Hva kan vi lære av Covid-pandemien?

Ja, hva bør vi ta med oss til neste pandemi rammer oss? Det er det bakenforliggende spørsmålet når flere land nå evaluerer håndteringen av pandemien. I Norge er vi nå enige om at det var feil å stenge skoler og barnehager - i alle fall etter den første runden med covid. I Storbritannia er det en "Covid Inquiry" på gang. 

I alle disse gjennomgangene er det etterpåklokskapen som dominerer. Den skal man ikke kimse av, for dette er også en type klokskap. I ettertid har skadevirkningene av nedstengningene blitt mye tydeligere enn de kunne være for politikere som måtte fatte beslutninger av enorm betydning i en situasjon av like enorm usikkerhet. 

Men vi må også huske hva som skjedde der pandemien rammet først i Europa. Jeg var nettopp i Nord-Italia, og spurte en av mine venner der om hvordan det var i Nord-Italia i februar-mars 2020. Svaret var to ord: "Terrible!" "Catastrophe!"Det var også tydelig at det ikke var ønskelig å gå noe videre inn på emnet. Det kan man forstå. Da pandemien var på sitt verste var det ti sider med dødsannonser hver dag i L'Eco di Bergamo. (Bildet er fra Bolognini-sykehuset i Serlate, Bergamo i 2020.)

Så langt har jeg ikke i noen sammenheng sett noe fokus på det som for snart fire år siden var svært tydelig: Alle pandemiplanene vi hadde var for en influensapandemi, men vi fikk en annen type pandemi med ulik spredning, forløp, smittsomhet og så videre. Dette kan godt være tilfelle også neste gang en pandemi rammer. Om vi møter den med erfaringene som man nå oppsummerer fra covidpandmien, vil de være like lite relevante som våre planer for en influensapandemi var i mars 2020. Et kart som ikke passer terrenget er verre enn intet kart. 

Det vi bør ta med oss til neste pandemi er, blant annet, disse punktene:

• Denne nye pandemien er antakelig ulik den eller de vi har erfaring med.
• De planene du har er kanskje ubrukelige for denne pandemien.
• Samme hva du som politiker gjør og bestemmer i en pandemi vil det ha store konsekvenser. Bestem deg derfor for hvilken type negative konsekvenser du kan leve med. 
• Vi skal alle dø før eller siden. Siden, er best. 

Tildelt kjønn?

Det har skjedd en språklig utglidning helt uten grunn i virkeligheten. Stadig flere, også slike som både kan vite bedre og faktisk vet bedre (går jeg ut fra), skriver og sier "kjønnet man fikk tildelt ved fødselen." Dette impliserer at biologisk kjønn var noe sentrale personer bestemte der og da, mer eller mindre tilfeldig. 

Saken er at ingen "tildeler" deg noe kjønn ved fødselen. Like lite som de tildeler deg en blodtype. Man har enten store kjønnsceller (kvinne) eller små (mann). Dette lar seg derimot ikke fastslå med det blotte øye, så i praksis er det synet av kvinnelige eller mannlige kjønnsorganer som avgjør hva som går i registeret. For de aller fleste barn er dette en grei og opplagt sak. 

Men i noen ekstremt sjeldne tilfeller kommer det blotte øye til kort. De synlige kjønnsorganers tale er flertydig. Disse tilfellene omfatter fem til femten barn hvert år, av ca. 50.000 til 55.000 barn. Det betyr 0,1 - 0,3 promille der det må ligge en mer komplisert vurdering til grunn og der det gir noen som helst slags mening å snakke om kjønn som noe "tildelt." For mellom 9.997 og 9.999 av 10.000 er det opplagt. 

Men det er også ganske misvisende å benevne dette som å "tildele kjønn" siden det er en omfattende kartlegging som ligger til grunn med hormonprøver, analyse av kjønnskromosomer og gener, og prøver for å avdekke kjente sykdommer og syndrom som kan ligge til grunn. Helsedirektoratet sier dette på sin nettside i punktet som heter "Hvordan blir det avklart hvilket kjønn barnet har?:"

Utredningen fører alltid fram til hvilket kjønn barnet har, selv om den underliggende årsaken ikke alltid blir funnet.

Dette høres ikke ut som noen "tildeling" men heller en utredning som gir en avklaring om et faktum. Barnet har et kjønn. Man finner det, også i disse vanskelige tilfellene.

Så: selv for de 1-3 av 10.000 barna der svaret ikke er åpenbart, finner man altså ut av hvilket biologisk kjønn barnet har. Det er ingen "tildeling." (At ikke alle føler seg hjemme i det kjønnet man har, er også et faktum så klart.)

Derfor er det også på høy tid at vi slutter å snakke om "kjønnet man fikk tildelt ved fødselen."