterisk for å sitte fast. Knuste et dusjkabinett med bare hendene da døren kjøre seg fast, fikk glasskår i hele kroppen etc. Lekkert

Ole Martin Skilleås sa...

Kognitiv terapi fungerte meget bra for meg - og det skulle passe meget bra.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...