tirsdag 13. juli 2010

Politikk og personlighet - del XI (Klasse)


Forige innlegg i denne serien var i november i fjor, og det begynner å bli en stund siden. Mange andre innlegg har etterhvert også tatt avstikkere innom denne tematikken, men tanken var alltid å ta for meg tematikken kronologisk. Som jeg skrev i første innlegget, fra mai 2008, er det ikke min hensikt å holde meg til det private og overdrive min egen betydning, men heller å drøfte hva det er som påvirker hvor man befinner seg politisk. Ytre påvirkning, eller noe mer grunnfestet i den type person man er?

Jeg var aktiv i SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20 (omtrent), og hadde mange tillitsverv lokalt, regionalt og nasjonalt (Landsstyret i Sosialistisk Ungdom). Jeg sluttet å betale medlemskontingenten i 1983, men stemte på SV til og med valget i 1987. I 1989 stemte jeg Arbeiderpartiet, og fra 1991 Høyre. En klassisk "radikal som ung og konservativ som moden" historie, kanskje? Noen skifter parti som andre skifter skjorte, men politikk betyr langt mer for meg enn for de fleste. Det å gå fra SV til Høyre voldet meg derfor en del sjelekvaler.

Så langt har jeg i hovedsak sett på ytre forhold, og funnet at det som gjorde det mulig for meg å endre politisk ståsted uten for store sosiale omkostninger og offentlig/privat dissonans, var at jeg skiftet miljø. Først fra Namdalen til Universitetet i Trondheim, og så fra 1988 til University of Warwick i England. Warwick var jo kjent som et radikalt universitet helt fra Germaine Greer og E. P. Thompson (bildet) på 60- og 70-tallet, men for meg betød det nok mer at jeg kom i kontakt med intellektuelle som var høyreorienterte. Eller rettere: intellektuelle som ikke bare var venstreorienterte.

Men hadde skiftet også noe med sosial klasse å gjøre? Daniel Finkelstein skrev at det var enkelt for han å skifte fra Labour til Tory siden han er jøde og dermed utenfor klassesystemet. Min mor har knapt grunnskolen, og arbeidet i tjenerskapet på gårder på Vikna og i Overhalla. Ikke klassisk skiftenøkkel-arbeiderklasse, men langt unna selv lavere middelklasse. Da hun som enke giftet seg andre gang, med min far, var det å gå fra arbeiderklasse til middelklasse (på et enkelt landlig vis). Far hadde, med handelsskole og landbruksskole, utdannelse og drev en liten maskinstasjon i tillegg til å være selger. De 15 kronene som han fikk til konfirmasjonen i 1930 hadde han investert i høner, og fortjenesten gikk inn i revefarm, og så videre til den første traktoren, selvfinansiert utdanning, og så videre. Da de giftet seg var han faktisk disponent for Eik og Hausken i Namsos. Gikk jeg rett og slett fra å identifisere meg med min mors "lavere stand" til min fars status som self-made man? Tross alt, jeg var på vei til - ved hjelp av min egen akademiske suksess - å gå inn i de høyere akademiske lag.

Noen vil sikkert hevde at vi ikke har tydelige sosiale klasser i Norge, men det tror ikke jeg noe på. Det er bare selvbedrag. De er ikke så tydelige som i England der George Orwells observasjon om at han "grew up in the lower upper middle class" gir umiddelbar mening, og kan predikere avispreferanser, fritidsaktiviteter mv. med stor treffsikkerhet.

Men dette med sosial klasse gir ikke stort utslag på relevans innenfor den norske konteksten, og heller ikke den engelske. Innenfor litteratur og filosofi er det en tydelig overvekt av venstreorienterte, og det å gå fra venstre mot høyre politisk har på ingen måte gjort det lettere å gli inn i miljøet noe sted jeg har befunnet meg i yrkesmessig sammenheng. Heller tvert om. Da trengs det en hjelpehypotese, som for eksempel denne: jeg er opposisjonell av natur, og liker å være outsider. Kanskje det? Det er en psykologisk forklaring i så fall, men det er uansett lite trolig at bare en type forklaring kan klare hele jobben.

Sosial klasse kan være en del av forklaringen, men kun en liten del, på hvordan jeg kunne gå fra venstre mot høyre politisk.

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...